Mafiaens virksomhet er en altfor velkjent fortelling. Den formelpregede dramatikken står alltid i fare for å størkne, men Camorraens barn viser at mye kan unngås med ungdommers temperament og sensasjonslyst.
Peter Morgan holder opp et smigrende speil for sin dronning, en monumental hyllest som bekostes av hennes nærmeste. De får jobben med å gestalte den menneskelige dårskap hun holdes for god for i The Crown.
Den middelaldrende alenemoren Eve Fletcher er sympatisk nok, men har et uspennende liv. Det forsøker hun å gjøre noe med når sønnen flytter ut. Serien Mrs. Fletcher er hverdagslig på grensen til banal, og samtidig så nærgående at den byr på store overraskelser.
Det er et misforhold mellom de nesten overeksponerte opptakene av selve terrorangrepet og den heller beskjedne plass ofrenes vitnesbyrd har hatt i offentligheten. I In the Shadow of the Towers snakker noen som var på skolen rett rundt hjørnet om den skjebnesvangre formiddagen.
The Righteous Gemstones er satire som ikke går for gapskratten, men heller det pussige, småkjeklende familiedramaet og renkespillet i kulissene bak de pompøse seremoniene.
Etableringen av den rånete fjernsynskanalen Fox News var bare en av Roger Ailes’ mange meritter. Serien The Loudest Voice skildrer både karrieren og det noe ustyrlige privatlivet til mannen som var en politisk maktfaktor i USA gjennom et halvt århundre.
Noen faller utenfor det svenske storsamfunnet, andre melder seg ut av det. Ofte kan det være litt av begge deler. Goliat skildrer noen av konsekvensene.
Det hender iblant at regissør Alex Ross Perry fortaper seg i føleri eller flinke replikker, men når det først flyter er Her Smell en fornøyelse å følge.
Det myldrer av fordums popartister på skjerm og lerret for tiden. Det kan virke som om noen generasjoner har fått det fryktelig travelt med å mimre mest mulig før det er for sent.
Med vidd og slagferdighet har satireserien Veep skildret det taktiske spill i Washington D.C. gjennom seks sesonger. Den har imponerende nok opprettholdt nivået, og kan nesten klandres for å være altfor vittig.
Naiv blondine møter skurk i Syden: Holiday viser sjåvinistiske klisjéer og uinspirerte samtaler i pent vær. Den konsekvente regien indikerer at dette er utslag av bevisste valg.
The Sisters Brothers er en kontant, brutal og velartikulert western. Den kunne kalles konvensjonell, om det ikke var for en pussig tittel, en påfallende nåtidssjargong, samt en original teknikk for å finne gull, og et par andre detaljer.
For alle oss som ikke forguder Seth Rogen & Co, men synes det er stas at de holder på: serien med den endelige forklaringen på den legendariske børs-kollapsen i 1987.
Hver generasjon sin Jungelbok? Senere versjoners avanserte datagrafikk, komplekse og «aktualiserte» konflikter, er ikke nødvendigvis til forkleinelse for Disneys enkle gleder fra 1967.
Journalisten David Sheff skrev bok etter at han oppdaget at tenåringssønnen hadde tatt de aller fleste rusmidler siden tolvårsalderen og blitt avhengig av metamfetamin. Det har resultert i en oppriktig film om foreldres kamp for å hjelpe en ikke alltid villig hjelpetrengende.
Uttrykket «krigsteater» viser vanligvis til området hvor krigshandlinger finner sted, men i beskrivelsen av Kapteinen frister en mer direkte tolkning: skjebnesvangert skuespill, som å juge for bare livet, som å finne en kapteinsuniform, ta den på og vokse med rollen og de oppgaver som hører til.
Filmer om boksing eller fengsel, eller begge deler, har nok av klisjeer å by på. A Prayer Before Dawn har heldigvis fotarbeidet i orden.
Når Fellini-klassikeren La dolce vita fra 1960 relanseres i sommer møter vi den med en blanding av søte forventninger og bekymring for gjensynets skuffelser. Hva gjenstår av fordums storhet?
Paul Thomas Anderson utforsker enda et nytt miljø: et motehus i 50-tallets London. Filmen preges av stillhet og arbeidsro, og stemningen svinger.
Greta Gerwigs hverdagslige skildring av ei ungjente i oppbruddsfasen vil neppe sette verden i brann, men demonstrerer hvor langt man når med personlige og oppriktige fortellinger.
Discoeposet Saturday Night Fever er blitt en klassiker, førti år etter premieren, om ikke annet enn i fravær av konkurrenter. Det glisne utvalget av discofilmer er påfallende, om man tenker over hvilket takknemlig motiv dansere har vært opp gjennom filmhistorien.
Når en actionfilm siterer og stjeler fra de siste tiårs beste, blir det nødvendigvis ganske intenst. Den bør dessuten tåle sammenligninger med opphavet. Da står det på gjennomføringen.
En kavalkade med 114 av Lumière-brødrenes filmer viser at vi har mer å takke dem for enn vi hittil har trodd.
Det absurde teaters frontfigur, Samuel Beckett, lagde én film. I hovedrollen har vi en av stumfilmens mest kjente fjes, Buster Keaton. To navn som får assosiasjoner og forventninger til å yngle.
Verken regissør Martin Provost eller Catherine Frot i hovedrollen skal beskyldes for publikumssmisk med Jordmoren. Det er først med Catherine Deneuves inntreden at filmen tilføres vitaliteten den trenger.