… blir komikere som Bill Maher konger av selvsagtheter. Gitt omstendighetene, fortoner disse selvfølgelighetene seg som glitrende innsikter.
Asghar Farhadi presenterer en mann uten andre egenskaper enn omgivelsene tillegger ham. Slik blir han pussig nok en mann med mange ansikter, i en film som derimot er sosial satire med steinansikt, en sjelden miks av kynisme og empati.
Seere som er umettelige på offentlige figurers privatliv får et og annet kjøttbein også i Bruce David Kleins portrett av finansmannen Carl Icahn. Heldigvis tar det ikke alt fokus fra virksomheten han i utgangspunktet er kjent for.
Luchino Viscontis femtiåring Døden i Venedig skildrer et svermeri så håpløst og dødsdømt at filmens framdrift synes å drives av umulighetene alene, med Dirk Bogarde i sitt livs rolle som døende komponist på stranden.
I sin svanesang for tapte tradisjoner skildrer Luzzu tilværelsen til en solitær maltesisk fisker. Uten å bli sjenerende agitatorisk deler regissør Alex Camilleri sin frustrasjon på vegne av lokale småskalajobber som ikke utarmer naturen.
Mye kan sies om det å henge etter fingertuppene i en loddrett fjellvegg uten sikring, men det blir utvilsomt noen fabelaktige bilder og svimlende scener av det.
Selv om Terminator-filmene tilhører såkalt vitenskapelig fiksjon, er det åpenbart ganske primitive drifter de pleier hos publikum. For eksempel det barnaktige behov for å gå rett på, samme hva man støter på.
Kjente motiv går igjen i Paul Schraders skildring av en skyldbetynget pokerspiller som ser en yngre mann som en mulig delegat.
Teknomusikkens kjente pionerer fant ikke opp kruttet alene. I den informasjonsmettede dokumentaren Sisters With Transistors blir forrige århundres kvinnelige lydkunstnere omsider trukket fram fra glemselen.
Tapsfornemmelser, sjalusi og lengsler er reaksjoner vi neppe vokser fra med det første. Av den grunn alene kan Hagai Levis nye variasjoner over Ingmar Bergmans snart 50-årige Scener fra et ekteskap ha sin berettigelse.
Éric Rohmers filmografi skriver seg tilbake til begynnelsen av sekstitallet, ofte med moral som erklært tematikk. Filmene hans minner oss om våre synsvinkler, selvbedrag og fordommer, men presenterer det med en hverdagslig vitalitet og sjarme.
Noen har filmet noe og sendt det videre. Overgrepet blir ikke spesifisert som en voldtekt. Likevel er det åpenbart rape revenge-motivet som driver Emerald Fennells debutfilm, der subsjangeren har fått en tidsmessig oppgradering av struktur og miljø.
The Covid Diaries, videodagbøkene til fem unge mennesker i New York, kan sies å være en bagatell, men ikke desto mindre en sympatisk sådan.
François Ozons Sommeren '85 og HBO-serien It's a Sin tar oss tilbake til åttitallet og tidens vilkår for homofil kjærlighet. It's a Sin har dessuten aids på dagsorden, og viser hva den nifse sykdommen gjorde med liv, helse og omgangsform.
Gammelfuturistiske Flukten fra New York er restaurert for nypremiere. John Carpenters dystopi fra 1980 var del av en klynge filmer som responderte på forfall og hverdagskriminalitet i 1970-tallets New York, hvor Walter Hill satte tonen året før med The Warriors.
Bryan Cranston har snart gjort det til en egen kunstart å gestalte den vanlige mann på altfor dypt vann, en som må balansere infernalsk motstridende hensyn, med tilværelsen og til tider livet som innsats.
David Finchers Mank viser oss manusforfatteren under arbeid med Citizen Kane, som skulle bli et av filmkunstens kanoniserte verk. Likevel blir skildringen mer av en sosiologisk ekspedisjon enn noen kikk inn i trollmannens skriveverksted.
Det kan tenkes at en ny art er i ferd med å innta verdens finanssentre. Det kan også være at originaliteten til serien Industry simpelthen ligger i det at vi ikke har sett tv-serier om unge mennesker som jobber i en investeringsbank tidligere. Det var uansett på høy tid.
Det sies at krig gjør alle parter til tapere. Patria viser at det kan stemme.
Ennio Morricone red inn i den aller største solnedgangen i sommer. Filmkomposisjonene han etterlot oss brakte inn fremmede klanger i sin tid. De endte med å fortone seg som essensen i sjangeren.
Coastal Elites er en samling koronabetingede «henvendelser hjemmefra». Novellefilmene fungerer best gjennom menneskene vi møter, mer enn i kraft av deres åpenbare felles uvilje mot USAs sittende president.
Gjenoppstandelsen til den en gang konkursrammede byen Stockton i California er en prosess det sikkert er mye å lære av. Dokumentaren Stockton On My Mind prioriterer byens
unge ordfører og hans nærmeste.
I’ll Be Gone in the Dark gir et myldrende bilde av kriminaljournalisten og -forfatteren Michelle McNamara og drapsmannen hun forsket på. De seks episodene hadde sikkert tålt en siste runde i klipperommet, men lykkes langt på vei med å sirkle inn begge uten å tape oversikten.
Korrupsjonen som avdekkes i kjølvannet av en brann på en nattklubb er hinsides det meste som er å se i fiksjonsfilmer om det samme. Alexander Nanaus dokumentar følger en avisredaksjons møysommelige arbeid med en sak som vokser til en spennende filmfortelling, på godt og vondt.
De beste HBO-seriene har over årene gitt oss sympatisk og overbevisende dramatikk med utgangspunkt i de såkalt hverdagslige helters strev. Derek Cianfrances I Know This Much is True er et siste tilskudd til en ærverdig tradisjon.