
Voksen frykt for ungdomstiden
Netflix-serien Adolescence har blitt hyllet for å ta opp de mange utfordringene dagens tenåringer opplever med en digital verden som blir stadig mer giftig. Men den snakker først og fremst til engstelige foreldre.
Netflix-serien Adolescence har blitt hyllet for å ta opp de mange utfordringene dagens tenåringer opplever med en digital verden som blir stadig mer giftig. Men den snakker først og fremst til engstelige foreldre.
Ms. 45 (1981) og Bad Lieutenant (1992) er begge resultat av et fruktbart samarbeid mellom regissøren Abel Ferrara og manusforfatteren Zoë Lund. På hver sin måte borer de to kultfilmene inn i vrangsiden av amerikansk maskulinitet.
Verden vil bedras, som det sies. Publikum har villig latt seg forundre av transformasjon og bedrag siden fiksjonens urtid, og filmens bevegelige bilder egner seg godt for villedende synsinntrykk.
Et potpourri af menneskeskæbner folder sig gradvist ud i Mike Leighs seneste studie af komplekse relationer, hvor en nærmest tragikomisk grundtone giver filmen en nødvendig balance.
Sister Midnight er en fragmentarisk film, der på hysterisk og til tider manieret vis mixer genrer i et forsøg på at behandle ægteskabets natur.
Pablo Larraíns frittstående filmer om tre av 1900-tallets mest synlige kvinner får sin foreløpige finale med Maria. Portrettet av operasangeren «La Callas» mediterer over liv og fiksjon, lidelse og hallusinasjon, selvforelskelse og destruktivitet.
I Black Tea træder vi ind i et fascinerende selskab med en afrikansk diaspora i Kina. Passionen for te bliver et altdominerende aspekt, der bygger bro mellem to meget forskellige kulturer og generationer.
Multikunstneren Jean Cocteau (1899–1963) var representativ for Paris’ kulturliv i surrealismens og psykoanalysens storhetstid, men reserverte seg fornuftig nok mot begge.
Filmfestivalen HUMAN holder fanen højt for vedkommende dokumentarfilm med noget på hjerte. I årets udgave ser vi især trang til at yde modstand, og her bliver kameraet et centralt våben.
Da han møtte hund. Et hustrig lokalmiljø viser seg fort som et fotogent åsted for innfallsrik dramatikk, i en regi like bedragersk som den er striks og tillitvekkende.
Hvis diffuse faktorer som «tilkjempet ro» og «innadvendt uttrykk» kan være tradisjonsbærere, var Buster Keaton en som satte en varig standard – og livet på spill, som sin egen stuntmann.
A Different Man leger med maskens væsen, både som symbol og som konkret virkelighed.
I den første Rambo-filmen lider hovedpersonen åpenbart av PTSD. Er det også tilfellet for andre kjente Hollywood-krigere?
Mod alle odds holdes der stadig filmfestival i Havana. Mens tristesse synes at være grundtonen udenfor biografen, viser filmene store følelser og virtuos visualitet. Fraværet af cubanske film er dog særligt slående.
Å skifte kjønn er en utfordring. Den blir ikke enklere hvis man leder et meksikansk narkokartell, og «forsvinner» for kone og barn for så å gjenoppstå som den avdødes kusine.
Demokratiets svære fødsel i Bhutan bliver omdrejningspunkt i Munken og geværet, der forsøger at forene kritiske antrit med sødmefuld humor.
Joachim Langs skildring av nazistenes propagandamaskin kan virke parodisk, men dokumentarklipp av den virkelige Goebbels minner om at politikken ofte leverer de beste karikaturene.
Hjortestien anvender mesterlig brug af genkommende visuelle motiver, der gør, at man tilgiver dens noget banale beretning om en velkendt konflikt.
En skuespillerinne uten oppdrag stiller i et sjekkeprogram der en av deltagerne er en seriemorder. Tilløp til forutsigbarhet kompenseres av nøktern regi og mer enn habile skuespillere.
Iransk film har opplevd både publikums- og kritikersuksesser i utlandet. Men regissørene må balansere på en knivsegg mellom den iranske sensuren og det utenlandske publikummet de ofte henvender seg til.
Chantal Akermans La Captive er et av 2000-tallets underkjente mesterverk. Christine Smallwoods bok med samme tittel gir en ny inngang til filmen.
Asgeir Helgestad drager ud for at genopdage den norske natur. Resultatet er en elegi over alt det, som svinder.
Ungdomsskildringen Fitting In er en sjelden blanding av keitete opptrinn og finstemt eleganse, og unngår lettbent nok å tynges av diagnosen hovedrollen får underveis.
Lad os drage på ekspedition for at kortlægge, om der stadig findes apache-efterkommere i Mexico. Men hvorfor egentlig? Svaret blafrer forvirret rundt i en besynderlig dokumentarfilm.
Identitets- og minoritetsproblematikk redder den newzealandske oppvekstskildringen Uproar fra å fisle ut i en beskjedenhet som grenser til tafatt. Sympatiske hovedroller hjelper også.