På flere fronter

LGBT-identiteten er i stor grad smidd på vestlige referanser og det vestlige markedet. Filmer, magasiner, nettsteder og turisme bidrar til å spre en identitetsmessig og seksuell kanon. Men en rekke steder er måtene å leve ut sin seksuelle orientering og kjønn på langt mer mangfoldige og flytende.

For indiske hijras, som ser på seg selv som verken menn eller kvinner, er dikotomien homo-hetero ikke dekkende. På samme måte som at «å komme ut av skapet» – offentlig stadfestelse av sin seksuelle legning eller kjønnsidentitet – som framstilles som en uunngåelig etappe, støter mot lokale frigjørings- og motstandsstrategier i undertrykkende samfunn. I motsetning til dette fokuset på identitet, har queer-teorier de siste tjue årene utviklet en kraftig kritikk av «naturligheten» til seksualitet og kjønn: 1 Ved å vektlegge at disse er sosialt konstruert, får de fram mangfoldet og plastisiteten i seksuelle identiteter. Disse teoretiske strømningene er sterkt knyttet til framveksten av radikale politiske bevegelser – queer (som Queer Nation i USA og Queer for BDS i kampanjen for boikott av israelske produkter) eller transhomselesbiske (ifølge egendefinisjonen til franske Panthères roses) – til fordel for alterglobaliseringsbevegelsene. Aktivistenes strategier forener ulike kamper (feminisme, antirasisme, antikapitalisme) og minner om posisjoneringen til aktivistene på 70-tallet. De kritiserer institusjonaliseringen og kommersialiseringen av homo- og lesbeidentitetene.

Nå handler strategiske spørsmål om mobiliseringsformer. I nord har lesbiske aktivister siden 70-tallet krevd og laget selvstendige rammer, særlig som reaksjon på misogynien de har opplevd i homofile grupperinger. Disse organiseringsformene er knyttet til feminismen, og utgjør en av de politiske kjennetegnene til lesbebevegelsen, uten å forhindre strategiske allianser med blandede grupperinger. I løpet av 90-tallet dannet også transpersoner selvorganiserte grupper, og viste nødvendigheten av en spesifikk mobilisering. I bunn og grunn er det de universelle pretensjonene til «LGBT»-rammene, dominert av homoseksuelle menn, som står på spill. Disse dominerer fortsatt rommene for offentlig representasjon og bidrar til å usynliggjøre andre kamper.

Nye koalisjoner
Rettighetskampen overskygger et grunnleggende aspekt ved frigjøringen av LGBT-personer, nemlig sosialt likeverd. Homser, lesber og transer står oftere utenfor familien, og er mer avhengig av offentlige tjenester og kollektiv solidaritet. Men de siste årene har levekårene blitt vanskeligere. I sør har situasjonen for de som er økonomisk utsatte og avhengige av tradisjonelle støttenettverk blitt forverret av den økonomiske krisen, noe som bremser den individuelle og kollektive frigjøringen. I landene i nord er nå en urban og velstående del av homofile ikke lenger utsatt for stor diskriminering.

For andre – kvinner, transpersoner, unge, fattige, utsatte – er situasjonen mer problematisk. Tilgang til ressursene som tilbys av den kommersielle homofile og lesbiske verdenen er fortsatt begrenset, og generelt blir selvbekreftelsen forhindret av arbeidsledighet, dårlig økonomi og økonomisk avhengighet av familien. Her konvergerer ikke lenger interessene bare innad i den klassiske homobevegelsen. I flere land gjør den strategiske alliansen Pink Blocks LGBT-spørsmål synlig i mobiliseringer for offentlige tjenester eller mot rasisme eller imperialisme, og viser hvordan kampene krysses. Omgrupperinger bygges også gjennom fagforeninger og spesifikke utvalg, eller med kollektiver som britiske Queers Against the Cuts.

Det er ingen motsetning mellom juridiske seire og forandring av en samfunnsorden. Men i skjæringspunktet for disse politiske spenningene er det LGBT-bevegelsenes evne til å definere inkluderende identitetsstrategier og allianser med andre sosiale bevegelser som står på spill. De nylige debattene om homonasjonalisme, selv om de er begrenset til enkelte sfærer, 2 kan åpne nye strategiske og politiske perspektiver. Historisk sett kan man her se en sunn kritikk av det hegemoniet hvite, homoseksuelle menn fra land i nord har hatt i homobevegelsene. Oppkomsten av andre grupper åpner for en nyttig granskning av grensene til L, G, B og Ts fellesinteresser, og dermed for redefinering av koalisjonene. Faren er åpenbart en økt fragmentering og et identitetsfokus som vil hemme mulighetene for allianser. Ved å forene kamp mot undertrykking, for rettigheter og vilje til å forandre et urettferdig system er mobiliseringene i sør kanskje i siste instans støpeskjeen for nye politiske strategier.

Oversatt av R.N.

 

1 Se Judith Butler, Gender Trouble: Feminism and the Subversion of Identity, Routledge, 1990, og Elsa Dorlin, Sexe, genre et sexualité [Kjønn, genus og seksualitet], Presses Universitaires de France, Paris, 2008.

2 Se Alexandre Jaunait, «Retour sur les nationalismes sexuels» [Retur til seksuell nasjonalisme], Genre, sexualité & societé, nr. 5, Paris, 2011.