En puritansk og paranoid etterkrigstid begrenset amerikanske regissørers ytringsfrihet, men forbudet inspirerte måter å sno seg rundt sensuren på. Lignende teknikker har for lengst blitt integrert i myndigheters sensur- og propagandamaskineri.
Joachim Langs skildring av nazistenes propagandamaskin kan virke parodisk, men dokumentarklipp av den virkelige Goebbels minner om at politikken ofte leverer de beste karikaturene.
Hjortestien anvender mesterlig brug af genkommende visuelle motiver, der gør, at man tilgiver dens noget banale beretning om en velkendt konflikt.
En skuespillerinne uten oppdrag stiller i et sjekkeprogram der en av deltagerne er en seriemorder. Tilløp til forutsigbarhet kompenseres av nøktern regi og mer enn habile skuespillere.
Iransk film har opplevd både publikums- og kritikersuksesser i utlandet. Men regissørene må balansere på en knivsegg mellom den iranske sensuren og det utenlandske publikummet de ofte henvender seg til.
Chantal Akermans La Captive er et av 2000-tallets underkjente mesterverk. Christine Smallwoods bok med samme tittel gir en ny inngang til filmen.
Asgeir Helgestad drager ud for at genopdage den norske natur. Resultatet er en elegi over alt det, som svinder.
Ungdomsskildringen Fitting In er en sjelden blanding av keitete opptrinn og finstemt eleganse, og unngår lettbent nok å tynges av diagnosen hovedrollen får underveis.
Lad os drage på ekspedition for at kortlægge, om der stadig findes apache-efterkommere i Mexico. Men hvorfor egentlig? Svaret blafrer forvirret rundt i en besynderlig dokumentarfilm.
Identitets- og minoritetsproblematikk redder den newzealandske oppvekstskildringen Uproar fra å fisle ut i en beskjedenhet som grenser til tafatt. Sympatiske hovedroller hjelper også.
Pier Paolo Pasolinis skrifter om film er massiv og systembyggende tenkning om mediets grammatikk. Den bærende ideen om film som virkelighet – og virkelighet som film – er fortsatt besnærende.
Satiriske Club Zero viser at mere er aldrig nok for kapitalister, men også at det samme synes at være sandt om aktivisterne.
At visse mennesketyper får passet påskrevet kan være en sann svir, men blir ofte en noe ensidig fornøyelse. Animerte malerier fra 1800-tallet bøter på ensidigheten, men helt redelig er Bøndene ikke.
Leting i historiske gravkamre resulterer i fotogene skatter fra tid til annen, og det er høydepunktene i den italienske filmen La chimera.
Kærligheden mellem to mennesker må stå en vanskelig kamp mod sociale normer og fælles ansvar i den visuelt betagende, men også underligt distancerede senegalesiske film Banel & Adama.
Den selvbiografiske mediesensasjonen Baby Reindeer viser hvordan stalking blant mye annet leit er snoking ad extremis. Selv pirrer serien så mange slags kikkerinstinkter.
Rød himmel er en vedkommende og helt igennem uprætentiøs film om en sommer, der byder på meget andet end den skriveblokering, som er filmens udgangspunkt.
Lærerværelset er en intens, moralsk fortælling, der bæres frem af en suveræn hovedrollepræstation. Desværre hæmmes filmen af en alt for insisterende og overtydelig musik.
Wang Bing blir hyllet for å fange det virkelige arbeidets verden i Kina, og for sine viltvoksende verk, der hver film bygger på og utfyller de foregående.
Kultklassikeren Mädchen in Uniform (1931) tilbyr en oppsiktsvekkende refleksjon over jentefellesskapets muligheter og begrensninger, preget av tvang og disiplin, forstillelse og fornektelse, kombinert med besettelse og ufullendt kjærlighet.
En tendens i den siste tidens filmer er at regissørene går rundt grøten og dyrker «vibber» i stedet for å mate publikum med teskje. Hva skyldes det?
I Monster blir barns uutgrunnelige påfunn undersøkt i fragmenterte tilbakeblikk med stadig nye nyanser. Publikum med sans for alternerende versjoner får i denne filmen munnen full – og vel så det.
The Sweet East er en ustyrlig og aparte film, en både dragende og vederstyggelig beretning om en uskyldig ung kvinde, som efterlader destruktion og død, hvor end hun færdes.
Den tolvårige hovedpersonen i Scrapper bor alene og er altfor gatesmart for sin alder. Så dukker hennes ukjente og ikke fullt så modne far opp. Relasjonen lugger fra første stund, i en innfallsrik oppvekstskildring fra regidebutanten Charlotte Regan.
De dokumentariske filmskabere vender ikke længere kameraet kun mod sig selv. Dokumentarfilmfestivalen HUMAN viser at vi igen skal se verden, reflekte over den og måske nærme os hinanden.
