Da Hollywood hadde sosiale fibre

Under New Deal på 30-tallet kunne det i enkelte kretser i Los Angeles være positivt å si at man sto til venstre eller sympatiserte med kommunistpartiet. En av konsekvensene av overgangen til lydfilmen var en flom av skribenter fra østkysten, ofte med europeisk innvandrerbakgrunn, og senere folk som flyktet fra nazismen.

FBI så med et urolig blikk på denne tendensen og laget til og med en mappe på regissøren John Ford. Dette kan virke underlig med tanke på de mange tilsynelatende reaksjonære krigsfilmene irskamerikaneren laget etter andre verdenskrig.

FBIs interesse for Ford, sønn av en demokrat fra Portland, ble vekket etter opprettelsen av regissørlauget Screen Directors Guild (SDG) i 1935. Den anerkjente filmskaperen Ford var en av grunnleggerne. Ingen av suksessfilmene hans på 1910- og 1920-tallet viste den minste sosiale sensibilitet: Her finner vi snarere en midwest-ideologi som hyller de virile rurale dydene på bekostning av det 1800-tallspopulisten William Cobbett kalte «storbyens feminine frivolitet».


Foraktet The Establishment

Ford tapte en del penger under krisen i 1929, men han fortsatt å arbeide og tjene til sitt opphold. Siden ble begrensningene i Hollywood, særlig de økonomiske, større. Ford begynte å kritisere et produksjonsapparat som nå bare var rettet mot avkastning. Han ble radikalisert.

Han hang ikke sammen med lederen for det amerikanske kommunistpartiet,2 slik som datidens store stjerne, skuespilleren James Cagney, gjorde. Han forble en ufravikelig antikommunist. Men vennene hans, som manusforfatteren Philip Dunne, betrodde at han var tilhenger av Franklin Roosevelt, New Deals far.

I desember 1935 inviterte stjerneregissøren King Vidor noen venner hjem til seg. Blant disse var Ford. Disse mennene, hvorav enkelte var betydelige filmskapere, hadde rykte for å være ekstreme individualister. Dette forhindret dem ikke i å spytte inn 100 dollar hver for å skape SDG, «for å verne om deres yrkesmessige integritet» ifølge Ford. Vidor ble valgt til leder. Initiativet ble ikke godt mottatt av studiosjefene.

USA var på den tiden fortsatt preget av den store depresjonen. I hele landet var arbeidsgiverne aggressive mot fagforeningene og forsøkte å reversere sosiale framskritt. Hollywood slapp ikke unna. I mars 1934 besluttet Motion Picture Producers, knyttet til Academy of Motion Pictures, å senke lønningene med opptil 50 prosent. Fagforeningene protesterte og 13. mars la teknikerne ned arbeidet sitt for første gang. Konflikten ble kortvarig, de streikende vant fram. Det virker som om denne seieren overbeviste enkelte regissører om å organisere seg. SDG, dannet etter skuespillerlauget (Screen Actors Guild) og lauget for manusforfatteren (Screen Writers Guild) ble ansett som mindre venstrevridd enn sine to storebrødre. Men lauget plaget ikke desto mindre de store studioene, som anklaget dem for å være kommunistsympatisører.

Ford deltok ivrig i SDG de første årene, blant annet som kasserer. Han uttrykte solidaritet med de andre ansatte i studioene, gikk hardt ut mot arbeidsledigheten som herjet i filmbransjen, tok for seg bankene som ifølge ham trakk i trådene bak hollywoodmogulene og brukte krisen til «å føre lønningene tilbake til 1910-nivå». I 1935 begynte hans korte, men reelle politiske engasjement.

Ford hadde alltid foraktet the establishment. I tillegg kom påvirkningen fra hans manusforfattere, de notorisk progressive Dudley Nicols og Philip Dunne, så vel som skuespilleren Will Rogers, som kom fra det dype Amerika og hadde en rekke originale meninger. Satirikeren Rogers, kritikeren av endringene av USA på scenen så vel som i gata, som framhevet sine indianerrøtter, klarte ikke å bli presidentkandidat i 1932. Denne tynne grånende mannen med det sjenerte smilet som innledet sin filmkarriere i 1918, var nest etter Shirley Temple den som trakk flest folk til kinosalene.


Spanske borgerkrigen

Verdiene han forsvarte sto nært People’s Party. Partiet dukket opp på slutten av 1800-tallet men forsvant senere, har fortsatt den dag i dag en plass i hjertene til venstrekonservative. Dette antikapitalistiske, antirasistiske og antiautoritære partiet foraktet den økonomiske utviklingen og lønnsarbeidet, som det mente var uforenlig med friheten og det amerikanske demokratiet. Det ønsket en republikk av små bedriftseiere, kooperativer og større likhet. I tråd med dette kultiverte skuespilleren en folkelig fornuft, uttrykte respekt for tradisjonen, enkle moralske verdier, så med mistro på politikken når den fjernet seg fra borgerne, forkastet puritanismen og la for dagen en stor appetitt for sosiale saker.

«Ford lagde med ham ulike mer direkte og mer rørende filmer. Av smak heller enn plikt, konsentrerte han seg om den amerikanske historien og tema med sterke sosiale konnotasjoner. Mellom 1935 og 1941 opplevde han kunstneriske triumfer med Diligencen, Den unge Mr. Lincoln, Vredens druer, Grønn var min barndoms dal,» påpeker biografen Joseph McBride.3 I originalversjonen av Diligencen har Ford en bitende sosial kritikk, særlig med en karikatur av en skurkaktig bankmann, samtidig som indianere lystbetont massakreres. I Den unge Mr. Lincoln hyller han toleransen og personen Abraham Lincoln. I filmatiseringen av John Steinbecks Vredens druer angriper han sosial urettferdighet, og i Grønn var min barndoms dal roser han arbeiderklassen gjennom gruvearbeiderne.

Fords engasjement for arbeiderne og demokratiet viste seg ikke bare i hans filmer. I 1936 gikk han ut mot kirkens støtte til det ytre høyres militærkupp mot Spanias folkevalgte regjering. Den frafalne katolikken Ford var med på å grunnlegge Filmkunstnernes støttekomité for det republikanske Spania. Her fikk han følge av sine venner Dudley Nichols og Dashiell Hammett, forfatteren bak Malteserfalken og Blodig høst som arbeidet som manusforfatter i Hollywood. I denne gruppa fantes også Lester Cole, som i 1948 ble en av «Hollywood-10», de ti manusforfatterne, produsentene og filmskaperne som ble dømt til fengsel for å nekte å vitne om sin tilknytning til kommunistpartiet.


Antikommunistisk

Da Ernest Hemingway, som skrev kommentarsporet til The Spanish Earth, filmet av Joris Ivens til støtte for de spanske republikanerne, kom til Hollywood for å samle inn penger, ga Ford penger til en ambulanse. Han holdt også kontakt med sin nevø, Bob Ford, som dro over Atlanteren for å slutte seg til de internasjonale brigadene. Filmskaperen hyllet hans mot og erklærte seg «definitivt sosialist og demokrat – alltid til venstre». Han la imidlertid til at det som skjedde i Sovjetunionen på den tiden (utrenskningene, Moskva-prosessene) hadde overbevist ham om at kommunismen ikke var løsningen.

I 1938 ble Ford valgt til nestleder i Motion Picture Democratic Committee, dannet for å kjempe mot fascismen og rasismen og støtte borgerrettighetsbevegelsen. Hammett var leder. Den tysksovjetiske pakten i 1939 spaltet komiteen i to blokker, før den svekket hele den hollywoodske venstresiden.

Tidene endret seg. Den konservative høyresiden gjorde comeback. Kommisjonen for antiamerikanske aktiviteter ble opprettet. Krigen truet. Ford engasjerte seg i Office of Strategic Services (OSS), forløperen til CIA, først som antifascist, siden som patriot. Han endte til slutt med graden admiral.

I 1944 framviste han et sterkt antikommunistisk engasjement da han, sammen med blant andre Clark Gable og Gary Cooper, ble medlem av det nystartede og svært høyrevridde Motion Picture Alliance. Han vendte ryggen til sine venner fra 1930-tallet. Som Joseph McBride skriver: «Han hadde tilbrakt fire år med høyere offiserer og gjort felles sak med OSS. Dette medførte store endringer i hans politiske syn.»4 Men det forhindret ham ikke fra å avvise mccarthyismens heksejakt på kommunister. Han skjelte også ut de av hans kolleger, som Cecil B. DeMille, som ble med på den.

Oversatt av R.N.




Fotnoter:
1 Sitert fra Christopher Lasch, The True and Only Heaven: Progress and Its Critics, Champs Flammarion, W. W. Norton & Company, New York, 1991.

2 Se Paul Buhle og Dave Wagner, Radical Hollywood (The New Press, New York, 2003) og Patrick McGilligan, Cagney : The Actor As Auteur (Barnes & Co, San Diego, 1975).

3 Joseph McBride, Searching for John Ford, St. Martin’s Press, New York, 2001.

4 Joseph McBride, Searching for John Ford, se over.