På flere fronter

For indiske hijras, som ser på seg selv som verken menn eller kvinner, er dikotomien homo-hetero ikke dekkende. På samme måte som at «å komme ut av skapet» – offentlig stadfestelse av sin seksuelle legning eller kjønnsidentitet – som framstilles som en uunngåelig etappe, støter mot lokale frigjørings- og motstandsstrategier i undertrykkende samfunn. I motsetning til dette fokuset på identitet, har queer-teorier de siste tjue årene utviklet en kraftig kritikk av «naturligheten» til seksualitet og kjønn: ¹ Ved å vektlegge at disse er sosialt konstruert, får de fram mangfoldet og plastisiteten i seksuelle identiteter. Disse teoretiske strømningene er sterkt knyttet til framveksten av radikale politiske bevegelser – queer (som Queer Nation i USA og Queer for BDS i kampanjen for boikott av israelske produkter) eller transhomselesbiske (ifølge egendefinisjonen til franske Panthères roses) – til fordel for alterglobaliseringsbevegelsene. Aktivistenes strategier forener ulike kamper (feminisme, antirasisme, antikapitalisme) og minner om posisjoneringen til aktivistene på 70-tallet. De kritiserer institusjonaliseringen og kommersialiseringen av homo- og lesbeidentitetene.

Nå handler strategiske spørsmål om mobiliseringsformer. I nord har lesbiske aktivister siden 70-tallet krevd og laget selvstendige rammer, særlig som reaksjon på misogynien de har opplevd i homofile grupperinger. Disse organiseringsformene er knyttet til feminismen, og utgjør en av de politiske kjennetegnene til lesbebevegelsen, uten å forhindre strategiske allianser med blandede grupperinger. I løpet av 90-tallet dannet også transpersoner selvorganiserte grupper, og viste nødvendigheten av en spesifikk mobilisering. I bunn og grunn er det de universelle pretensjonene til «LGBT»-rammene, dominert av homoseksuelle menn, som står på spill. Disse dominerer fortsatt rommene for offentlig representasjon og bidrar til å usynliggjøre andre kamper. (…)