Oljespillet

Olje har i lang tid vært en ressurs stormaktene har kjempet om. I Libya har vestlige selskaper funnet et ideelt territorium for kampen. Lenge før intervensjonen.

I utgangspunktet lar det seg ikke forklare. Hans få partnerne mente han var uforutsigbar, usammenhengende og lunefull. I 1986 kalte Ronald Reagan ham for «Midtøstens gale hund», før han sendte inn USAs 6. flåte for å bombe landet og innførte en streng handelsembargo på olje. Mannen ble en paria. Likevel klarte oberst Muammar Gaddafi tjue år senere å føre landet i teten av oljeeksporterende land, takket være blant annet de store amerikanske oljeselskapene. Hvordan klarte han det?

Utvilsomt har Gaddafi vist seg mer rasjonell på oljeområdet enn i sine andre politiske prosjekter, innenriks så vel som utenriks. Muligens fordi han har blandet seg mindre inn. Og utvilsomt har oljefolk verden over lært seg å leve med – og tjene svært mye penger på – den ustabile, for ikke å si direkte fiendtlige libyske atmosfæren. Men likevel! (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

En revolusjon mot beduinokratiet

Default thumbnail
Neste sak

Arabisk renessanse

Andre saker om Nord-Amerika

Tjueårskrigen

Så snart krigslobbyen klirrer med Russland-bjella, hyler republikanerne og demokratene unisont i frykt – med redaksjonell

Amerikas delte stater

Amerikanerne kutter all kontakt med omverdenen og bygger en festning rundt landet. En radikalisert venstreside tyr

Sa noen systemisk?

USAs bedriftsledere og konservative politikere vil gjøre alt for at folkebevegelsen skal slå seg til ro

Maktmisbruk i Minneapolis

Politifolk blir sjelden dømt for å ha drept afroamerikanske borgere. Den angivelig progressive delstaten Minnesota er

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.