Som en spøk?

Professor Andersens natt formulerer et nytt svar på hva en Solstad-fiksjon kan være: en gåtefull blanding av gjenkjennelig og uhyggelig.

Det begynte med at jeg ba min datter ta med lektyre til et uventet sykehusopphold i april. Jeg hadde skaffet meg et eksemplar av Alf van der Hagens Dag Solstad. Uskrevne memoarer. Den mursteinen, ja. Memoarboken fikk en viktig tidsforkortende (og -oppfyllende) funksjon disse dagene. Nesten symbolsk at brokkoli skulle være den mest perfekte ingrediensen i sykehusmaten de første dagene: Det er den «nye og bemerkelsesverdige» grønnsaken journalist Fjord i Solstads Roman 1987 beskriver fra torget på Lillehammer tidlig på 60-tallet.

Det ble ikke noe anmeldelse fra meg av van der Hagens bok, men den ga meg stor fornøyelse i de to april-ukene. Nå ønsker jeg derfor heller å skrive en liten revy over høydepunktene i Solstads forfatterskap, og trekke frem en neppe ferdigdiskutert Solstad-bok som det kunne være naturlig å anbefale nye lesere å begynne med. Professor Andersens natt begynner som en satire, fortsetter som en motvillig thriller med lange utsettelser, får oss nesten til å tro at den er en eneste stor spøk, men så plutselig konfronterer den «helt» og «skurk» på en eksotisk nabolagsbar. Romanen fra 1996 formulerer et nytt svar på hva en Solstad-fiksjon kan være, nemlig en gåtefull blanding av gjenkjennelig og uhyggelig, av en unnvikende professor og en nabo som ikke lar seg fange i et mistankens nett.

HATET MOT TIDSÅNDEN

Det er relativt greit å utpeke det knippe Solstad-romaner som egner seg til kanonisering: Irr! Grønt! (1969), med sine attityder og rollespill er den en av de første modernistiske klassikere i Norge, etter Borgens generasjon. Arild Asnes 1970 (1971) beskriver en uavhengig radikal forfatters oppgjør med sin egen ambivalens, og billedliggjøringen av det eksotiske og revolusjonære Kina. Å kalle seg ‘uavhengig sosialist’ er en oppskrift på naivitet, like infantilt som å rane et sentralt postkontor i Oslo Vest.

Solstad sjokkerer det radikale litterære establishment med å knytte Asnes’ fremtidsforhåpninger til den ganske så nye og ytterst dogmatiske ml-bevegelsen. Mange kastet seg over boken og diskuterte den fillete i årene som kom. Jeg var blant dem som ventet noen år, til mai 1974, men da jeg først var i gang, leste jeg minst halvparten sammenhengende på plenen foran Sogn Studentby, mer fascinert enn jeg likte, men noen ml-er ble jeg aldri: Likevel, kombinasjonen av religiøs vekkelse og usedvanlig litterær konsentrasjon rev meg med og støtte meg vekk samtidig. Dette er en bok som er lett å føle seg fremmed overfor, men samtidig en av hans vesentligste.

Resten av 70-tallsromanene, 25. septemberplassen og krigstrilogien, er så avgjort historisk interessante på hvert sitt vis, men når ikke opp til Arild Asnes i kontrollert desperasjon og intensitet. 80-tallet begynner med en ny stor roman, Gymnaslærer Pedersen,1 som beskriver både den kollektive begeistringen, vekkelsespreget og forskjellige former for rivalisering, svik og nederlag. Kanskje ikke rart at enkelte, som byplanleggeren AG Larsen, hovedperson i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (1984), i en metafiksjonal kommentar i bokens rammefortelling, tolker Gymnaslærer Pedersen som en parodi på og et brudd med all maoistisk religiøsitet, sykle på vannet. Men Solstad hatet nok ikke først og fremst ml-ekstremismen, han hatet sin egen tidsånd.2

AG Larsen skal selv bli en høyst problematisk skikkelse når han flytter til det Romsås han selv har planlagt, og inngår vennskap med ekteparet Bjørn og Ylva Johnsen. Solstads mørkeste bok til nå. Roman 1987 er en bredt anlagt beretning om journalisten Fjord, som med Lillehammer som basis følger de politiske fluktuasjonene, dagliglivets forandringer og skøytesportens kjølige tallmagi.

90-tallsromanene kaller Espen Hammer i Anstendighet og revolt «resignasjonens og melankoliens tetralogi».3 Tetralogi: Et ord man forbinder med Michelangelo Antonioni og hans fire filmer før Blow-Up.

Første roman fra 90-tallet, Ellevte roman, bok atten er nok tiårets beste. Stikkordene kan være: Kongsberg og Ibsen-oppsetning på amatørteater, omkalfatringer i forholdet mellom Turid Lammers og Bjørn Hansen, underlig møte mellom far (kemner Bjørn Hansen på Kongsberg) og hans sønn Peter Korpi Hansen, bosatt i Narvik. Den aller underligste skikkelsen er vel dr. Schiøtz, som får ansvaret for en ganske så overraskende transformasjonsprosess med Bjørn. Så Professor Andersens natt. Det er en klassisk fortelling med klare holdepunkter og gjenkjennelig forløpsmønster. Men så blir den stadig merkeligere. En spøk?

SJABLONGER FRA KRIMSJANGEREN

Professor Andersens natt begynner på julaften, en julaften på midten av 90-tallet. En av årets fredeligste og ensomste kvelder for mange. I Dag Solstads fortellinger står ensomhetstemaet ofte sterkt, ikke minst i Forsøk … (1984) og de to romanene om Bjørn Hansen (1992 og 2009), og det er en jul i ensom majestet den 55 år gamle Ibsen-eksperten og litteraturprofessoren Pål Andersen skal feire. Bordet er dekket til én. Men han har ikke desto mindre skaffet seg juletre, og under det pyntede treet (beskrivelsen av pyntingen vekker assosiasjoner til Mr. Bean) ligger to pakker, en fra hver av hans voksne nevøer. Vi kan vel likeså godt røpe at begge pakkene inneholder bøker, av henholdsvis Ingvar Ambjørnsen og Karsten Alnæs. Andersen sukker.

Sant å si hadde Andersen vurdert å droppe hele julen i år, tatt en vanlig arbeidsdag, men da ville han ha følt seg – «avstumpet». Han feirer jul for seg selv, får sentimentale og bibelske assosiasjoner, «forsonet med tilværelsen.» Andersen har for lengst begynt å tilberede julemiddagen: ribbe, kaffe og konjakk. Da skjer det et eller annet. Mens Andersen hører englesang for sitt indre øre, kikker han nå og da over på leilighetene på den andre siden av gaten på Skillebekk. Noen er tomme, i fire andre er det mange forsamlet. I en mindre leilighet får han øye på en ung kvinne som svarer til ordene ‘vakker’, ‘slank’ og ‘pikelig’. Så ser han det. At en mannsskikkelse legger hendene rundt halsen på den unge kvinnen, og klemmer til. Andersen ser også at den unge kvinnen spreller med kroppen. Noe fryktelig skjer. Andersen er ikke i tvil.

Professor Andersen er sikker på hva han har sett, og erkjenner for seg selv: «Jeg må ringe politiet.» Men han løfter ikke av røret, og dette skjer en rekke ganger. Primært er han redd for å bli til latter, indirekte for å bli en handlingslammet intellektuell av den typen som Alberto Moravia kunne gi en giftig beskrivelse av. Professoren stoler på sine egne øyne, men klarer ikke å bli konfrontert med banaliserende mistro. Under en juledagstur er han på nippet til å fortsette mot Majorstua politistasjon, men utsetter det igjen.

Hva er det som holder professor Andersen tilbake? spør Espen Hammer. «Det er romanens nøkkelspørsmål, som bærer handlingen fremover.» Dette er et viktig paradoks, det er altså professor Andersens tvil, tiltaksløshet og lammelse som driver handlingen videre. Hammer fastslår på samme side at «i likhet med Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige trekker Solstad her på sjablonger fra krimgenren. Å være vitne til et drap som man ser gjennom et vindu minner for eksempel om en berømt scene i Alfred Hitchcocks Rear Window». Vi skal komme tilbake til Vindu mot bakgården i oppsummeringen.

IMAGINÆR REDNINGSPLANKE

Vi har vært inne på at Pål Andersen har sin finurlige utsettelsestaktikk overfor seg selv, men forfatteren driver også med utsettelsesstrategi på plot-planet. Etter det mislykkede forsøket på å begi seg til politistasjonen, er det først på vei til venneparty på 2. juledag at Andersen tenker på den mulige morderen. Han skulle snakke med verten Bernt Halvorsen (lege) om dette, det er derfor han dukker opp en time for tidlig, men hans forsøk på en seriøs samtale er tafatt. Timen fra 18 til 19 går fort, de andre gjestene kommer snart. Han kommer også senere til å lure på hvorfor han ikke snakket med Bernt om saken. Først etter et 25 siders selskap blir den mulige gjerningsmannen nevnt igjen, og på side 60 ble han navngitt for leseren: Professoren har vært over og kikket på navneskiltet. Henrik Nordstrøm.

På festen blir det snakket om alt annet enn mord: de tilstedeværendes karriereutvikling eller -stagnasjon, allment mellomlagspreik, svunne tiders radikalisme (joda, artig at peacemerket blir kalt «atomknappen» etter mønster av svømmeknappen), Georg Johannesen sammenlignet med Stein Mehren (her glimter det til), tidsånden. Karrieresnakket kan til tider bli både enerverende og kjedelig, men Halvorsen-selskapet inngår først og fremst i forfatterens utsettelsesstrategi: hold leseren i suspens. Når skjer det eventuelt noe med den mulige morderen? Jovialt snikksnakk og karriereposisjonering holder på sett og vis spenningen ved like.

Det samme gjelder Trondheimsbesøket hos en navnløs kollega, som blir småsnurt fordi Andersen vil fortsette å bo på hotell, slik han alltid foretrekker når han er ute på reise. De drikker whisky. De diskuterer Ibsen og Dante. De går en lang skitur. Andersen inviterer kollegaen og hans nye, unge kone Mette ut på middag (til selveste Palmehaven), men så bestemmer han seg plutselig for å reise tilbake til Oslo, på grunn av Nordstrøm, dvs. han våkner med navnet Nordstrøm i hodet, og bestemmer seg for å reise til Værnes straks. Allerede på hotellet i Trondheim begynner Andersen å spekulere rundt Nordstrøms identitet, som først og fremst er et navn på et dørskilt. Kanskje var det en annen mann som viste seg. Kanskje var leiligheten utleid til kvinnen som ble overfalt. Det er mange ‘kanskje’ her. Sikkert er det imidlertid at Nordstrøm tar trikken om morgenen, ellers kjører han bil. Ut fra at den unge kvinnen synes forsvunnet, kalkulerer Andersen med at det bare er et tidsspørsmål før Nordstrøm blir tatt. Kanskje er dette bare en imaginær redningsplanke. Kanskje noen har meldt henne savnet, og da … Men ingen slik melding er offentliggjort.

Vi kommer snart til månedsskiftet januar/februar, og Ibsen-professoren klarer endelig å konsentrere seg om jobben. Før vi treffer Henrik Nordstrøm igjen, blir vi med på et sveip gjennom Henrik Ibsens forfatterskap, Solstads tredje Ibsen-tematisering på 80-tallet (Genanse og verdighet er i så måte best).4 Det finnes også noen humoristiske seriepåfunn i Professor Andersens natt, den pussigste er serien med varianter av «en spøk» – der spøk-gjentagelsen antar en slags symbolsk karakter – fremført av to sjarmerende studiner og barpiker, «den første og den andre».5

GUDDOMMELIG PÅBUD

Hva leder spøk-serien til? Til et møte med fortellingens skygge eller spøkelse, Henrik Nordstrøm, når professoren klarer å sette seg ned ved siden av sin mistenkte på en sushi-bar i nabolaget. Sake, ikke øl, sier Nordstrøm. Andersen vet at den konvensjonelt riktige drikke til sushi er sake, men vil ikke la seg belære. Det viser seg at Nordstrøm har vært en del i Østen, nærmere bestemt Indokina, mens Andersen har vært i Japan. Nordstrøm blir fort furten og forurettet når Andersen skal markere sin selvstendige smak. Det bekymrer Andersen, men han blir mer bekymret over at en (ukjent) kvinne forsvant fra Nordstrøms leilighet på julenatten. Bekymret og tafatt.

Nordstrøm snakker om sin tilknytning til Østen. Det er først idet de forlater restauranten at han presenterer seg som Henrik Nordstrøm. Han blir invitert hjem av Andersen. Den unge mannen er imponert over alle bøkene. Husker du alt som står der? Professor Andersen er en lesehest, Nordstrøm på sin side har travhest, og han inviterer Andersen med til Bjerkebanen. De har noen få ting til felles, begge liker sushi, begge er skilt. Men Nordstrøm er mye yngre. Hvor ung? Det finnes nok ingen forfatter som klarer å gjøre så absurd mye ut av spørsmålet om en mann er 28, 30 eller 32 år som Dag Solstad! Pur komikk.

Andersen gjentar gang på gang (ja, inntil det kjedsommelige) at han ikke forstår hvorfor han har latt være å anmelde Nordstrøm. Forferdelse ved tanken på å skulle ringe politiet, Dial ‘M’ for Murder-aspektet for å si det mer vaskekte hitchcocksk enn Solstad ville like – men han går langt i retningen av å antyde noe slikt. Han stopper imidlertid ikke ved feigheten (vi kunne også si etisk lammelse, for å knytte den tredje 90-tallsromanen til lammelsesmotivet i den første, Ellevte roman, bok atten fra 1992).

Det presser seg frem et religiøst motiv på slutten av romanen. Andersen diskuterer med seg selv om han har stått ansikt til ansikt med «Ørkenguden». Et ord til å få frysninger av, med en bibelsk-arkaisk eim. «Guddommelig påbud» er tross alt et mer håndterlig begrep. Andersen kan ikke følge dette påbudet: «Men han kunne ikke melde ham. Det kom ikke på tale. Selv ikke som guddommelig påbud var det mulig for ham.»

BAKLENGS

La oss se på noen kritikerutsagn i lys av det foregående. Først Eivind Tjønneland, som innledningsvis slår fast: «Hovedpersonen heter Andersen fordi Solstad har brukt H.C. Andersens novelle ’Skyggen’ som forelegg».6 Tjønneland fortsetter: «Mordet på den andre siden av gaten fremstilles objektivt, men likevel kan alt ha foregått i Andersens sinn.» Vi vet at forfatteren ikke er med på denne tankegangen; i Uskrevne memoarer markerer Solstad avstand til en lignende tanke fra Otto Hageberg. Tjønneland finner ikke uventet at den lange refleksjonen om Guds eksistens er bokens svakeste parti. «Aldri har noen romanperson hos Solstad vært nærmere et kierkegaardsk sprang inn i troen.» Det finnes mange polemiske gullkorn i Tjønnelands anmeldelse fra 1996: «Andersens unnlatenhet med å melde fra om mordet fører ham inn i religiøse grublerier. Men motivene bak hans nyreligiøsitet er grumsete.» Et par smakebiter til: «For et påfallende trekk ved professor Andersen er hans konformisme. Men hans tilpasningsdyktighet innebærer ikke at han tror på de handlinger han faktisk utøver. Denne dobbeltholdningen er den dypere grunn til at professor Andersens dobbeltgjenger dukker opp i skikkelse av en morder.» «Det nye ved denne romanen er at den lunkne og feige dobbeltholdning 68-generasjonen har lullet seg inn i, knyttes tematisk opp til dobbeltgjengermotivet, uten at professor Andersen skjønner det.»

Henning Hagerup bukker til Tjønnelands hovedidé, og formuleringen «tittelfigurens uhemmede omgang med gudsbegrepet i bokens sluttparti» rimer med Tjønnelands ordvalg, selv om Hagerup legger til at vi likevel har å gjøre med en materialist og ateist. Og et par nyanseforskjeller mellom de to kritikerne er verdt på trekke frem, som denne kommentaren til 2. juledagsfesten i sekstiåtterhjemmet: «Så må jeg spørre: Hva i all verden innebærer det å ikke være konform med det man er? Er det ikke en posisjon som grenser til det uholdbart latterlige, en parodisk utgave av den inautentisiteten den unge Solstad var så fascinert av? Solstad har ingen problemer med å se de latterlige implikasjonene, men Professor Andersens natt ville vært en langt dårligere bok hvis forfatteren hadde nøyd seg med utelukkende å henge ut denne forsamlingen av vellykkede inderlighetsradikalere. Det hadde vært altfor lett, og selvfølgelig går ikke Solstad i den fella.»

Hagerups første oppsummering: «For å få et noenlunde grep på Professor Andersens natt, må man til en viss grad lese boken à rebours – dvs. baklengs; den Gud som manifesterer seg på de siste sidene, må sees i relasjon til det som foregår tidligere i boken også». Og her tenker Henning Hagerup spesielt på den innledende skildringen av julaften som ritual.7

CRONENBERGSK MARERITT

Professor Andersen nøler med sitt vitnemål og grunnen til nølingen er at den stikker dypere enn en handlingslammelse, ifølge Espen Hammer: «Grunnen, slik jeg ser det, til at han nøler, er en følelse (som synes å tilta i styrke utover i romanen) av at det å bære vitnemål om en forbrytelse av en så alvorlig karakter – og dermed kunne peke ut en gitt person som skyldig (i dette tilfelle den tilforlatelige naboen Henrik Nordstrøm) – forutsetter en bestemt orden som ikke lenger er tilgjengelig, en orden vi ikke lenger makter å tro på og som kanskje aldri har eksistert […]. Men dersom Gud ikke eksisterer, kan forbrytelsen heller ikke være absolutt eller objektiv. Det er en slik tankegang som synes å martre professor Andersen. Han klarer rett og slett ikke å innse hvordan det å vitne om et opplevd drap skal måtte betraktes som en plikt.» Men mer enn denne tapte pliktfølelsen savner Andersen ifølge Hammer følelsen av at vi ikke lenger er i stand til å la oss ryste, en følelse som også er typisk for Elias Rukla fra Genanse og verdighet.8

Hammer skal ha ros for å ha pekt på Hitchcocks Rear Window som et opplagt forelegg for mordscenen/visjonen i Solstads roman. Det irriterer og indignerer forfatteren av Professor Andersens natt i hans essay «Om professor Andersens natt» (Samtiden, 2/2013) at noe så banalt som en thriller skulle ligge til grunn for hans belletristiske fiksjon – men dette er jo blant filmhistorikere og filmfilosofer alt annet enn en lettvint thriller, selv om den har voyeurisme tilknyttet en invalidisert fotograf som utgangstema.

Solstad benytter nesten enhver tenkelig anledning til å ta avstand fra amerikansk sjangerfilm og hollywoodsk underholdning. Woody Allen får et slags fredningsstempel i Alf van der Hagens Uskrevne memoarer. Ellers er det europeisk film som opptar ham: Bergman allerede fra ungdommen, de nye franske, italienske og polske fra 60-tallet. I Genanse og verdighet (1994) snakker Elias Rukla og Johan Corneliussen om bruken av overeksponert lys i både I fjor i Marienbad og 8 ½. Fjord fra Roman 1987 frekventerer utpå 60-tallet Gimle Kino der han ser Marienbad, moderne polakker, Bergman og Fellini – og «en film av Antonioni som jeg har glømt tittelen på, men som handler om en modellfotograf som gjennom forstørrelsen av et fotografi blir oppmerksom på at det i utkanten av hans tilfeldige fotografi av et uinspirerende landskap har funnet sted et mord, i det øyeblikk han har rettet sitt kameraøye mot sitt motiv.»9

Det dreier seg selvsagt om Blow-Up.10 Professor Andersens krimscene er Rear Window i situasjon, men mer Antonionis Blow-Up i stemning, uvisshet, tvil. Den passer selvfølgelig inn i Solstads resignasjons-tetralogi. Andersen hadde hatt en naturlig plass på samme forestilling som Fjord og Solstad. Han ville kanskje sett filmen som en Antonionis versjon av Vindu mot bakgården. Men neppe latt seg inspirere til å anmelde saken. Tillat meg denne lille ekstrafiksjonale spekulasjon. Andersen og Nordstrøm kommer neppe til å møtes igjen, bortsett fra i et hitchcocksk eller cronenbergsk mareritt. Eller bergmansk, hvis Solstad foretrekker det.

© norske LMD

Fotnoter:
1 Full tittel: Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land.

2 Solstads oppgjør med tidsånden fortsatte på 2000-tallet, ikke minst i 16.07.41, 2000-tallets beste Solstad-roman, til tross for noen ukritiske «ostalgi»-innfall.

3 Espen Hammer, Anstendighet og revolt. Noen betraktninger omkring Dag Solstads forfatterskap, Oktober, 2011.

4 En skjemmende detalj: Fru Alvings sønn bør ikke kalles Oswald med w, som jo var Kennedys drapsmann. Bør omsider rettes i neste billigbokutgave. Slike feil har det med å leve evig.

5 Modellert etter Therese Bjørneboe, som Solstad giftet seg med i juni 1995, og Thereses forlover fra bryllupet i Veierland Kirke (se Dag Solstad, «Om professor Andersens natt», Samtiden, nr. 2, 2013).

6 «Norwegian Psycho. Professor Andersen og hans skygge», Morgenbladet 15. november 1996. De følgende sitater fra samme sted.

7 Hagerup-sitatene er fra «Og det ble natt. Om Dag Solstads roman Professor Andersens natt», reviderte andreutgave fra essaysamlingen Vinternotater (Tiden, 1998), sto opprinnelig i Vagant nr. 1 1997. Uttrykket à rebours knytter an til J.K. Huysmans’ dekadanseroman med tittelen À rebours fra 1884, som Hagerup siterer fra tidligere i essayet.

8 «Ørkenguden» fra Espen Hammers Anstendighet og revolt. Noen betraktninger omkring Dag Solstads forfatterskap, se over. Essayet om Professor Andersens natt gir en forbausende lite presis karakteristikk av Andersen som «anti-postmodernist», men hans kreative kommentarer til Adorno og Benjamin på slutten av essayet gjør at tilfellet Andersen belyses bedre.

9 Sitert etter Solstad-klassiker-utgaven, Oktober, 2013.

10 Se min «Subtil modernisme», Le Monde diplomatique, juli 2013, gjenopptrykt i Midler til fortryllelse, Le Monde diplomatique/Vidarforlaget, oktober 2013.