Fallujah som fiendebilde

Det første George W. Bush gjorde etter at han ble gjenvalgt var å gi ordre om angrep på Fallujah. Men det er lite trolig at Fallujah vil fungere som utstillingsvindu for hva myndighetene kan tilby når «terroristene» er borte.

Fallujah er en by som alltid har følt seg urettferdig behandlet. Og det med rette. I april 2003, like etter at Bagdad hadde falt, tok et spontant organisert råd av religiøse ledere og stammeledere midlertidig over styringen av Fallujah etter at regimets institusjoner falt fra hverandre. De sendte av gårde en utsending for å forhandle med koalisjonen om byens overgivelse. I Fallujah som andre steder nord i landet, var styrkene som ble antatt å være lojale mot Saddam Hussein, forduftet. Innbyggerne rettet bitre anklager mot tyrannen for urett og utrenskninger som alle familier i byen var blitt rammet av, og ventet – pragmatiske – på å se hva amerikanerne kunne gjøre.

Det fikk de snart se. Amerikanernes uforståelige elskverdighet overfor plyndrere gjorde sitt til å bekrefte den svært utbredte oppfatningen om at USA hadde invadert landet for å ribbe og ødelegge det. De amerikanske styrkene som var utstasjonert i dette området hadde også umiddelbart oppført seg på en mye mer aggressiv måte enn styrkene i de sjiamuslimske områdene i sør. For dem kunne Fallujah ikke være annet enn fiendens by. Noe den også ble, litt etter litt.
Likevel var denne antatte bastionen for Saddam Hussein-nostalgikere og utenlandske terrorister i utgangspunktet ikke stort mer enn en liten, relativt privilegert by under det gamle regimet – sammenlignet med en by som Hilla, som var fullstendig støtt ut i mørket. Fallujah var fremfor alt en dypt konservativ by. Det var for øvrig disse religiøse tilbøyelighetene som gjorde at Fallujah ble utsatt for Baath-regimets aller første undertrykkelsesaksjoner på 1970-tallet, da den lokale fløyen av Det muslimske brorskap ble knust.
Byens stammekultur ga den derimot et privilegium, om enn tvetydig: Visse lederes samarbeid med regimet hadde en smertelig bakside, nemlig gjentatte utrenskninger og påtvunget underordning overfor makthaverne. For å avkrefte de vanlige fordommene en gang for alle, la oss ikke glemme at en av stammene som var kjent for å være aller mest fiendtlig overfor Saddam Husseins regime – og som like lite avfinner seg med okkupasjonsmakten – er Albu Nemer-gruppen som holder til i nærheten av Fallujah.
De stridende selv, inkludert de som har tjenestegjort i Iraks republikanske garde eller i etterretningsvesenet, er grundig lei av systematisk å bli beskrevet som tyrannens trofaste støttespillere.

Hvordan kunne Fallujah bli den «kreftsvulsten» amerikanske og irakiske styresmakter beklager seg over i kor? Som om byen var syk, som om en ny sjokkterapi kunne helbrede den? Man kan si at den amerikanske okkupasjonens tvetydigheter og svakheter har hatt en forsterket effekt i Fallujah, og byen fremstår som symbol for et fenomen som er mer omfattende og mer utydelig enn som så. Byen avdekker også et annet syndrom: USAs tendens til å kjøre seg fast i Irak gjennom de perverse konsekvensene deres egen improviserte politikk har.
Fallujah er et sammensatt resultat av de opprinnelige fordommene mot dem man antok var regimets naturlige allierte, harde angrep på en befolkning som nødvendigvis måtte være fiendtlig, og så fiaskoen i Fallujah i april 2004: Etter at arbeidere bevæpnet med spader lot hatet strømme fritt i møte med fire amerikanske paramilitære, og likene av disse ble skjendet av folkemengden, beleiret amerikanske styrker byen i det som ble kalt en gjengjeldelsesaksjon, og lot den deretter seile sin egen sjø. I dag, når amerikanske ansvarspersoner, som forsvarsminister Donald Rumsfeld, forsøker å komme på offensiven igjen gjennom å gjenokkupere Fallujah, gjør de ikke annet enn å forsøke å rette opp sine egne fadeser. Ansvaret for denne nye offensiven må de først og fremst ta på egen kappe.
Amerikanske og irakiske styresmakter har brukt forskjellige argumenter for å rettferdiggjøre offensiven mot Fallujah: Byen skal ha fungert som skjulested for visse væpnede motstandsgrupper og bidratt til å styrke deres militære kapasitet – et fristed hvor de har kunnet samle seg, hvile seg og omorganisere seg. Byen skal ha vært utgangspunkt for aksjoner over hele landet. Fallujahs symbolske funksjon etter konfrontasjonene i april skal også ha ført til at store ressurser, både økonomiske og menneskelige, er blitt kanalisert gjennom byen og skapt grobunn for ytterligere voldshandlinger.
I tillegg har amerikanske og irakiske styresmakter understreket nødvendigheten av et samlet Irak frem mot det kommende valget, og nødvendigheten av å befeste de sårbare irakiske styresmaktenes autoritet. I tillegg, fortsatt ifølge den offisielle argumentasjonen, måtte befolkningen i Fallujah beskyttes mot trusler fra væpnede opprørere de ikke nødvendigvis støttet opp om, og de måtte få unnslippe fruktesløse og ustanselige bombeattentater og få tilgang til grunnleggende offentlige tjenester som hadde vært avstengt i månedsvis.

Det ser imidlertid ut til at den nye beleiringen av Fallujah handler mer om andre ting. Iscenesettelsen av en slags «irakisk suverenitet» illustrert av statsminister Eyad Allawis teatralske «klarsignal» lurer ikke irakerne: Det virkelige «klarisgnalet» dreide seg vel heller om å hjelpe Bush til å bli gjenvalgt? Mange betrakter forhandlingene som ble innledet med representanter for opprørsbevegelser før angrepet som et enkelt påskudd for å sette i gang operasjonen på et tidspunkt som passet den amerikanske politiske dagsordenen.
Å knytte skjebnen til byen og dens innbyggere1 til den «jordanske terroristen» Abu Musab al-Zarqawi, styrket bare den utbredte oppfatningen i Irak om at intervensjonen ville komme uansett – hvor høy pris sivilbefolkningen enn måtte betale. Den irakiske statsministeren og forsvarsministeren hadde uttrykt sitt inderlige ønske om å «frigjøre» de uskyldige innbyggerne i Fallujah, men da mange av dem forutsigbart nok rømte fra byen da angrepet nærmet seg, ble det ikke gjort noen seriøse forsøk på å gi dem midlertidig innkvartering eller kompensasjon – kort sagt, ingen forsøk på å «forføre» dem. Når «frihet» på ny brukes som argument for krig, la oss igjen stille spørsmålet som operasjon Iraqi Freedom aldri har gitt noe svar på: Hvem er det man skal overbevise, om ikke de som blir «frigjort»?
Man aner at svarene på dette spørsmålet ikke vil være særlig betryggende. Målet med å innta en steil posisjon var vel for Eyad Allawi å tilfredsstille de som i Irak og i utlandet ønsker en hard og uforsonlig regjering og tror dette gir et lite håp for fremtiden? For den amerikanske administrasjonen var vel dette først og fremst en måte å slå neven i bordet på for å overbevise både sin egen opinion og sine fiender om at USAs intensjoner ikke lar seg rokke ved?
Sivile myndigheter anser antakelig angrepet på Fallujah som en behendig militær løsning på et svært sammensatt problem som er vanskelig å finne en politisk løsning på, mens militære myndigheter ser en mulighet til å vinne den håndgripelige seieren de har ventet så lenge på – ved å nedkjempe en fiende som ikke er så flyktig, som er presset inn i defensive posisjoner og som endelig forsvarer et territorium, om enn et urbant sådant.
Disse spekulasjonene tjener egentlig bare til en ting: Å understreke behovet for en fiende hos de ulike nevnte aktørene – eller behovet for en fiende av kjøtt og blod. Det er ikke noe nytt i dette. Saddam Husseins fall skulle få Irak på rett kjøl. Arrestasjonen av Saddam Hussein i desember 2003 skulle gi nådestøtet til den væpnede motstandsbevegelsen. Nå ser det ut til at roten til det onde er Al-Zarqawi: Hans betydning skal være så stor at hvis han blir drept vil det veie opp for de mediale kostnadene ved at arabiske tv-stasjoner viser sivile ofre for de mange angrepene mot hans nettverk.
I likhet med disse utbyttbare personene handler territoriet man strides om i Fallujah fremfor alt om en spesiell oppfatning av fienden, som fremhever dette områdets utenforskap i forhold til resten av befolkningen. Denne oppfatningen setter likhetstegn mellom fysisk eliminering av motstandere og det å bekjempe opprøret.
Det var derfor nødvendig å «frigjøre» befolkningen fra de nye undertrykkerne – selv om det innebar å stenge alle menn mellom 15 og 55 år inne i den beleirede byen;2 selv om det innebar å kutte vannforsyningen til innbyggere som nektet å flykte, for å gi marinesoldatene enda større fortrinn; selv om det innebar å frata innbyggerne mulighet til medisinsk behandling ved å okkupere sykehuset og holde hjelpeorganisasjoner på avstand fordi de hadde spredt motpropaganda som plukket fra hverandre myten om «kirurgisk» krigføring.

Selv om et utall dokumenter fra den amerikanske hæren, spesielt marinen, beskriver befolkningen som opprørets «tyngdepunkt», altså målet som må «erobres» for å bryte ned fienden, risikerer «frigjøringen» av Fallujah å gi fienden ny glød. I alle fall frem til løftene om gjenoppbygging blir innfridd, noe som uunngåelig vil ta lang tid, siden byen er ødelagt. Omfanget av ødeleggelsene bekrefter for øvrig spådommer fra begge sider: For amerikanerne vitner det om det massive ondet man måtte luke vekk, mens for innbyggerne i Fallujah er dette det endelige beviset på USAs aggressive fremferd og ønsket om å spesifikt ramme deres by.
Den absurde relasjonen mellom Fallujahs innbyggere og amerikanske styrker har helt fra starten utviklet seg på følgende måte: De amerikanske styrkene har funnet bekreftelse på sine forutinntatte oppfatninger om byen og handlet deretter, mens byens innbyggeres gradvis har fått styrket sin oppfatning av okkupanten som arrogant, brutal og urettferdig. Parallelt med myten om heroisk motstand har det utviklet seg en offerargumentasjon, en martyrsymbolikk – og temaene motstand og martyr har smeltet sammen i begrepet ofring. Fallujah ofrer seg på modig vis i Iraks og i islams navn. Denne visjonen har gitt seg utslag i en stor produksjon av videoer og internettsider som spres langt utover det omstridte territoriet. Og den setter i gang en dynamikk som strekker seg langt utover byen Fallujah.
Denne mytologien omkring «offer-byen» får sin endelige bekreftelse i den amerikanske/irakiske offensiven mot Fallujah slik den er blitt ført. Omringingstaktikken, ingen perspektiver om kapitulasjon, samt byens symbolske verdi: Summen av dette var en garanti for blodbad. Overtakelsen av sykehuset, som hindret at blodige bilder ble spredt, førte uunngåelig til økt støtte til de forskansede kjemperne fra mange irakeres side – om enn en relativ og tvetydig støtte. For ikke å snakke om medfølelsen med de sivile.
Ødeleggelsen av byens infrastruktur vil uunngåelig styrke en omhyggelig oppbygd forestillingsverden. Spesielt siden det ikke foreligger tilstrekkelige planer for å få på plass lokale styringsstrukturer – en utfordring i seg selv – kompensasjon for ødeleggelser og gjenoppbygging, til tross for retoriske erklæringer.
Fallujah kan dermed bli symbolet for «okkupantenes» brutalitet og serviliteten til deres irakiske samarbeidspartnere, snarere enn et utstillingsvindu for hva myndighetene kan tilby når «terroristene» er borte. Problemet er at myndighetene gang på gang har brukt «terroristenes» undergravingsarbeid som den fremste forklaringen på alt som ikke fungerer i landet. Hvis elimineringen av disse «anti-irakiske kreftene» på et gitt territorium ikke innebærer noen som helst form for gjenoppbygging og stabilitet, er det vanskelig å forestille seg hvordan «frigjøringen» av Fallujah kan skape støtte i befolkningen. En befolkning som gjennom denne operasjonen angivelig skulle reintegreres i den politiske prosessen.
Kampene den siste tiden i Najaf og Samarra, der absolutt nødvendige politiske og økonomiske tiltak har vært fragmentariske og kommet altfor sent, innbyr ikke til optimisme. Men hva gjør vel det, man kan bare fortsette å jage fiender som allerede dukker opp i tomrommet som er skapt av at oppmerksomhet og militærmakt konsentreres om Fallujah. Bushs omkved om å «holde forspranget», kan mer og mer betraktes som forhastelser.
1 Amerikanske myndigheter ba Fallujahs innbyggere om å utlevere al-Zarqawis «terrorister» dersom de ville unngå et angrep.
2 Ingenting hindret USA i å teste for eksplosiver ved sjekkpunktene rundt byen i stedet for å ikke gjøre noen forskjell på stridende og sivile. Denne type tester er enkle og raske, og brukes til å avgjøre om en person nylig har håndtert eksplosiver eller våpen, men de ble likevel ikke brukt før etter de mest intense kampene.