Den unge hovedpersonen i Renoir tar sine egne grep i undersøkelsen av tilværelsens mange mysterier. Chie Hayakawa følger opp med en regi som framstår realistisk nok. Likevel er det åpenbart at å vekke forundring har førsteprioritet.
Når en kjent historie gjenfortelles uten altfor markante grep, kan det gjerne virke beskjedent og sympatisk. Utfordringen blir da å ligge i forkant av et publikum som vet litt om handlingen.
Når hovedpersonen i Park Chan-wooks No Other Choice skal myrde sine rivaler på arbeidsmarkedet, ligger det an til morbiditet og humor. Med mer av det første enn det siste, settes vår sympati og innlevelse på prøve.
«Perspektivmangfold» er et løfterikt begrep. I ferieskildringen The White Lotus blir mangfoldet derimot til et kalas av friksjoner deltagerne imellom. I mediesatiren Succession blir enhver alternerende synsvinkel redusert til kun et verktøy blant andre.
Six Feet Under og Sopranos ble i sin tid sett som et steg tilbake fra nittitallets sjangerspill. Serienes nærgående realisme innebar metaperspektiv som for lengst var internalisert i hverdag og dagligtale, men likevel noe nytt i film- og seriesammenheng.
Påfuglen er en tragikomisk skildring av en mann som fortaper seg i konvensjon og kunstferdighet, og hans tiltagende desperate forsøk på å være genuint menneskelig.
Nittitallet var metafiksjonens og ironiens tiår, sies det, noe overdrevet som det gjerne blir når snakket går i generasjonstermer. Like fullt illustrerer filmer som Pulp Fiction, The Big Lebowski og Velvet Goldmine referanseleken på hver sin måte.
En puritansk og paranoid etterkrigstid begrenset amerikanske regissørers ytringsfrihet, men forbudet inspirerte måter å sno seg rundt sensuren på. Lignende teknikker har for lengst blitt integrert i myndigheters sensur- og propagandamaskineri.
Jeg er Maria beskriver hvordan en enkelt scene skulle prege Maria Schneiders senere liv og karriere. Forsinket MeToo-klage, eller potent dramatikk? Begge deler.
Kvinne viser seg å være mann, makthaver viser seg som korrupt, og ser man en klovn, forventes det at han gråter en skvett. Gjennom 1900-tallets filmhistorie ble fenomenet avsløring noe av en besettelse.
Å være sin egen hallik på internett krever sitt, selv om ordinære seksuelle ytelser ikke står på menyen. Nye implantater, extensions, undertøy og glitter koster, særlig for den som ikke har annen jobb. Avsmak og empati sjongleres i Agathe Riedingers lovende debutfilm.
Verden vil bedras, som det sies. Publikum har villig latt seg forundre av transformasjon og bedrag siden fiksjonens urtid, og filmens bevegelige bilder egner seg godt for villedende synsinntrykk.
Multikunstneren Jean Cocteau (1899–1963) var representativ for Paris’ kulturliv i surrealismens og psykoanalysens storhetstid, men reserverte seg fornuftig nok mot begge.
Da han møtte hund. Et hustrig lokalmiljø viser seg fort som et fotogent åsted for innfallsrik dramatikk, i en regi like bedragersk som den er striks og tillitvekkende.
Hvis diffuse faktorer som «tilkjempet ro» og «innadvendt uttrykk» kan være tradisjonsbærere, var Buster Keaton en som satte en varig standard – og livet på spill, som sin egen stuntmann.
Å skifte kjønn er en utfordring. Den blir ikke enklere hvis man leder et meksikansk narkokartell, og «forsvinner» for kone og barn for så å gjenoppstå som den avdødes kusine.
Joachim Langs skildring av nazistenes propagandamaskin kan virke parodisk, men dokumentarklipp av den virkelige Goebbels minner om at politikken ofte leverer de beste karikaturene.
En skuespillerinne uten oppdrag stiller i et sjekkeprogram der en av deltagerne er en seriemorder. Tilløp til forutsigbarhet kompenseres av nøktern regi og mer enn habile skuespillere.
Ungdomsskildringen Fitting In er en sjelden blanding av keitete opptrinn og finstemt eleganse, og unngår lettbent nok å tynges av diagnosen hovedrollen får underveis.
Identitets- og minoritetsproblematikk redder den newzealandske oppvekstskildringen Uproar fra å fisle ut i en beskjedenhet som grenser til tafatt. Sympatiske hovedroller hjelper også.
At visse mennesketyper får passet påskrevet kan være en sann svir, men blir ofte en noe ensidig fornøyelse. Animerte malerier fra 1800-tallet bøter på ensidigheten, men helt redelig er Bøndene ikke.
Leting i historiske gravkamre resulterer i fotogene skatter fra tid til annen, og det er høydepunktene i den italienske filmen La chimera.
Den selvbiografiske mediesensasjonen Baby Reindeer viser hvordan stalking blant mye annet leit er snoking ad extremis. Selv pirrer serien så mange slags kikkerinstinkter.
En tendens i den siste tidens filmer er at regissørene går rundt grøten og dyrker «vibber» i stedet for å mate publikum med teskje. Hva skyldes det?
