Utopia Station

Denne måneden er Utopia Station installert i Le Monde diplomatique. Stasjonen har blitt overlatt til kunstneren Thomas Hirschhorn, som på sin side har invitert filosofen Marcus Steinweg til å samarbeide om et kart.

Kanskje er vi i ferd med å erfare relasjonene mellom kunst og praksis på en ny måte. Alarmer ringer hvert 60. Sekund. Kunstverk følger virkeligheten. Påkaller hundre blomster. Ting faller fra hverandre. Kunsten går inn i rommet utenfor den selv, på utkikk etter en framtid. Det er en altomfattende leting. Mange ser det som en krisetilstand. Hva er kunstnerens rolle i vår tid?

Spørsmålet kan ikke besvares på abstrakt vis. Anstrengelsen for å finne et svar har ledet til denne siden, som innleder et samarbeid mellom Utopia Station og Le Monde diplomatique.

Utopia Station ble født i 2003 som et kunstprosjekt for Venezia-biennalen, og deretter Haus der Kunst i München, men har siden antatt forskjellige former: Virtuelle steder (www.e-flux.com), avissider, samlinger, seminarer, og et sett med små intervensjoner under Verdens sosiale forum i Porto Alegre i 2005. Mer enn 300 kunstnere, arkitekter, forfattere, musikere og utøvere fra hele verden bidrar i defineringen av Utopia Station. Dette er simpelthen en mellomstasjon, et stoppested på ruten, organisert av Molly Nesbitt, Hans Ulrich Obrist og Rirkrit Tiravanija. Prosjektet har blitt et redskap for selvorganisering, som tilbyr et sett av muligheter, en passasje, der man kan møtes på veien mot Utopia, eller et bedre liv. En mellomstasjon kjennetegnes like mye av aktiviteten som av tingene. Det er et sted for hvile, for refleksjon, for å stille ethvert spørsmål, spise, sove, lære og observere. Alt blir en del av utstillingen. Utstillingen utvider seg i grunnen til alt og alle som er til stede. Ingenting er fatalt atskilt fra alle andre ting. Stasjoner kan være store eller små. Men grunnen til enhver Utopia Station er midlertidig, underlagt historien, omskiftende. Et sted på veien kan en annen verden være mulig.
Utopia Station møttes første gang som gruppe i Poughkeepsie, New York i februar 2003, da de store internasjonale fredsdemonstrasjonene fant sted. Bildene fra den dagen viser at det snødde. På innsiden var Utopia et spørsmål, holdt åpent slik at det kunne fungere som katalysator, men det var knapt noen formalitet. Fra første stund var Utopia Station forfulgt av krigens virkelighet, verdens tyngde, finansens kalde renkespill og gjenferdet av den kommende planeten.

DENNE MÅNEDEN ER Utopia Station installert i Le Monde diplomatique. Stasjonen har blitt overlatt til kunstneren Thomas Hirschhorn, som på sin side har invitert filosofen Marcus Steinweg til å samarbeide om et kart [se neste side]. Vennskapskartet mellom kunst og filosofi begynner som et håndtrykk, fastholdt av felles begreper. Det er umulig å skjelne hendene fra hverandre. Hver finger er tatovert med et begrep: håp, form, bekreftelse, hodeløs handling, mot, universalitet, motstand, autonomi, kjærlighet, krig. Begrepene stråler inn i store røde blokker, der kunstneren og filosofen utdyper og finpusser dem. De kommer fram til at håp inneholder «framtid», «handling», «forandring», «liv», «drøm», «framskritt», «uskyld», tre bilder og to lange sitater. Kartet vitner om to mennesker som kjenner hverandre godt, som ofte har jobbet sammen, som i fellesskap har fastsatt betingelsene for samarbeidet.

Det kreves to for et håndtrykk. Kunsten illustrerer ikke, den deltar på like premisser. Politikken er ikke isolert, men antatt å være i blodet. Og negasjonen? Hver rød blokk har en blå firkant, som en skygge, som uttrykker det som har blitt avvist. Eksempelvis avviser håpet kaldt «sentimentalitet», «narsissisme», «Gud», «gråtkvalthet», «kynisme», «kritikk», «selvkritikk», «god og dårlig samvittighet», «illusjon», «glamour», «mote». Det er uklart om blokkene kartlegger en dialektikk eller en forskjellsrytme. De to har introdusert arbeidene til mange andre fortidige og nåtidige kunstnere og tenkere i deres vennskap. Her finnes Nietzsches opplysningsdrøm. Katalogomslaget til nazistenes utstilling: «Degenert kunst». De binder sammen drømmene og de såkalt degenererte. Vennskap fortsetter å skape nye, uventede allianser.

Som et åpent landskap, blir siden dypere. Passasjer forsvinner. Som ethvert kart, angir det hovedrutene, hovedveiene, forbindelsene, en orientering, og deretter godtar det kjensgjerningen at de små detaljene vil bli uskarpe, siden ingen kart i virkeligheten når 1:1-størrelse. Denne verden tilhører ikke Borges. Virkeligheten er alltid større enn kartet. Hvis du ser nærmere etter, vil du se blod. Kunstneren og filosofen gir et bidrag til en situasjon de vet de ikke er de første eller siste som bidrar til.

Denne siden er en Stasjon, men den er også et prosjekt som skal rives bort, gå inn i andre rom, brukes. Tenk på det som virkelighet. Tenk på det som et pågående arbeid. En evig tilblivelse.

Oversatt av R.N.