Fire thrillere, to New York-filmer og en gammel mester

Først: Jason Bourne-trilogiens finale, The Bourne Ultimatum. Den har mer nerve enn nr. 2, The Bourne Supremacy. Regissør Paul Greengrass – som slo gjennom med det sterke dokudramaet Bloody Sunday i 2002 – har forvandlet Robert Ludlums roman til en post-11. septemberfilm. Mange scener har en imponerende intensitet, ikke minst den lange overvåkningssekvensen på Waterloo Station. Men filmen skjemmes av en klippefrekvens som er ekstrem også til 2007 å være. LMD brakte i desembernummeret en studie av David Bordwell, «Den intensiverte fortellerstilen». Et av aspektene ved intensiveringen er endringen i klippefrekvens (eller klipperate) fra 60-tallet til i dag. Jeg vil anbefale alle filminteresserte å sammenligne Pollacks Tre dager for Condor fra 1975 med en ikke uinteressant tematisk slektning, Tony Scotts Enemy of the State fra 1998, og å føre sammenligningen videre til Bourne-trilogiens avslutning. Ikke alle filmer kan tillate seg en utforskning av bildenes karakter à la Antonionis Blow Up, men hvorfor skal muligheten til kontinuerlig refleksjon over bildenes sammenheng ofres på action-intensitetens alter? I denne sammenheng er det befriende at en relativt ung skuespiller, Matt Damon, Jason Bourne himself, på tross av sin lojalitet til trilogien slår fast at han selv foretrekker fortellerstilen til Tre dager for Condor og Coppolas Avlytningen (The Conversation, 1974) framfor den nye, ekstreme billedvekslingsmaskinen.


HOS DAVID CRONENBERG er det alltid rom for refleksjon. Side om side med ekstreme utforskninger av menneskekroppens «inner beauty», hersker det i samtlige Cronenberg-filmer fra og med Tvillingskjebner (Dead Ringers, 1989) en suveren ro og en melankolsk, til tider elegisk undertone, aksentuert av Howard Shores musikk. Filmene handler om (biologen) Cronenbergs fascinasjon for menneskekroppen, og om hvordan menneskene har det vondt i sine kropper. Etter min mening klarte han i de senere filmene ikke å følge opp Tvillingskjebners subtilitet (skjønt Crash var kunstnerisk dristig, uansett temaets ekkelhet). Især kjøttfikseringen i eXistenZ ble monoman. Så fant det sted en revitalisering i A History of Violence, 2005 – en estetikk som forente klassisk strenghet og tegneserie, med en hovedperson (Viggo Mortensen) født i uvisshetens tegn.

Denne stiliseringen – og hyperrealiteten – preger også filmen fra 2007, Eastern Promises, ytre sett en film om russisk mafia i London. Men vi ser bare unntaksvis et kjent London-landemerke (det samme kan for øvrig sies om Paris i Resnais’ Cœurs), og de russiske hovedskikkelsene blir spilt av en dansk-amerikaner (Viggo Mortensen, Nikolaj), en (øst)tysker, (Armin Müller-Stahl, Semyon), en franskmann (Vincent Cassel, Kirill) og en polakk (Jerzy Skolimowski, Stepan). Cronenbergs hovedtema dominerer også her: kroppens signaler, blant annet i form av en illustrert mann, en russer som bærer preg av tatoveringskultusen i russiske fengsler.

London: Anna Khitrova (Naomi Watts) er jordmor med russiske familieforbindelser. En jente på 14 ankommer sykehuset der Anna jobber, med alvorlige blødninger. Hun dør, men et barn blir født i førjulstid. Jenta etterlater seg en dagbok, på russisk, og kortet til en restaurant, Trans-Siberia. Anna vil ikke løpe fra ansvaret; hun setter seg fore å avdekke jentas identitet og historie, og eneste måten er å få dagboken oversatt. Tilfeldigvis bruker hun to oversettere, den russiskfødte onkelen Stepan og den joviale, eldre innehaveren av Trans-Siberia, Semyon. Men her har hun oppsøkt nettopp den personen hun burde holde seg så langt unna som mulig. Ikke bare skal det vise seg at det er Semyon som har voldtatt og satt barn på jenta – en prostituert i hans klubb – Semyon er også selve gudfaren i London-avdelingen av mafiaorganisasjonen vori v’zakone («Tyver i loven»). Vissheten om dette kommer gradvis, og en stund lurer jeg faktisk på om Semyon er «good guy» eller «bad guy», kanskje inspirert av den rollen Müller-Stahl hadde for 20 år siden i Costa-Gavras’ Music Box. Men ikke minst sønnen Kirill, et brutalt brushode, er en indikasjon i farlig retning.

Skikkelsene viser kontinuerlig nye sider: Kirill har tross alt empatiske trekk, Nikolaj her like hemmelige dyp som Mortensens forrige Cronenberg-skikkelse, og hans holdning overfor Anne gjennomgår en interessant transformasjon. Voldsscenene er egentlig ikke mange, men de er ekstreme: strupeskjæring, spektakulær nakenslåsskamp i sauna. Og i bakgrunnen lurer KGB … jeg mener FSB. Filmen er ikke fri for klisjeer om sentimentale, drikkfeldige russere. Cronenberg får neppe Putin-prisen for Eastern Promises. Men dramaet minner mer enn en gang om Shakespeare, og juletrærne om Eyes Wide Shut, en annen film som skapte sin høyst særegne utgave av en metropol.1


TO NYE STORFILMER handler om mafia i New York på 70-tallet: Ridley Scotts American Gangster og James Grays We Own the Night. I begge filmene handler det om gangsterligaer som streber etter monopol på herointrafikken, gjennom skitne metoder og ved å tilby det reneste stoffet. I både Scotts og Grays filmer utspiller sentrale scener seg på de skjulte heroinfabrikkene, der unge, nakne mennesker (avkledd for at de ikke skal smugle ut stoff) klargjør forbrukerpakker med heroin, som om det var lunsjpakker. Den etniske forskjellen mellom politi og mafiosi spiller en viss rolle. I Grays film er politifamilien vi møter av polsk avstamning.

James Gray, som debuterte med Little Odessa i 1994, framstiller igjen russisk mafiamiljø. Men i denne filmen blir russerne fjerne, langt på vei gangsterklisjeer. Symptomatisk nok blir lederen av den russiske heroinmafiaen spilt av en B-skuespiller. Vi kommer primært i kontakt med russerne gjennom den polske politifamiliens sorte får Bobby, spilt av Joaquin Phoenix. Han har skiftet navn til Green – og ser forresten slett ikke ut som om han kunne vært bror til Mark Wahlberg (Phoenix har da også puertoricansk bakgrunn, som hans kjæreste i filmen, spilt av Eva Mendes). Bobby Green driver en nattklubb og er i ferd med å bli alvorlig involvert i russernes aktiviteter. Da broren Joe (Wahlberg) blir skutt av russerne, viser det seg at blod er tykkere enn vodka, og han blir politispion. Så blir faren, Deputy Chief Bert Grusinski (Robert Duvall, som alltid troverdig), skutt og drept, resten er som man kan vente seg. Det er nerve i actionscenene, spesielt biljakten der Duvall blir skutt, og når den russiske mafiasjefen skjønner at «something is rotten» … Hvorfor har Bobby både lighter og fyrstikker?
Det er lett å være enig med Cahiers du Cinémas Cyrille Neyrat som savner undertekst i dialogen, alle følelsene blir eksponert. Neyrat setter forskjellen mellom Cronenbergs og Grays forhold til heltedyrkelse på formel: «James Grays Rambo-bilder slynger ut påstanden: ’Her er en helt!’ Cronenbergs arbeid med Viggo Mortensen stiller spørsmålet: ’Hva er en helt?’»2Det jeg vil huske best fra den kvelden jeg så We Own the Night i Paris, er selve kinosalen, den fabelaktige art deco-kinoen Max Linder på Boulevard Poisonnière.


AMERICAN GANGSTER HAR mer å fare med. Ridley Scotts karriere er merkelig uensartet. Han har lagd filmer i de forskjelligste sjangrer. Francis Ford Coppola har nok et poeng når han sier at Sir Ridley takker ja til «alt» han blir tilbudt.3 De færreste filmene er direkte uinteressante – jeg plasserer G.I. Jane i den kategorien. Kun ett mesterverk, Blade Runner, nå i sin definitive DVD-utgave. De tidligere gangsterfilmene er på det jevne, Black Rain (1989) er bra håndverk og et indirekte bidrag til USAs handelskrig med Japan, mens New York-thrilleren Someone to Watch over Me har et modellmagert plot, men fortjener 19 ½ i stil. Nå har Scott tatt for seg en spesiell gangsterkarriere, den til Henry Lucas, som kom fra the Deep South på 60-tallet og arbeidet seg opp til å bli kongen av Harlem. Vi følger Lucas (Denzel Washington, som stort sett har vært «good guy») opp gjennom 60- og 70-tallet, og ser hvordan han gjennom sjarm, vilje til makt og kald brutalitet (han skyter egenhendig forrædere i sine rekker) utkonkurrerer sine rivaler på kvalitet og durkdrevenhet, og jobber seg opp til å bli selve heroinsjefen i New York (russermafiaen er fraværende). Lucas forblir alltid litt gategutt, han bevarer de brutale trekkene som er delegert nedover i Coppolas Gudfaren-trilogi. Den eneste alvorlige rivalen, Cattano, i egne øyne en «renessansemann» (bare Armand Assante kan være så polert slesk), må underordne seg. Og Lucas henter hele familien fra Louisiana, brødrene blir offiserer i hans hær.

Heroinen blir rett og slett fraktet i militære likkister fra Vietnam og Kambodsja. Lucas drar selv til Sørøst-Asia når det trengs. Scott forteller en tankevekkende historie om forbindelsen mellom Vietnam, offisiell narkotikapolitikk og korrupsjon: Mens Nixon taler om krigen mot narkotika, flyr amerikanske militærfly stoffet inn til USA, og en ikke ubetydelig del av det gjennomkorrupte New York-politiet deltar i narkotikatrafikken, idet de videreselger stoffet de beslaglegger. Detective Trupo og hans underordnede ligner definitivt mer på gangstere enn på politimenn. Men så er det én ubestikkelig, en «Serpico». Detective Richie Roberts, denne siste ærlige purk som leverer inn narkopengene han beslaglegger, klarer etter hvert å bygge opp en slagkraftig gruppe, skjønt mange av medlemmene ser mer ut som outcasts enn politimenn. Roberts må føre en tofrontskrig: mot Lucas og mot sine korrupte kolleger. Lucas-serien alternerer med Roberts-serien. Mye av spenningen ligger i når og hvordan linjene skal konvergere, hvordan og når Lucas og Roberts skal møtes, og hvilke konsekvenser det skal få for kollegene (det blir virkelig en grand finale). Sikkert er det at Saigons fall vil innebære Lucas’ fall. Således har Scott klart å veve sammen 70-tallets storpolitikk med New Yorks sørgelige situasjon på samme tid. Og med privatlivet som et katastrofeområde.

Det vrimler av gode scener i American Gangster: Mor Lucas4 som får nok av å være gangsta mama og en rekke scener som relaterer til (og konkurrerer med) Gudfaren. Stikkord: Bach i kirken, Thanksgiving-kalkun, «Winter Wonderland» med Louis Armstrong som et ekko av «Have Yourself A Merry Little Christmas» med Bing Crosby, i scenen der Michael Corleone får vite at faren er skutt. Og ikke minst, scenen med Lucas på Muhammad Ali-kamp i jålete pelslue, sammen med Joe Louis!
En Ridley Scott-film byr alltid på lekre estetiske detaljer. Ingen andre kan gjøre et whiskyglass så innbydende som den tidligere reklamefotografen. I framstillingen av mafiavold og elendighet balanserer han stort sett est-etisk. American Gangster er en sterk filmfortelling, skjønt den mangler noen av Scorseses forbløffende narrative piruetter. Heldigvis mangler han også den letthet som dessverre preger ekstreme voldsscener hos den sene Scorsese.

Samfunnskritikk? Til slutt ordnes det opp i systemet, NYPD kvitter seg med de råtneste eggene. American Gangster klarer i det minste å vise at New York-politiet var like korrupt som Nixons regime i Washington. Mer skal vi ikke vente av en frilans-estetiker.


JEG SÅ OGSÅ NOEN andre filmer i Paris. To franske som på hver sin måte handler om nazismen. Un secret, filmatiseringen av Philippe Grimberts prisbelønte roman fra 2004, har et spennende utgangspunkt: en liten gutt dikter opp en eldre bror. Så viser det seg at han har hatt en halvbror, før han selv ble født etter krigen. Det handler om jødiske familier som må flykte over demarkasjonslinjen, om svik og glemsel. Jevnt bra, men ganske så tradisjonell i stilen. Den tidligere Truffaut-assistenten Claude Miller har lagd bedre filmer før. Mer interessant og veldig særegen er Nicolas Klotz’ La Question humaine, der her og nå-handlingen dreier seg om en personalsjef i et tysk-fransk industrifirma som får i oppdrag å overvåke en direktør som begynner å oppføre seg merkelig. Sporene leder mot industriens samarbeid med nazistene under krigen, og til Lebensborn. Schuberts Winterreise veksler med rave party. Sterkt samspill mellom Michael Lonsdale5 og Mathieu Amalric, som også spilte far og sønn i frilansterror-bransjen i Spielbergs München.

Jeg så også Gus van Sants nye, kritikerroste (særlig i Frankrike) Paranoid Park, om en ung, melankolsk skateboarder i Portland, Oregon som på forunderlig vis kommer til å forvolde en voksen manns død. En ytterst stilfull fortelling om å ha kommet i skade for å begå en fryktelig handling og så være splittet mellom å snakke ut og utsette det hele. En film om aksidens og konsekvens. Flott bruk av slow-motion. Et av de verste dødsfall jeg har sett på film.

Francis Ford Coppolas navn har vært nevnt noen ganger i dette skriftstykket, og det er hyggelig å konstatere at Coppolas første film (som regissør) på 10 år, Youth Without Youth virkelig er så flott som mange amerikanske og franske kritikere vil ha det til. Jeg så den to ganger i Paris. Forhåpentligvis kommer den etter hvert til Norge, derfor nevner jeg bare noen ingredienser: En språkprofessor i Bucuresti blir rammet av lynet påskedag. Mirakuløst nok overlever ham, forynges (jf. Peggy Sue Got Married) og begynner å lære språk han knapt kjente tidligere. Et unikum som mange vil ha tak i, også nazistene … Han flykter til Sveits. Der treffer han fortiden, i form av en ung kvinne, som også blir truffet av lynet! Høres det fantastisk ut? Ja, og attpåtil finner man spor av både Dracula og Vertigo. Jeg sier ikke mer.

Jo, én ting til: I min første anmeldelse i LMD, av Zodiac, kom jeg i skade for å si at det fins bare én referanse til Nixon i filmen. Nei, det er to: Robert Graysmith viser redaktøren en Nixon-tegning. Jeg skal prøve å ikke lyve om Nixon i 2008.

© norske LMD

Fotnoter:
1 Til dem som leser fransk: Et flott intervju med Cronenberg fins i det relativt nye kulturmagasinet Transfuge, nr. 18, november?desember 2007.

2 Coppola: le retour», intervju i Le Nouvel Observateur 8, november 2007 (Pascal Mérigeau).

3 Moren blir spilt av Ruby Dee, 83, debuterte på lerretet i 1939!

4 Jeg kolliderte nesten med Lonsdale, den gamle Duras-skuespilleren, Bond-skurken og Sjakalen-etterforskeren med de melankolske, flotte hundeøynene, da jeg rundet Luxembourgparken for å lete etter Gertrude Steins hus i Rue Fleurus 29. november.

5 Basert på en kortroman av den rumenske filosofen, religionshistorikeren og språkforskeren Mircea Eliade. Filmens hovedrolleinnehavere er Tim Roth (kjent fra Tarantinos filmer), Bruno Ganz og Alexandra Maria Lara, som spilte sekretæren Traudl Junge i Der Untergang, altså har hun møtt Bruno Ganz før.