/

Passiv dødshjelp

Ingen vil vel nekte for at aktiv dødshjelp reiser en rekke problematiske etiske og juridiske spørsmål. Noen steder injiseres en dødelig løsning eller en dose morfin såpass sterk at pasienten ikke våkner igjen, eller man minsker oksygentilførselen, og pasienten kveles langsomt og uten smerter. Aktiv dødshjelp er forbudt i Frankrike, og anses som overlagt drap, men finner likevel sted i de fleste av landets sykehus. I hele Frankrike, skriver over 50 prosent av alle dødsfall i intensivavdelingene seg fra såkalt passiv dødshjel, mens 20 prosent kommer av aktiv dødshjelp. Svært få ergrer seg over dette–og særlig ikke de 88 prosent av franske innbyggere som er for legalisering av aktiv dødshjelp.

/

De døde og de sanne døde

Filmfestivalen i Venezia var et forsøk på å hedre
virkeligheten. Sjelden har det blitt skrytt så mye om sannhet, undersøkelse
og virkelighetsnærhet. Man kunne undre seg over hvorvidt filmen i sterkere
grad enn før klamrer seg til virkeligheten av redsel for å dø. Regissørene
Alain Resnais, Manoel de Oliveira og David Lynch ga oss imidlertid noen
sanne filmopplevelser.

/

«Jeg er ikke interessert i livskvalitet!»

Noen mennesker kan forsone seg med døden, andre kan ikke. Forfatteren Susan Sontag hadde allerede hatt kreft to ganger da hun ble diagnostisert med en særdeles dødelig form for sykdommen i en alder av 71 år. Hun gjorde hva hun alltid hadde gjort, skriver sønnen David Rieff–hun kjempet. Hans mor var fast bestemt på å prøve å holde seg i live uansett hvor grusomme lidelsene hennes var. Hun forsøkte stamcelletransplantasjon til beinmargen for en pris av 295.000 dollar. Allerede som 42-åring hadde Sontag brystkreft i fjerde stadium, spredd til 17 av lymfekjertlene hennes. Statistisk sett burde hun ha dødd. Likevel klarte hun å skrive en bok om fotografi. Og to år senere skrev hun boken Sykdom som metafor.

/

Velferdsgode eller handelsvare

Titalls millioner barn under fem år dør hvert år. 80 prosent kunne ha vært reddet hvis de hadde hatt tilgang på livsnødvendige medisiner. Hvem eier legemidlene – den som har fremstilt dem, pasienten som trenger dem, eller mellomleddet som kjøper dem og selger dem videre?