Laila El-Haddad

I kjølvannet av tilbaketrekkingen fra Gaza i august 2005, begynte israelske tropper å ta i bruk nye, mer aggressive og sterkt overdimensjonerte taktikker mot sivilbefolkningen i Gaza. Offisielt begrunnet man dette med at målet var å få en slutt på palestinsk rakettskyts mot Israel. Bombingen skapte massehysteri og terroriserte hele sivilbefolkningen. Ifølge FN falt det 8000 granater her bare i perioden mai til juni. Vi måtte sovne til drønn av granatene som traff noen kilometer fra oss. Vi sov mens de falt. Vi bad bønner om morgenen, og det smalt igjen. Israel begynte dessuten å systematisk stenge handelsgrenseovergangen al-Mintar (Karni), på tross av tidligere lovnader om å ikke gjøre dette. De sa det var grunnet «sikkerhetsmessige bekymringer». Stengingen førte til milliontap for bønder og for økonomien, og til reduserte mat- og medisinlagre. Livet i Gaza er uutholdelig. Det føltes som om «jorden var i ferd med å lukke seg for oss», som den palestinske dikteren Mahmud Darwish har beskrevet det. Vi følte oss maktesløse, ja knust, i forhold til det stygge, forbydende maktapparatet som var større enn livet, og som så ut til å vokse seg større og sterkere for hver dag som gikk. Det virket som om det var allestedsnærværende. Ingen som kunne gjemme seg fra det. Det tynger deg mer og mer. Det gir en følelse av hjelpeløshet og isolasjon, og bryter en ned helt til man begynner å føle at man er alene – selv midt i blant 1,5 million andre mennesker. Noen ganger føltes det som om vi alle befant oss i et kollektivt torturkammer. Når jeg så opp på himmelen og hørte granatene, eller når jeg så de ansiktsløse kamphelikoptrene som sirklet over oss på nattehimmelen, lurte jeg på om de kunne se meg. Og når granatene atter en gang tok til å falle, kunne jeg ikke annet enn å se for meg en 18 år gammel gutt stasjonert ved grensen som kjedet seg. Han avfyrer en ny runde artilleriskyts. Har det gått to minutter allerede? Noen ganger da jeg var på bristepunktet, kunne jeg skrike ut og veive armene mot dem. Hørte de meg? Det var den usynlige okkupasjonen, ledet av spredte stemmer: brølende jagerfly, artilleribatteri i det fjerne, væpnede bulldosere. GAZA HADDE BLITT HELVETE på jord, innbyggerne var omringet på alle sider. De stod uten selv de mest elementære friheter, helt uten rettigheter og suverenitet. Og samtidig ble det forventet at de skulle bøye seg og godta sin skjebne. Er det da overraskende at en nylig undersøkelse viste det slående palestinske flertallet som er for å løse problemet med bortføringen av den israelske soldaten, i bytte mot noe? Mange vil kanskje finne det overraskende at så sent som i juli 2006, var 65 prosent av palestinere, i ulik grad, for å gjenoppta fredsforhandlingene med Israel, hvis sjansen bydde seg. Men slik palestinere ser det, så rakk ikke Israel ut hånden. I stedet bombet de våre byer, holdt tilbake bistand og stengte våre grenser. De sa det ikke fantes en forhandlingspartner på den palestinske siden, likegyldig hvem som satt ved makten. Da jeg journalistisk dekket sammenbruddet at Rafah-grensen i september i fjor, la jeg merke til to unge palestinske gutter. De kunne ikke være mer enn ni år. De stod og tittet nysgjerrig over muren som så lenge hadde holdt dem atskilt fra deres