Official Competitions skildring av innstuderingen av et filmmanus blir et elegant spill på innfallsvinkler, fordommer og fiksjonsnivåer, og setter solide spørsmålstegn ved forhastede slutninger, også hos oss i publikum.
Ennio: The Maestro er en rendyrket hyldest til det musikalske geni Ennio Morricone. Dokumentarens snakkesalighed går dog på bekostning af et dybere favntag med det musikalske.
Kjærlighet til salgs – gitt tabuet rundt slike forbindelser, spiller Sophie Hydes skildring av denne relasjonen på mange av de samme strenger som øvrige filmer der Han møter Henne. Emma Thompson er heller ingen heftelse.
Barry Levinson er påfallende lydig i filmatiseringen av Alan Hafts bok om faren, Auschwitz-bokseren Harry Haft. Til gjengjeld er denne livshistorien sterk nok i seg selv.
Isabelle Huppert er eminent i hovedrollen som plaget politiker i den særdeles dialogdrevne Løftene, der gransker hvordan det politiske spil altid kræver ofre og altid har en slagside.
Kategorier overskrides, livssyn utfordres. Thailandske Apichatpong Weerasethakul er en av få nålevende regissører som kan påberope seg en egen sjanger.
Jacques Audiards seneste værk er rodfæstet i de mest fremherskende fordomme om fransk film, men formår ikke desto mindre at virke forfriskende og dragende.
Asghar Farhadi presenterer en mann uten andre egenskaper enn omgivelsene tillegger ham. Slik blir han pussig nok en mann med mange ansikter, i en film som derimot er sosial satire med steinansikt, en sjelden miks av kynisme og empati.
En enlig mor i Paris kæmper sig igennem en strabadserende hverdag, som kun bliver desto mere vanskelig, da en strejke lammer byen. Vi har den skingre, nærmest jagende musik, der får os til at gispe efter vejret.
Dokumentarfestivalen Human i Oslo tematiserer tidens store emner – corona, klima og køn – alt imens festivalen giver en unik chance for dialog og menneskemøder.
Den unisone hyllesten av Alfred Hitchcock har skapt et inntrykk av en «ren» regissør, som kun var opptatt av filmkunsten. Men Hitchcock engasjerte seg også i sin tids sentrale samfunnsdebatter, med amerikansk tv som medium.
Seere som er umettelige på offentlige figurers privatliv får et og annet kjøttbein også i Bruce David Kleins portrett av finansmannen Carl Icahn. Heldigvis tar det ikke alt fokus fra virksomheten han i utgangspunktet er kjent for.
Luchino Viscontis femtiåring Døden i Venedig skildrer et svermeri så håpløst og dødsdømt at filmens framdrift synes å drives av umulighetene alene, med Dirk Bogarde i sitt livs rolle som døende komponist på stranden.
I sin svanesang for tapte tradisjoner skildrer Luzzu tilværelsen til en solitær maltesisk fisker. Uten å bli sjenerende agitatorisk deler regissør Alex Camilleri sin frustrasjon på vegne av lokale småskalajobber som ikke utarmer naturen.
Drive My Car er en sindrig og sofistikeret adaption af en Haruki Murakami-novelle, men også en mere grandios og kompleks fortælling end Murakamis lille og meget ligefremme novelle.
Subkulturen shamate ble raskt et nasjonalt fenomen i Kina etter årtusenskiftet, men også latterliggjort og marginalisert. Hvorfor vekket disse ungdommene så mye hat? Filmskaperen Li Yifan, som har laget en dokumentar om dem, gir noen svar.
Stanley Kubricks Barry Lyndon fremheves stadig av regissørkolleger og kritikere som en av hans viktigste, og denne anerkjennelsen er fullt fortjent. Fokuseringen av verden av i går blir utført med vilje til fornyelse. Samtidig bærer den arven fra stumfilmen videre.
Mye kan sies om det å henge etter fingertuppene i en loddrett fjellvegg uten sikring, men det blir utvilsomt noen fabelaktige bilder og svimlende scener av det.