Marc Ferro

«Folkeforbundet er dødt, leve FN!» Slik kommenterte Lord Cecil, en av de ivrigste tilhengerne av Folkeforbundet, oppløsningen av det i april 1946. Men Folkeforbundets president, norske Carl Hambro, hadde allerede erklært: «Vi innrømmer at vi ofte har manglet moralsk mot, at vi ofte har nølt der vi burde ha handlet, og at vi har handlet der det ville ha vært mer fornuftig å vente.» Men Frankrikes representant, den frittalende Joseph Paul-Boncour, mente ikke at Folkeforbundet hadde mislyktes – problemet var at regjeringene ikke hadde greid å heve seg over sine egne særinteresser. Og for å minne om «suksessen» fra forbundets første år nevnte man forebygging av konflikter på Balkan, hjelp til gjenoppbyggingen av den østerrikske økonomien, arbeidet med å skape grunnlag for en solid avvæpningspolitikk … Her «glemte» man Folkeforbundets maktesløshet da Japan angrep Kina i 1933 og da Mussolini invaderte Etiopia i 1935, for ikke å snakke om fremveksten av Nazi-Tyskland (1933) og den mislykte avvæpningspolitikken. «Jeg støtter de sterke og bringer de svake til taushet uten blodsutgytelser» – dette valgspråket mente Albert Einstein ville passe som inskripsjon utenfor Folkeforbundets hovedkvarter. Ved krigserklæringen i 1939 bestemte Folkeforbundet seg for å utsette sine møter inntil det ble fred … Men «antibolsjevismen fikk en i 1939 til å huske at det fantes et Folkeforbund» (Paul-Boncour). Organisasjonen ville faktisk samles igjen for å ekskludere Sovjetunionen på grunn av angrepet på Finland i november 1939. Etter trusler fra Tyskland lovte forberedelseskommisjonen at Forbundet bare ville ta opp denne ene konflikten, noe som innebar at både invasjonen av Tsjekkoslovakia, invasjonen av Albania og angrepet på Polen ble forbigått i stillhet. Etter dette begrenset Folkeforbundet seg til «tekniske» aktiviteter: beskyttelse av flyktninger, studier av fremtidig gjenoppbygging og så videre. Da Vichy-regimets Frankrike i sin tur gikk ut av Folkeforbundet (som ikke våget å erstatte det med det frie Frankrike, som ikke var anerkjent av «stormaktene»), deltok verken Tyskland, Italia, Japan, USA (der Senatet helt siden 1919 hadde nektet å delta) eller Sovjetunionen lenger i dette «tomme skallet.» Woodrow Wilson, jurist og president i USA, hadde imidlertid i utgangspunktet hatt en stor visjon etter første verdenskrig. Etter at Storbritannia og Frankrike seiret med støtte fra USA, ønsket han å opprette en grunnleggende rettferdighet gjennom Folkeforbundet, mens Frankrike, den andre seierherren, ønsket en fred med oppreisning. Ved å innlemme dette prosjektet i selve fredstraktaten, håpet Wilson å erstatte den dødbringende rivaliseringen mellom nasjonalstater med et nasjonenes fellesskap. Dette nye Folkeforbundet skulle dessuten være en seier over stormaktene for de små statene som endelig var frie – blant andre Tsjekkoslovakia, Ungarn, de baltiske statene, Hedjaz og Syria. Wilson la imidlertid til at verden hadde behov for et enhetlig styre, og det skulle USA stå for. Ved begynnelsen av det tredje årtusen hører vi et ekko av dette når de amerikanske lederne som gode redningsmenn forsikrer oss om at de «er de rikeste og sterkeste, og derfor de beste til å styre». Den samme messianismen er der fortsatt, bortsett fra at da Folkeforbundet ble opprettet, ville Clemenceau at Frankrike skulle få oppreisning for de skadene landet hadde lidd, mens Wilson motsatte seg dette for den fremtidige fredens sak. I dag er det USA som ikke vil være avhengig av FN for å gå til aksjon, og Frankrike som har motsatt seg unilateralisme … Da Folkeforbundet ble oppløst i 1946,