Siden Washington ønsker å innta lederrollen i kampen for «demokratiet», bør satellittstatene være klar over at USA ikke er enig med seg selv om hvem som er hovedfienden.
Provinsialismens privilegium er å drømme om en plass i begivenhetenes sentrum, med fare for å bli fanget i andres drømmer.
Den forferdelige forbrytelsen burde ha oppildnet befolkningens enstemmige støtte til lærerne. I stedet kjenner vi igjen en velkjent eim av «sivilisasjonskrig».
Når nasjonalister bryter med folk som står dem nært geografisk og kulturelt, er prisen de må betale for «uavhengigheten» ofte å underkaste seg fjerne makter som ser ned på dem.
Biden og Harris forplikter seg ikke til å gjøre stort mer enn Obama gjorde i sine to perioder. Det vil si fint lite.
Så snart krigslobbyen klirrer med Russland-bjella, hyler republikanerne og demokratene unisont i frykt – med redaksjonell støtte fra New York Times.
USAs bedriftsledere og konservative politikere vil gjøre alt for at folkebevegelsen skal slå seg til ro med harmløse symbolhandlinger.
Gjeld har de siste femti årene blitt den dominerende, høyst reelle, men samtidig metafysiske veven som omgir våre liv.
For øyeblikket vrimler det med prosjekter om «verden etterpå», men de vil alle forbli like vidløftige som nytteløse så lenge de ikke angriper selve arkitekturen i EU.
En dag blir vi voksne igjen, i stand til å forstå og ta andre beslutninger, ikke minst om hvilken økonomisk organisering og hvilket samfunn vi vil ha.
Å få hjulene i gang igjen, betyr dermed også å fortsette ferden hodestups inn i en klimakrise som vil føre til irreversible skader i et omfang menneskeheten aldri før har opplevd.
Mye tyder på at koronakrisen, som finanskrisen i 2008, vil tjene de rike og mektige, mens regningen sendes til staten, med mindre vi krever en annen kurs. Med en gang.
For snart tretti år siden sa Fredric Jameson at det er lettere å forestille seg verdens undergang enn kapitalismens endelikt. Med den økonomiske krisen i kjølvannet av koronatiltakene kan påstanden bli motbevist.
EUs knefall for USA er ingen overdrivelse. Det viser de europeiske regjeringenes reaksjon på USA «fredsplanen» for Israel-Palestina-konflikten.
Forutsetningen for en reell grønn politikk er å frikoble den fra økonomisk vekst.
16 år etter invasjonen av Irak og dens katastrofale følger, virker Trump og haukene rundt ham fast bestemt på å kaste USA og verden ut i nye endeløse kriger.
I NATOs 70. år er det uklart hva alliansens formål egentlig er.
Etter 35 år med privatiseringer, stadig færre gratis tjenester, kutt i stønader, og mistroisk kontroll på alle områder takket være internettet, har vi fått et presset samfunn, skåret inn til beinet, på felgen.
Skal Europa ha noe håp om å bli noe annet enn et amerikansk protektorat, må de europeiske landene forlate NATO.
Det er ikke lenger nok for Washington å selge litt mer mais eller elektronikk til Kina. Rivalen må isoleres og svekkes.
Flere hundre millioner europeiske velgere har blitt ført bak lyset av en svart/hvitt-fortelling om at politikken i EU dreier seg om en politisk kamp mellom liberalere og populister.
En tendens i tiden i nesten alle demokratier er velgernes følelse av en uhellig allianse mellom pengemakt og politisk makt. Det har fått mange til å stemme i protest på partier og politikere som på ulike måter lover å angripe det «korrupte systemet». Men slike opprør har ikke rokket ved systemet, i stedet har de brakt enda mer tvilsomme folk til makten. Private penger får utvilsomt stadig mer makt over politikken de fleste steder. Mellom 2007 og 2012 ga de to hundre mest politisk aktive amerikanske selskapene donasjoner for over 5,8 milliarder på føderalt nivå. I samme periode fikk de
Skal man minne om slaveriet og folkemordet eller glemme det?
Når den som tilsynelatende er dårligst i faget blåses opp som den største trusselen mot demokratiet, dekker det over de mange aktørene i ekteskapet mellom politisk propaganda og overvåkingskapitalisme.
De kommende ukene vil det ikke skorte på anledninger for De grønne til å vise med handling at de er imot miljøødeleggende frihandel.