Migrantkrisen på den hviterussiske grensen er ikke et stort komplott mot EU. Den handler snarere om en nokså enkel bumerang-effekt.
I 2015 fryktet europeiske politikere og kommentatorer at Hellas' gjeld ville ramme alle europeere. I dag er gjelden enda høyere, uten at noen synes å bry seg. Kan det ha en sammenheng med hva den greske regjeringen bruker pengene på?
Det sentrale i den diplomatiske krisen mellom Frankrike og USA, er ikke at den franske regjeringen er forbannet over å ha blitt frastjålet en lukrativ ubåtkontrakt, men hvordan EU reagerer på militæralliansen USA har dannet med Storbritannia og Australia mot Kina.
Vi må nå håpe at fiaskoen i Afghanistan ikke vil føre til at NATO velger å styrke sine vaklende rekker med et nytt amerikansk eventyr, for eksempel mot Kina i Taiwan eller mot Russland på Krim.
Å forby millioner av franskmenn å ta toget, bestille en matbit på en uteservering, eller å se en film på kino uten å måtte bevise at de ikke er smittet bringer Frankrike inn i en annen verden.
Resultatet i regionalvalget i Frankrike vitner ikke mye om at landet er truet av en fascistisk bølge som tvinger velgerne til å velge mellom det dårlige og det verste.
Et folk vil alltid svare på voldelig undertrykkelse med voldelig motstand, så lenge det ikke er knust og fullstendig underkastet.
Med krisepakken på 1900 milliarder dollar ser Obamas tidligere visepresident ut til å endelig ha lært av historien.
I 2017 ble Emmanuel Macron framstilt som det liberale sentrums redning. Fire år senere er det ikke mye liberalitet igjen i presidentgjerningen hans.
Når man har først har funnet et forhatt mål som ingen ønsker å bli forbundet med, er det lett å utvide rommet for bannlysning og forbud.
Når pengene ikke lenger sildrer riktig vei, må kasinoet tydeligvis stenges.
Siden Washington ønsker å innta lederrollen i kampen for «demokratiet», bør satellittstatene være klar over at USA ikke er enig med seg selv om hvem som er hovedfienden.
Provinsialismens privilegium er å drømme om en plass i begivenhetenes sentrum, med fare for å bli fanget i andres drømmer.
Den forferdelige forbrytelsen burde ha oppildnet befolkningens enstemmige støtte til lærerne. I stedet kjenner vi igjen en velkjent eim av «sivilisasjonskrig».
Når nasjonalister bryter med folk som står dem nært geografisk og kulturelt, er prisen de må betale for «uavhengigheten» ofte å underkaste seg fjerne makter som ser ned på dem.
Biden og Harris forplikter seg ikke til å gjøre stort mer enn Obama gjorde i sine to perioder. Det vil si fint lite.
Så snart krigslobbyen klirrer med Russland-bjella, hyler republikanerne og demokratene unisont i frykt – med redaksjonell støtte fra New York Times.
USAs bedriftsledere og konservative politikere vil gjøre alt for at folkebevegelsen skal slå seg til ro med harmløse symbolhandlinger.
Gjeld har de siste femti årene blitt den dominerende, høyst reelle, men samtidig metafysiske veven som omgir våre liv.
For øyeblikket vrimler det med prosjekter om «verden etterpå», men de vil alle forbli like vidløftige som nytteløse så lenge de ikke angriper selve arkitekturen i EU.
En dag blir vi voksne igjen, i stand til å forstå og ta andre beslutninger, ikke minst om hvilken økonomisk organisering og hvilket samfunn vi vil ha.
Å få hjulene i gang igjen, betyr dermed også å fortsette ferden hodestups inn i en klimakrise som vil føre til irreversible skader i et omfang menneskeheten aldri før har opplevd.
Mye tyder på at koronakrisen, som finanskrisen i 2008, vil tjene de rike og mektige, mens regningen sendes til staten, med mindre vi krever en annen kurs. Med en gang.
For snart tretti år siden sa Fredric Jameson at det er lettere å forestille seg verdens undergang enn kapitalismens endelikt. Med den økonomiske krisen i kjølvannet av koronatiltakene kan påstanden bli motbevist.
EUs knefall for USA er ingen overdrivelse. Det viser de europeiske regjeringenes reaksjon på USA «fredsplanen» for Israel-Palestina-konflikten.