En samtidskunst
I min erfaring som filmskaper har barndomstemaet aldri framstått som atskilt fra fortellingen og dens omstendigheter. I mine filmer har barna legemliggjort en slags form for opprør. De har overskredet mitt blikk mer enn de har modifisert det. Jeg har alltid vært interessert i de barna som virkelig er barn, og ikke bare umodne kopier av de voksne. Det som rører meg mest ved dem er innslaget av villskap, deres evne til motstand mot ondskap, måten de bruker fantasien, og definitivt deres evne til å vende opp ned på dette simulakraet av liv som samfunnet spinner rundt dem, og som vi kaller «virkelighet». I denne forstand er barna, uten å ville det, de mest autentiske kunstnerne. De har ikke noe mål. De lekere simpelthen, men leken er alltid alvorlig.