Med sin politiske og militære støtte til Aserbajdsjan i den nylige krigen i Nagorno-Karabakh har Tyrkia tråkket inn i Russlands postsovjetiske innflytelsessfære. Men landenes realpolitiske innstilling har så langt hindret direkte konflikt i Kaukasus, Midtøsten og Middelhavet.
De fleste europeiske land ønsket en seier for Joe Biden i håp om en mindre kaotisk verdensorden. Men hvem som sitter i Det hvite hus er ikke lenger avgjørende for framtidens internasjonale politikk.
For bare få år siden syntes Kina å ha monopol på sjeldne jordarter, de spesielle metallene som brukes i høyteknologiprodukter, men importerer nå mer enn landet eksporterer. Likevel truer Kina stadig med å stanse leveransene til USA.
Global oppvarming gjør polhavene i nord og sør attraktive. Issmeltingen i nord kan åpne enorme hav- og kystområder for sjøfart og utvinning av naturressurser. Og jo mer havisen smelter, jo større blir etterspørselen etter isbrytere.
Er den internasjonale straffedomstolen for politisert? Så langt har alle de 20 sakene i ICCs elleve leveår dreid seg om afrikanske konflikter. USA, Kina, Russland og Israel har ikke engang sluttet seg til domstolen, og søker aktivt unntak fra den.
Møtesyndromet får oss til å arbeide hardere, men ikke nødvendigvis smartere. Det må større legitimitet og beslutningsdyktighet til for å gjøre internasjonalt samarbeid mer egnet til å møte de store utfordringene vi står overfor.
I 1997 innførte USA boikott av alle varer fra Sudan, med ett unntak: gummi arabikum. Naturgummien er en essensiell råvare for den amerikanske livsstilens ypperste symbol, Coca-Cola. Derfor overser amerikanske politikere glatt at handelen kan ha finansiert både Al-Qaida og krigen i Darfur, der de store gummiplantasjene befinner seg.
Issmeltingen i Arktis vil gradvis streke opp en ny geografi med nye handelsruter, som sjøfarere i flere århundrer har lett etter. Under det smeltende ishavet venter olje, gass og annet moderne gull på å utvinnes. Global oppvarming og nyliberalisme, bildet er velkjent. Men man glemmer ofte at når et landskap endrer seg, så endres også det mentale universet.
I motsetning til sine forgjengeres servilitet overfor Washington, har den nye britiske statsministeren David Cameron lovet en «solid», men ikke «servil» relasjon til USA. En historisk allianse går mot slutten, uten at det later til å bekymre Obama.
Obama har blitt enig med Medvedev om en ytterligere atomnedrustning med en ny START-avtale. Men ingen bør la seg lure av denne avtalen, Obamas visjon er langt fra fri for atomvåpen. START-avtalen ville bare gi en begrenset reduksjon av USAs atomarsenal. Til stor glede for både japanske og amerikanske hauker, og en bortskjemt våpenindustri.
Veien som ledet til opprettelsen av FN i 1945 var lang og full av feller. Men mange kloke kvinner og menn har i alle tider hatt ideen om en felles organisasjon som kan lede til verdensfred.
Vestens lammende fascinasjonen for den «islamistisk-fascistiske» faren skygger for de avgjørende spørsmålene verden står overfor. I stedet for å vise vei ut av miljø- og samfunnsproblemene verden står overfor, har Europa blitt forført av forestillinger om en «sivilisasjonskonflikt». I Sør begynner man å samle krefter for å stake ut en ny, uavhengig kurs. Men de politiske lederne i Nord forblir, uavhengig av politisk standpunkt, fanget av en etter hvert utidsmessig lydighet til USAs president George Bush. Er Vesten i ferd å sakke akterut?
Migrasjon, integrasjon og teknologi har brakt ulike raser, kulturer og etniske grupper nærmere hverandre ved å bryte ned gamle stengsler og skape nye virkeligheter. På samme måte er det mange i Vesten som fordømmer islam som en ekstremismens og voldens religion, på tross av en historie med samkvem der handel, samarbeid og kulturell utveksling har spilt minst like stor rolle som konflikter.
Samarbeidet mellom EU og Russland ble i 1994 utvidet med økonomiske forbindelser, rettsprinsipper og innenrikspolitikk, kultur og utdanning og internasjonal sikkerhet. Men EU hjemsøkes av frykten for å la Putin splitte unionen. For russerne er EU en økonomisk gigant, men politisk dverg. For EU er Russland en regional stormakt som fortsetter å se på seg selv som en global supermakt.
I dag reagerer man fra Beijing til Sao Paolo og fra Seoul til New Delhi med en økonomisk og politisk patriotisme, en fast vilje til å forsvare sin uavhengighet.
Til tross for at reglene i FN-pakten er strenge, har de likevel ikke forhindret en rekke kriger i å bryte ut. FN avhenger av medlemsstatenes godvilje, og konsekvensene av dette kan være katastrofale. Selv om den internasjonale domstolen er det eneste FN-organet som har myndighet til å evaluere lovligheten til militære aksjoner, benyttes den sjelden. I stedet fortsetter Sikkerhetsrådet å handle, eller avstå fra å handle, ut fra politiske fremfor juridiske hensyn.
Den tradisjonelle forestillingen om Asia er europeisk. 1700- og 1800-tallets filosofer og historikere beskrev Asia som et omvendt speilbilde av Europa. I globaliseringens tidsalder er det på tide å definere Asia på nytt.
Under innvielsen av en ny russisk militærbase i Tadsjikistan i fjor høst uttalte president Vladimir Putin: «Vår militære tilstedeværelse i Tadsjikistan vil ikke bare være en garanti for våre investeringer, men også en garanti for stabilitet i regionen.»1 Faktisk gav Putin løfter om investeringer på to milliarder dollar i landet i løpet av de neste fem årene. Etter et tiår med synkende innflytelse i Sentral-Asia, er Russland i ferd med å gjøre comeback – med økende militær tilstedeværelse og økte investeringer i infrastruktur og energisektor.I nabolandet Kirgisistan har Moskva styrket sin militærbase ved flybasen i Kant, med 1000 nye tjenestemenn
«Folkeforbundet er dødt, leve FN!» Slik kommenterte Lord Cecil, en av de ivrigste tilhengerne av Folkeforbundet, oppløsningen av det i april 1946. Men Folkeforbundets president, norske Carl Hambro, hadde allerede erklært: «Vi innrømmer at vi ofte har manglet moralsk mot, at vi ofte har nølt der vi burde ha handlet, og at vi har handlet der det ville ha vært mer fornuftig å vente.» Men Frankrikes representant, den frittalende Joseph Paul-Boncour, mente ikke at Folkeforbundet hadde mislyktes – problemet var at regjeringene ikke hadde greid å heve seg over sine egne særinteresser. Og for å minne om «suksessen» fra forbundets
I 30 år har Trilateral Commission samlet mektige næringslivsledere, politikere og akademikere fra USA, Europa og Japan bak lukkede dører. Medieoppmerksomheten er liten, men innflytelsen er stor.
Professor i internasjonal politikk, Adam Roberts, var nettopp i Oslo og holdt tre svært engelske forelesninger om verdenssituasjonen. På tross av Irak-krisens diplomatiske rystelser, ga han et velbegrunnet forsvar for folkerettens og hele den liberale visjons fortsatte funksjon i internasjonal politikk.
Det internasjonale rettsvesen står overfor store utfordringer. Det skal både sikre folkeretten og verdensfreden og ivareta nasjonal suverenitet. Kan den nyopprettede internasjonale straffedomstolen (ICC) bidra til at krigsforbrytere ? også om de kommer fra USA eller Storbritannia ? blir dømt?