Antipolitikk
Etter flere tiår med økende ulikheter, fallende lønninger og en stadig mer arrogant elite har mange amerikanere åpenbart villet sprenge hele systemet med en dynamittkubbe kalt Donald Trump. Valgresultatet skriver seg inn i en lang rekke «proteststemmer» både til venstre og høyre – fra Syriza i Hellas, Podemos i Spania og entusiasmen rundt Bernie Sanders til brexit og de høyreradikales frammarsj over hele Europa. På godt og vondt har ingen av protestene ført fram. Med Trump kan det endre seg. Endring som noe mer enn vage valgløfter ligger åpenbart i tiden. Endring til det bedre eller det verre. Det skremmende er at det kan se ut som om sosial-liberalerne i sentrum foretrekker det verre. I Demokratenes primærvalg strømmet folk til Bernie Sanders’ valgmøter, men i stedet for å gripe tak i den enorme entusiasmen og bygge en virkelig folkebevegelse ble kandidaturet hans unisont motarbeidet av den amerikanske pressen og partiledelsen. Deres kampanje mot Sanders var som et ekko fra Labour-ledelsens behandling av Jeremy Corbyn, hvor de gamle partitoppene heller vil senke hele partiet enn å tenke at en nyvalgt partileder som har doblet partiets medlemstall også burde ha gode sjanser til å vinne valg. Hovedkritikken mot både Sanders og Corbyn har vært at de ikke er «valgbare»: Sosialister vinner ikke valg, verken i USA eller i Storbritannia. Men det er nettopp politikken deres som har gjort de to gamle traverne populære, ikke personlighetene deres. De som derimot presenteres som valgbare har en påfallende mangel på politikk. Clinton gikk tilsynelatende til valg med CV-en i hånda som om det hele var et langtrukket jobbintervju hvor hun var overbevist om at hun var den best kvalifiserte kandidaten til stillingen. Som et tegn på hennes innholdsløse kampanje prøvde hun ut ikke mindre enn 85 slagord før hun falt ned på det intetsigende «Stronger Together». Kampanjelederen hennes måtte til og med spørre hva som skulle være hennes budskap (se side 12–13). Alt syntes å hvile på at hun, i motsetning til sin motstander, var en valgbar person med mye erfaring. Det postpolitiske samfunn møtte det postfaktuelle. Det påfallende med Trump er at han tross alle selvmotsigelsene og de hårreisende uttalelsene sine skilte seg ut fra Clinton ved at han faktisk kom med politiske forslag – en hel haug, selvmotsigende, barnslige og skremmende, ja, men det lignet politikk. Hans lemfeldige forhold til fakta er en integrert del av denne politikken. Han er selv budskapet: en forretningsmann som tar alle snarveiene, lyver og jukser for å ivareta sine interesser. Han gikk til valg på å gjøre det samme for nasjonen og forvandle klisjeen om nasjonalstaten som et AS til noe mer enn en loslitt metafor. Trump er et nasjonalkapitalistisk svar på en økonomisk og politisk krisetilstand, en autoritær bedriftsleder satt til å lede en demokratisk stat. © norske LMD Remi Nilsen er redaktør i norske Le Monde diplomatique