Ikoniske former

Eero Saarinen kalles gjerne det 20. århundrets minst kjente berømte arkitekt. En av grunnene til dette kan være at han døde relativt tidlig (51 år), da karrieren hans var midt i en spennende utvikling. Det er hittil forsket lite på Saarinen, og mange store oppslagsverk for arkitektur nevner ham kun overfladisk eller i sammenheng med faren, arkitekten Eliel Saarinen. Etter nesten 40 år i glemmeboken, har Eero Saarinen nå blitt gjenstand for fornyet interesse fra studenter, publikum og yngre arkitekter. 1950-tallets arkitektur og formgiving har igjen blitt populært. Han har fått sin første omfattende retrospektive utstilling (nå i Oslo), og Yale Press har publisert en grundig bok¹ som gir en bred presentasjon av Eeros liv og arbeid, og plasserer han i tidens intellektuelle, kulturelle og kunsteriske kultur.

EERO SAARINEN ble født i Finland i 1910, og i 1923 emigrerte hele familien til Amerika. Oppveksten i en kreativ familie ble viktig for Eeros utvikling og karriere: Faren Eliel var en kjent arkitekt, moren Louise (Loja) var tekstildesigner og skulptør, og søsteren Eva-Lisa (Pipsan) var designer og interiørarkitekt. Cranbrook Academy of Art, som ble tegnet av faren, fungerte som arbeidssted for hele familien Saarinen. Stedet forble en hjørnestein gjennom hele Eeros karriere. Det var en levende modell for tesen om at arkitektur må innebefatte et totalt miljø – at det må være en syntese av landskap, bygninger, møbler og dekorative objekter.

Eero Saarinen regnes som frontfiguren for det man kaller «annen-generasjons modernisme». Disse var spesielt opptatt av å utvikle ny konstruksjonsteknologi. Saarinen så gjerne bort fra modernismens streben etter abstraksjon og formale bånd, og jobbet i stedet med variasjon og visuelle effekter. Modernismens dogmer om at «Form Follows Function!» og «Less is More!» framstår som Milton-inspirert puritanisme sammenliknet med Saarinens nye design – som var luksuriøs, elegant og reflekterte idealet om «great good spirits». Hvilket man trengte i etterkrigstiden. Dette ser vi eksempelvis i bygningene han tegnet for General Motors, Bell Laboratorier, IBM, United States Jefferson National Expansion Memorial (the Gateway Arch), New Yorks Trans World Airlines Terminal og Dulles International Airport Terminal. Saarinen fikk oppført relativt få bygninger i Europa. I Norge er han kjent for å ha tegnet den amerikanske ambassaden i Drammensveien i Oslo.

Saarinen levde ikke lenge nok til å utvikle en egen signaturstil, og etterlot seg en svært variert bygningsmasse slik at det har vært vanskelig å systematisere arbeidet hans. Det er viktig å se hans enorme prosjekt i et større rammeverk: Saarinen levde og arbeidet i Amerika i en tid (rett etter 2. verdenskrig) da det ble satt i gang gigantiske byggeprosjekt over store deler av landet. Det ble særlig satset stort på utbygging av universitetsområder og andre utdannelsesinstitusjoner, bilkultur, flyreiser, forstadsbebyggelse, media, tv-underholdning og ny informasjonsteknologi. Det moderne samfunn slik vi kjenner det, ble i stor grad utbygget i løpet av de første tiårene etter krigen.

Saarinens stilistiske mangesidighet slo godt an i Amerika; det har blitt sagt at han tilnærmet seg nye prosjekter med slagordet «style for the job». Han hadde et mål om å skape en følelse av fellesskap og felles identitet, og var svært opptatt av å ta hensyn til omgivelsene. Slik forutså han mange av de problemene arkitektur støtte på senere på 60- og 70-tallet.

FRA 1930-TALLET og fram til 1961 fungerte Saarinen som en nøkkelperson i møtet mellom det amerikanske folket og moderne arkitektur. Han var innovativ, samarbeidsvillig og en dyktig mediestrategiker. I starten av sin karriere samarbeidet Saarinen mye med sin far, men i 1948 fikk han sitt individuelle gjennombrudd da han vant St. Louis konkurransen med sitt forslag om å reise en 630 fot høy skinnende metallbue i rustfritt stål.

Saarinen hadde et godt øye for talent, og mye av hans suksess må tillegges hans dyktige samarbeidspartnere i firmaet Eero Saarinen and Associates. John Dinkeloo var ansvarlig for firmaets mange teknologiske og materielle nyvinninger, Kevin Roche arbeidet tett med Saarinen når det gjaldt design, og Joseph N. Lacy rekrutterte nye talenter. Saarinen var ekstremt privilegert når det gjaldt klienter. Disse kan nesten kan sies å utgjøre en «who´s who» over viktige innflytelsesrike personer i 1950-tallets Amerika. Kontoret hans mottok mye oppmerksomhet fra pressen og var høyt anerkjent i det profesjonelle fagmiljøet. De hardeste kritikerne var stort sett europeere, i tillegg til den amerikanske arkitekturhistorikeren Vincent Scully. Scully syntes Saarinens arkitektur var merkelig, utenomjordisk og fjern.

Den nye boken fra Yale Press åpner friskt nok med et nytt symposium av Scully, som i dag ser på Saarinens arkitektur i et samtidig perspektiv.

© norske Diplo

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design: Eero Saarinen. Framtiden tar form. Fram til 18.03.07. Den er en del av en 4 års turne i Europa og Amerika som startet i oktober 2006. Se også www.eerosaarinen.net

1 Eero Saarinen Shaping the Future. Edited by Eeva-Liisa Pelkonen and Donald Albrecht. Yale University Press, desember 2006. www.yalebooks.co.uk