Nord-Amerika

Oljespillet

Olje har i lang tid vært en ressurs stormaktene har kjempet om. I Libya har vestlige selskaper funnet et ideelt territorium for kampen. Lenge før intervensjonen.

Posted on



I utgangspunktet lar det seg ikke forklare. Hans få partnerne mente han var uforutsigbar, usammenhengende og lunefull. I 1986 kalte Ronald Reagan ham for «Midtøstens gale hund», før han sendte inn USAs 6. flåte for å bombe landet og innførte en streng handelsembargo på olje. Mannen ble en paria. Likevel klarte oberst Muammar Gaddafi tjue år senere å føre landet i teten av oljeeksporterende land, takket være blant annet de store amerikanske oljeselskapene. Hvordan klarte han det?

Utvilsomt har Gaddafi vist seg mer rasjonell på oljeområdet enn i sine andre politiske prosjekter, innenriks så vel som utenriks. Muligens fordi han har blandet seg mindre inn. Og utvilsomt har oljefolk verden over lært seg å leve med – og tjene svært mye penger på – den ustabile, for ikke å si direkte fiendtlige libyske atmosfæren. Men likevel!


ÅRSAKENE TIL PARADOKSET strekker seg langt tilbake i tid. I 1951 ble Libya – som lenge hadde blitt kalt «det tomme kongedømmet» – uavhengig i en situasjon der det var berøvet det meste. Årsaken var den anakronistiske unionen mellom en falleferdig britisk imperialisme og en muslimsk stamme i Sahara-ørkenen (sanussiene, kongens stamme). Landets eneste eksportartikkel var skrapjern samlet fra slagmarkene etter andre verdenskrig.

Geologisk arbeid utført av italienerne på 1930-tallet – og videreført av eksperter fra den amerikanske hæren – antydet at det fantes olje under bakken i det store landet (1,7 millioner km2). Oljeloven som ble vedtatt i 1955 markerte et brudd med regelen om ett unikt operatørselskap for hvert land i Midtøsten: Anglo-Iranian i Iran, Aramco i Saudi-Arabia, Irak Petroleum Company i Irak.2 Tvert imot begrenset Libya konsesjonene i tid (fem år) og rom. Da oljen sprutet opp, viste dette seg som et klokt valg.

Leteaktiviteten startet med et titalls selskaper. Seks år senere, i 1961, åpnet Exxon oljeterminalen i Marsa al-Burayqah. Mindre enn fem år senere nådde produksjonen utrolige én million fat/dagen. 19 selskaper – deriblant Exxon, Shell, BP, ENI – var til stede i 1962. I 1968 var tallet økt til 39. En ny oljemodell var blitt født, en modell som gradvis spredte seg til resten av verden.

Da han kom til makten – etter et militærkupp 1. september 1969 – tok Gaddafi over styringen. Han forsøkte å få en høyere pris for landets råolje. Etter råd fra den saudiske oljeministeren Abdullah Tariki, kalt den «røde sjeiken» (han havnet senere i konflikt med den saudiske kong Faisal (1964–1975) med sin frittalende væremåte), spilte han selskapene opp mot hverandre, først det store Esso mot det lille Occidental, og halverte dagsproduksjonen deres for å øke statens inntekter. Esso kunne erstatte lokal råolje med produksjonen i andre land. Occidental derimot hadde ingenting utenfor Libya, og de store, de sju største selskapene i verden,3 nektet å gi dem et eneste fat. «De har lagt alle eggene i samme kurv,» lo de libyske forhandlerne.4 Selskapet gikk dermed med på betingelsene. Da Suez-kanalen ble stengt, kapitulerte også Kartellet5 i 1970. Prisene og skattene økte umiddelbart med 20 prosent.

Beviset ble gitt for de andre eksportlandene: Det var bedre å ha flere operatørselskaper og det var klokt å balansere nærværet av store internasjonale selskaper med andre mer beskjedne selskaper uten alternative forsyninger. De uavhengige og de europeiske statsselskapene trådte dermed inn på den globale oljescenen.


GADDAFI OG HANS REVOLUSJONSRÅD var gode disipler av Egypts Gamal Abdel Nasser og besluttet å ta tilbake nasjonalrikdommene. Men de var også klar over at mange hadde hatt uheldige erfaringer med nasjonalisering: Den iranske statsministeren Mohammad Mossadegh ble jaget fra makten av CIA i 1953 for å ha våget å angripe Anglo-Iranian; den algeriske obersten Houari Boumediene ble utsatt for en kostbar embargo i 1971 etter å ha nasjonalisert oljefeltene til franske selskaper.

Også her staket regjeringen i Tripoli ut sin egen vei. I desember 1971 okkuperte iranske soldater (under sjahen) øyene Tunb og Abu-Musa i Persiabukta etter at de britiske troppene trakk seg ut av regionen. For å straffe Storbritannia for å ha latt disse øyene bli okkupert, nasjonaliserer den libyske regjeringen BP. Bak påskuddet står mye på spill: BP eier størstedelen av Libyas største oljefelt, Sarir. Etter en juridisk konflikt, inngår partene en avtale: Libya tar kontroll over hele feltet.

Ved hver styrkeprøve er scenariet det samme: Utenlandske teknikere blir plaget og trakassert, arbeidet på plattformene bremser opp og produksjonen rammes. Gulf, Philips, Amoco, Texaco, Socal og andre oljeselskaper mister lysten og forlater oljefeltene (og landet). Det statlige selskapet Libyan National Oil Company (LNOC), dannet etter amerikansk modell, overtar utvinningen uten store problemer. På ti år blir landets inntekter femdoblet til 10 000 dollar per innbygger i 1979.

Men det kommer etter hvert problemer fra politisk hold. I desember 1979 publiserer det amerikanske utenriksdepartementet sin liste over land som støttet terrorisme. Libya kommer høyt opp, særlig for sin støtte til radikale palestinske bevegelser. Like etter stenger USA sin ambassade i Tripoli, før de forbyr amerikanske leverandører å kjøpe libysk råolje. Til slutt blir all handel med Jamahiriyya (nyord skapt av de arabiske ordene for republikk og folkemengde) forbudt i 1986.

Attentatet mot en Boing 747 fra Panam over den skotske byen Lockerbie 21. desember 1988 og mot en DC10 fra det franske flyselskapet UTA i november 1989 fører til internasjonale sanksjoner som rammer den libyske oljeindustrien. Sanksjonene kom i tillegg til andre problemer: Den globale prisnedgangen på råolje, kostnadene ved de gigantiske utbyggingene og kaoset i landets økonomi etter innføringen av Den grønne boka – en lang og ugjennomtrengelig anarkistisk-kollektivistisk avhandling skrevet av «Revolusjonens Leder» som drømmer om en «universell tredje vei» mellom kapitalisme og marxisme.


SELV OM LNOC LETT FANT NYE MARKEDER i Europa, Tyrkia og Brasil som erstatning for de selskapet tapte på den andre siden av Atlanteren, torpederte embargoen utviklingsplanene innen utforskning, petrokjemi og naturgass. Siden landet ikke klarte å tiltrekke seg vestlig kapital, samt «amerikansk» teknologi, kunnskap og utstyr, stoppet de store prosjektene opp. Nettverk ble etablert for å omgå embargoen, via Tunisia eller Egypt, men man måtte betale dyrt for de godt plasserte smuglerne som ble rekruttert på begge sider av Middelhavet. Den minste bolt kostet fem–seks ganger mer enn før 1986. Oljefeltene ble eldre og det ble nødvendig å begynne å lete etter nye for å unngå at produksjonen kollapset. -…/…-

…/… Perioden 1992–1999 var særlig smertefull. Den økonomiske veksten stoppet opp (+ 0,8 prosent i året) og inntekten per innbygger falt med 20 prosent. Misnøyen brygget, opptøyer brøt ut, særlig i Kyrenaika (den østlige delen av landet), og flere forsøk på å styrte regimet ble gjennomført. Tiden var inne for Gaddafi å gi etter. Han overleverte til britiske myndigheter sine egne agenter som var mistenkt for Lockerbie-attentatene, ga sjenerøse erstatninger til de 270 ofrene (og litt mindre til de 170 ofrene i UTAs DC10). Etter 11. september 2001 sluttet regimet i Tripoli seg helhjertet opp om USAs kamp mot islamistisk terrorisme. Til slutt avviste Gaddafi offentlig i 2003 at han ville anskaffe seg atomvåpen, bare et par dager etter at amerikanske panservognene hadde inntatt Bagdad.

13. november 2003 ble de siste internasjonale sanksjonene mot Libya hevet og veien lå åpen for en ny oljeboom. Gaddafi drømte om å doble produksjonen til tre millioner fat/dagen, noe som ville gjort landet til en produsent på høyde med Iran og et innflytelsesrikt medlem av OPEC. I august 2004 loddet LNOC ut 15 letekonsesjoner.

120 selskaper viste sin interesse, deriblant flere av de amerikanske og britiske gigantene som hadde forlatt Libya i 1986 uten å bli nasjonalisert. 11 av de 15 «blokkene» ble gitt til amerikanske selskaper (blant annet Occidental, Amerada Hess og Chevron Texaco). Regimet prioriterte tydeligvis på ny å knytte industrien sin til amerikanske oljeselskaper, på bekostning av europeiske, som for eksempel Total som hadde støttet regimet under embargoen.6


DE INTERNASJONALE OLJESELSKAPENE var utålmodige, selv om betingelsene var strenge – 133 millioner dollar måtte betales ved signering, minimum 300 millioner dollar måtte brukes på leting – og avkastningen beskjeden. I beste fall ville de få 38,9 av produksjonen, men sannsynligvis ikke mer enn 10,8 prosent.

Hvor kommer den gjensidige og vedvarende tiltrekningen mellom selskapene, de minste så vel som de største, og et så vanskelig land som Libya? Den libyske råoljen er av utmerket kvalitet og feltene ligger nær de store europeiske raffineriene. I dag sørger libysk olje for over ti prosent av EUs forbruk.

Men framfor alt har styrkeforholdene blitt endret i løpet av et halvt århundre. I 1960 kontrollerte de store oljeselskapene, hovedsakelig anglosaksiske, størstedelen av den ikke-kommunistiske produksjonen. I dag har de blitt erstattet av nasjonale selskaper fra produksjonslandene. Disse eier nå feltene og kontrollerer adgangen, selv om de fortsatt har behov for internasjonale selskaper for en essensiell del av petroleumsvirksomheten: leting og utforskning av nye felter.

Å lete etter olje er risikabelt og det koster ofte svært mye, derfor krever det mye kapital og avansert teknologisk kunnskap. De nasjonale selskapene har ingen av delene. Pengene de tjener brukes hovedsakelig på alt annet enn den nasjonale petroleumsindustrien (Gaddafi-familien – fem sønner og en datter – tar sin solide andel) og aktivitetsområdet er begrenset til Libya. Bakenfor utvisningene, revolusjonene og nasjonaliseringene er dermed en forsoning mellom Libya og de utenlandske selskapene uunngåelig, med eller uten Gaddafi.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 CNN, 21. april 1986.

2 Ruth First, Libya: The Elusive Revolution, Penguin Books, 1974, s. 187.

3 «De sju søstrene», også kalt «de store»: de fire amerikanske selskapene i Saudi-Arabia (Exxon, Mobil, Chevron og Texaco), samt amerikanske Gulf og britiske Shell og BP.

4 Daniel Yergin, The Prize: The Epic Quest for Oil, Money and Power, Simon & Schuster, New York, 1991.

5 Kartellet ble dannet i 1929?1932 for å fryse andelene i verdensmarkedet innen produksjon av råolje og distribusjon av petroleumsprodukter. Det ble etablert av Standard Oil (Chevron), Shell, Anglo-Iranian (BP), Socony (Mobil), Gulf, Atlantic og Sinclair. Kartellet klarte å fryse oljeprisene fram til begynnelsen av 70-tallet.

6 Dirk Vandewalle, A History of Modern Libya, Cambridge University Press, 2006.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver