Vi er alle udødelige – i 2100
Kampen mot entropien.
Tre kvinner på månen
Paul Newman døde 26. september. Hans regibragd: Effekten av gammastråler på gule margeritter er en av 70-tallets glemte filmer.
De døde og de sanne døde
Filmfestivalen i Venezia var et forsøk på å hedre
virkeligheten. Sjelden har det blitt skrytt så mye om sannhet, undersøkelse
og virkelighetsnærhet. Man kunne undre seg over hvorvidt filmen i sterkere
grad enn før klamrer seg til virkeligheten av redsel for å dø. Regissørene
Alain Resnais, Manoel de Oliveira og David Lynch ga oss imidlertid noen
sanne filmopplevelser.
«Jeg er ikke interessert i livskvalitet!»
Noen mennesker kan forsone seg med døden, andre kan ikke. Forfatteren Susan Sontag hadde allerede hatt kreft to ganger da hun ble diagnostisert med en særdeles dødelig form for sykdommen i en alder av 71 år. Hun gjorde hva hun alltid hadde gjort, skriver sønnen David Rieff–hun kjempet. Hans mor var fast bestemt på å prøve å holde seg i live uansett hvor grusomme lidelsene hennes var. Hun forsøkte stamcelletransplantasjon til beinmargen for en pris av 295.000 dollar. Allerede som 42-åring hadde Sontag brystkreft i fjerde stadium, spredd til 17 av lymfekjertlene hennes. Statistisk sett burde hun ha dødd. Likevel klarte hun å skrive en bok om fotografi. Og to år senere skrev hun boken Sykdom som metafor.