Å beleire Imperiet

For å illustrere hva jeg mener, vil jeg bruke India – verdens største demokrati – som eksempel. India fungerer i dag som en spydspiss for den nyliberale offensiven. Det indiske markedet, med én milliard innbyggere, er blitt tvunget til å åpne seg av WTO. Regjeringen og eliten i landet er henrykt over all privatiseringen og over markedets og gigantkonsernenes diktatur. Det er ikke det minste tilfeldig at både statsministeren, innenriksministeren og avinvesteringsministeren (eller privatiseringsministeren) – det vil si de samme personene som undertegnet en avtale med Enron, selger Indias infrastruktur på billigsalg til de multinasjonale selskapene, vil privatisere vann, strøm, olje, kull, stål, helse, utdannelse og teletjenester – alle er medlemmer eller tilhengere av Det frivillige nasjonalkorps (RSS), en høyreorientert og ultranasjonalistisk hinduorganisasjon som tidligere ikke skjulte sin beundring for Hitler og hans metoder.

I India går nedbyggingen av demokratiet med de samme stormskritt og den samme effektivitet som et strukturtilpasningsprogram. Iverksettelsen av det nyliberale prosjektet i global målestokk har opprivende konsekvenser for folks liv; de massive privatiseringene og «reformene» i arbeidslivet jager bøndene fra gård og grunn og lønnstakerne fra arbeidet. Tusenvis av ruinerte jordbrukere begår selvmord ved hjelp av plantegift. Fra hele landet kommer det meldinger om hungersnød som krever liv. Mens eliten fortsetter sin reise mot et innbilt mål ett eller annet sted i verdens toppsjikt, blir de fattige sittende fast i spiralen av kriminalitet og kaos. Historien kan lære oss at denne atmosfæren av frustrasjon og nasjonal desillusjon gir ideelle vekstvilkår for fascismen. (…)