En samtidskunst


Man velger ikke å bli kunstner – og enda mindre «filmkunstner». Uansett hva det dreier seg om følger vi visse modeller i løpet av våre liv. Og her finnes det alltid et element av personlig vilje. Dessverre er denne typen vilje noen ganger utilstrekkelig, fordi omstendighetene de må manifestere seg i noen ganger er vanskelige å akseptere. Filmen – foruten at den forlengst har tapt sin selvstendighet og overlever takket være fjernsynet – gjennomgikk en stor endring da den ble integrert i det audiovisuelle. På den andre siden har den europeiske kulturmodellen opplevd en fullstendig forandring av sin sosiale rolle. Den tradisjonelle autonomien, dens utopiske og kritiske eksistens har blitt overført til et tilsvarende rom gjennom funksjonen som enhver vare fyller. Her blir verkene blir forvandlet til produkter styrt av markedslogikken, som plasserer dem i et korresponderende distribusjons- og forbrukssystem. I dette perspektivet er kunsten – som Jean-Luc Godard allerede har påpekt – et unntak. Godard erkjente med dette kun en tydelig kjensgjerning: kunstens verdier har sluttet å være i sentrum for den vestlige sivilisasjonen. Om disse verdiene i dagens situasjon i tillegg forblir ekskludert fra den politiske debatten, betyr det at liberalismen har vunnet. Konsekvensene kunne ikke vært alvorligere, i den grad kunsten siden vår sivilisasjons morgengry har vært delaktig i enhver mulig kunnskap, og har vært den viktigste åpningen mot verden. […]

FILMEN ER EN DEL av samtidskunsten. Den eksisterer ikke mellom noen grenser. Men i dialogen med representasjonens visuelle former, virker den nye forbindelsen som er knyttet mellom filmen og museet for øyeblikket problematisk for meg. Men det stemmer også at filmens inntog i museet forutsetter en erobring av et offentlig rom som er frigjort fra visse underkastelser, og at dette inntog bidrar til å gi innsikt i hvilken rolle kunsten har hatt i det 20. århundret. Likevel tvinger museet filmskaperne til å revurdere det filmiske rommet og tiden så vel som tilskuerbegrepet. Spørsmålet som forblir ubesvart er som følger: på et vis, kanskje kan filmen kun entre museet – med alle de medfølgende konsekvensene – i bytte mot sin egen forsvinning. Dette var et tema jeg ikke hadde reflektert nok på før jeg møtte Abbas Kiarostami. Min beundring for hans verk ledet meg til å bli med på dette eksperimentet. Jeg må påpeke at flesteparten av verkene jeg utstiller i Paris – utenom de som er direkte knyttet til Antonio López’ malerier – ikke ble unnfanget for å presenteres i et museum. Det kan virke som om de har en viss skjørhet, fordi deres naturlige destinasjon var kinosalen. Men å få adgang til kinosalen er ikke alltid lett for filmer som ikke adlyder den audiovisuelle industriens spilleregler. Dette er en situasjon som angår, eller burde angå, de som styrer kulturpolitikken.

Victor Erice. Oversatt av R.N.