Det absurde teaters frontfigur, Samuel Beckett, lagde én film. I hovedrollen har vi en av stumfilmens mest kjente fjes, Buster Keaton. To navn som får assosiasjoner og forventninger til å yngle.
Verken regissør Martin Provost eller Catherine Frot i hovedrollen skal beskyldes for publikumssmisk med Jordmoren. Det er først med Catherine Deneuves inntreden at filmen tilføres vitaliteten den trenger.
Veteranen Taylor Hackford leverer en ujevn, til tider pinlig skildring av en aldrende komiker og hans nye flamme. The Comedian har likevel fine miljøskildringer, og drar god nytte av de involverte aktørenes historie og de tradisjoner som påkalles underveis.
Haitianske Raoul Peck gir med filmessayet I Am Not Your Negro sin forestilling om boka James Baldwin aldri fullførte, «Remember This House». Med borgerrettskampen som bakgrunn møter vi Malcolm X og Martin Luther King, og framfor alt forfatteren og agitatoren Baldwin selv.
Når en forhenværende fransk soldat forteller en tysk familie om sitt vennskap med deres avdøde sønn under krigen, så blir versjonen som serveres nødvendigvis gjenstand for skjerpet oppmerksomhet. François Ozons Frantz byr på metafiksjon av den mer oppbyggelige sorten.
Det blomstrende tiåret begynte å visne, og forløste to villige misfostre: Iggy Pop og Frank Zappa.
En nordkoreansk fisker driver i land i Sør-Korea, blir avhørt som mulig spion og forsøkt overtalt til å hoppe av. Den åpenbare sammenligningen av de to nabolandene har mer å by på enn det skjematiske premisset skulle tilsi.
Etter halvfloppen Amorøse passasjer vender Pedro Almodóvar tilbake til formen han kjenner best: en innfølende skildring av en middelaldrende kvinne med en dramatisk forhistorie.
Middagsgjestene i Perfekte fremmede starter en selskapslek der ærlighet og fortrolighet kolliderer. Konflikter oppstår. Noen av dem virker gjennomtenkt fra filmskaperens side.
Våre kjæledyr kan stimulere så mangt. Når matmor heter Laurie Anderson, bør det ikke overraske noen at observasjoner og refleksjoner munner ut i en film om hunden og verden rundt den.
Fernando León de Aranoas film om hjelpearbeidere på Balkan har noen regigrep som nok vil irritere enkelte. A Perfect Day har likevel sitt å by på, ikke minst en historie som er verd å fortelle, fra en krig for ikke så veldig lenge siden, i et område ikke så veldig langt unna.
Det lages bedrøvelig få filmer om båt og vann, men de siste årene har vi fått et par franske og et amerikansk bidrag som bøter på savnet: et forlis med Robert Redford, en soloregatta med François Cluzet, og en daff mann i kano, kleinkunstneren Bruno Podalydès.
Den svartelistede manusforfatteren Dalton Trumbo blir i Jay Roachs Trumbo gjenstand for en habil og velspilt, om enn noe traust historieleksjon. Filmen gir samtidig et interessant innsyn i de prosaiske forutsetningene for noen av Hollywoods store etterkrigsfilmer.
I The Assassin balanserer den anerkjente taiwanske regissøren Hou Hsiao-Hsien dvelende kontemplasjon med spenning og eksplosive kampscener.
«Nerd» har siden 1950-tallet betegnet den del av kullet som ikke regnes som med i de varierende ungdomsbevegelser. Selv om termen fremdeles brukes nedsettende, sørger tv-serier som Chuck Lorres Big Bang Theory for at flere regner vår tid som nerdenes tidsalder. Hva har skjedd?
Solidaritet forklares som evnen til å sette seg i den andres sted. Georgiske Mandariner gir en sober formulering av prosessen. Noen må megle, tillit må oppnås. Den nølende forsoning har tøffe vilkår.
Bærer man over med et vel dominerende lidelsestrykk i enkelte partier av Jordens salt, vil Wim Wenders’ portrett av fotografen Sebastião Salgado by på erfaringer man har med seg en stund.
Nyromanens frontfigur Alain Robbe-Grillet var en stilsikker skøyer på filmlerretet. I filmene fra hans mest aktive regissørperiode snur han om på alle fortellerkunstens regler.
Christian Clavier bidrar med den gemyttlighet en jovial komedie trenger. Det kommer godt med, når avsmaken for de andre figurene demper trivselen.
Samarbeidet mellom Bret Easton Ellis og Paul Schrader er en fryd for øyet. Men The Canyons ligner tidvis en parodi på dem begge. Schraders karriere har langt mer å by på.
Den forholdsvis unge regissøren Xavier Dolan må fremdeles også kalles lovende, på godt og vondt. De mer sympatiske trekkene i filmene hans gir imidlertid håp om noe bedre.
Her kan ligne science fiction med sitt forhold mellom mann og operativsystem, men uten så altfor hardt trykk på science. Og hvor fiktivt opplegget er, må nesten overlates den enkeltes tro på hovedrollens innlevelsesevne.
Med de siste 40 års filmhistorie i betraktning, minner Scorseses filmer om gutten som ropte ulv når det trengtes – og fortsatte. Miljøet i hans nye film, The Wolf of Wall Street, er litt annerledes, anekdotene er mer vulgære, men formelen kan vi.
Paolo Sorrentinos siste, Den store skjønnheten, føyer seg til en imponerende filmografi, hvor en livstrøtt, til tider suicidal verdensanskuelse får en paradoksalt vital formulering. Tematikken er makt, status og tapsfornemmelser, samt transaksjonene der i mellom.
Hvor godt man liker filmen om Apple-mannen Steve Jobs, er som så ofte et spørsmål om filmvaner, men i vel så høy grad om hvor høyt man setter hovedrollen og produktene hans, og dernest i hvilken grad filmen gir form til tenkningen bak produktene.