Å være sin egen hallik på internett krever sitt, selv om ordinære seksuelle ytelser ikke står på menyen. Nye implantater, extensions, undertøy og glitter koster, særlig for den som ikke har annen jobb. Avsmak og empati sjongleres i Agathe Riedingers lovende debutfilm.
Verden vil bedras, som det sies. Publikum har villig latt seg forundre av transformasjon og bedrag siden fiksjonens urtid, og filmens bevegelige bilder egner seg godt for villedende synsinntrykk.
Multikunstneren Jean Cocteau (1899–1963) var representativ for Paris’ kulturliv i surrealismens og psykoanalysens storhetstid, men reserverte seg fornuftig nok mot begge.
Da han møtte hund. Et hustrig lokalmiljø viser seg fort som et fotogent åsted for innfallsrik dramatikk, i en regi like bedragersk som den er striks og tillitvekkende.
Hvis diffuse faktorer som «tilkjempet ro» og «innadvendt uttrykk» kan være tradisjonsbærere, var Buster Keaton en som satte en varig standard – og livet på spill, som sin egen stuntmann.
Å skifte kjønn er en utfordring. Den blir ikke enklere hvis man leder et meksikansk narkokartell, og «forsvinner» for kone og barn for så å gjenoppstå som den avdødes kusine.
Joachim Langs skildring av nazistenes propagandamaskin kan virke parodisk, men dokumentarklipp av den virkelige Goebbels minner om at politikken ofte leverer de beste karikaturene.
En skuespillerinne uten oppdrag stiller i et sjekkeprogram der en av deltagerne er en seriemorder. Tilløp til forutsigbarhet kompenseres av nøktern regi og mer enn habile skuespillere.
Ungdomsskildringen Fitting In er en sjelden blanding av keitete opptrinn og finstemt eleganse, og unngår lettbent nok å tynges av diagnosen hovedrollen får underveis.
Identitets- og minoritetsproblematikk redder den newzealandske oppvekstskildringen Uproar fra å fisle ut i en beskjedenhet som grenser til tafatt. Sympatiske hovedroller hjelper også.
At visse mennesketyper får passet påskrevet kan være en sann svir, men blir ofte en noe ensidig fornøyelse. Animerte malerier fra 1800-tallet bøter på ensidigheten, men helt redelig er Bøndene ikke.
Leting i historiske gravkamre resulterer i fotogene skatter fra tid til annen, og det er høydepunktene i den italienske filmen La chimera.
Den selvbiografiske mediesensasjonen Baby Reindeer viser hvordan stalking blant mye annet leit er snoking ad extremis. Selv pirrer serien så mange slags kikkerinstinkter.
En tendens i den siste tidens filmer er at regissørene går rundt grøten og dyrker «vibber» i stedet for å mate publikum med teskje. Hva skyldes det?
I Monster blir barns uutgrunnelige påfunn undersøkt i fragmenterte tilbakeblikk med stadig nye nyanser. Publikum med sans for alternerende versjoner får i denne filmen munnen full – og vel så det.
Den tolvårige hovedpersonen i Scrapper bor alene og er altfor gatesmart for sin alder. Så dukker hennes ukjente og ikke fullt så modne far opp. Relasjonen lugger fra første stund, i en innfallsrik oppvekstskildring fra regidebutanten Charlotte Regan.
Rettssaken i Fritt fall tegner et fasettert bilde av et ekteskap så svekket at det kan ha endt i drap eller selvmord. Filmen gir også en hjerterå skildring av nedverdigelsen i å være siktet og umyndiggjort mens privatlivet blir nyhetsstoff.
Atmosfæren er gammelmodig rock and roll, tango og vodka. Stillferdige mennesker møtes med snaue replikker i provisoriske iscenesettelser. Aki Kaurismäki er en av få nålevende regissører som viser hvor basal filmkunst kan være.
Med et hjerte av gull: I rollen som kongens elskerinne Jeanne du Barry betoner regissør Maïwenn de skjebnesvangre konsekvenser av de såkalt nære ting.
Erik Gandinis galleri av mennesker fra hele spekteret av jobbrelasjoner gir et fasettert og urovekkende bilde av vårt forhold til arbeid.
Filmen om den første smarttelefonen skildrer en hektisk produksjonsprosess og særlig en til dels kaotisk lansering. Den kunne gjerne hatt mer av det første.
Svik, mord og hevn er sentrale bestanddeler i en arkaisk japansk fortellertradisjon kalt «jitsuroku». Motivkretsen lever i beste velgående i mangaserier og utallige filmer med hevn som drivkraft. En eksemplarisk tradisjonsbærer er Toshiya Fujitas Lady Snowblood fra 1973.
Når Nick Cassavetes lager film basert på en virkelig historie om bortføring av tenåringsjenter, skulle utgangspunktet være rikt på muligheter. Ikke alle valg han tar er innlysende.
Når artistens egen datter står for portrettet, bør det ikke overraske at dokumentarens fokus er personen heller enn fenomenet, den overarbeidede mor framfor artisten. Noe bransjekunnskap tilføres likevel med Donna Summers privatliv, som ikke var uten dramatikk.
