Gåten Sadr
Hva vil Muqtada al-Sadr? Den religiøse og politiske lederen overrasker stadig med sine uventede initiativ.
Hva vil Muqtada al-Sadr? Den religiøse og politiske lederen overrasker stadig med sine uventede initiativ.
Hashd al-Shaabi ble opprinnelig opprettet for å kjempe mot Den islamske stat (IS), men har nå fått en dominerende innflytelse over politikken i Irak.
De store omveltningene i Midtøsten de siste tretti årene har gjort at kurderne i Irak og Syria har klart å tilkjempe seg et visst territorielt selvstyre. Men de er fortsatt truet på alle kanter, særlig i Rojava, hvor de frykter en tyrkisk invasjon.
I de omstridte territoriene mellom den irakiske sentralregjeringen og Kurdistans regionalregjering, har sosial og økonomisk nød sammen med harme mot sjiamilitsene gitt Den islamske staten nytt liv.
USAs drap på den iranske militærlederen Qasem Soleimani i Irak har gjort situasjonen i landet enda mer komplisert etter flere måneder med protester mot utenlandsk innblanding og politisk vanstyre.
Siden invasjonen av Irak i 2003 har den amerikanske hæren finansiert samfunnsteknologi for å oppdage «opprørere». Teknologien blir nå brukt langt fra krigsområdene.
2000 franske fremmedkrigere har dratt til Syria og Irak, og Frankrike har opplevd flere brutale terrorangrep de siste årene. Nå raser debatten om drivkraften til jihadistene: radikal islam eller en radikalisme som bruker islam som påskudd?
Jesidiene nøler med å dra tilbake til sine tradisjonelle områder som ble frigjort fra IS for et år siden. Den forfulgte minoriteten stoler ikke på de kurdiske peshmergaene som lot dem i stikken da IS angrep sommeren 2014.
De har kjempet seg til retten til å krige for sin nasjon, og vekker beundring og støtte i kampen mot IS. Men de kvinnelige soldatene er langt fra representative for kurdiske kvinners kontrastfulle situasjon.
Myndighetene i Bagdad har mistet grepet om det nordlige Irak. Og de irakiske kurderne har sett sitt snitt til å sikre seg Kirkuk, som de ser på som sin historiske hovedstad.
Etter at han fikk æren for å ha stoppet borgerkrigen i Irak, har statsminister Nuri al-Maliki gjort sitt for å så splid mellom de ulike militsene og religiøse gruppene i landet.
Kartet stemmer ikke lenger med terrenget i Midtøsten. Og statene synes ikke lenger i stand til å håndtere uroen og spenningene i regionen. Vi er nå vitne til den moderne nasjonalstatens fullstendige kollaps i regionen.
Konflikten i Syria sprer seg til Irak. Volden i Irak har ikke vært så høy siden krigen mellom militsene i 2006–2008 og uttrekningen av de amerikanske styrkene. Volden skyldes både konflikten i Syria og den irakiske statsministerens maktstrategi.
Lenge påsto amerikanske ledere at invasjonen av Irak ikke dreide seg om olje. Nylig nedgraderte dokumenter forteller en annen historie.
Den amerikanske invasjonen for ti år siden fjernet Saddam Husseins brutale regime, men mange av de mest ødeleggende elementene lever videre under en tilsynelatende normalitet i Bagdad. Et smertefullt spørsmål tvinger seg fram: Har Irak lidd i nok et tiår til ingen nytte?
USA er i ferd med å trekke soldatene sine ut av Irak. Parlamentsvalgene i mars vil ifølge Washington normalisere landet. Men spenningene er fortsatt sterke, særlig mellom araberne og kurderne. Valget står også i fare for å svekke sunnimuslimene og de sekulære irakerne ytterligere, og gi legitimitet til et autoritært sjia-regime. For det var ikke amerikanerne som vant freden, men sjiaene som beseiret sunniene.
Innen 16 måneder skal de amerikanske troppene være ute av Irak, lovet Obama under valgkampen i høst. Men et snedig renkespill utført av Bush-administrasjonen og USAs militære ledere gjør det vanskelig for Obama å holde løftet sitt. Selv SOFA-avtalen, som Bush nylig inngikk med de irakiske myndighetene, ser ut til å bli et nyttig redskap for haukene og de militæres ønsker om langvarige tilstedeværelse i Irak.
USA har hatt suksess i Irak de siste månedene. Dødstallene både blant sivile og egne tropper har gått kraftig ned. Mot slutten av 2006 virket situasjonen uutholdelige for de amerikanske troppene, og kravet om tilbaketrekning økte kraftig. Bush nektet å endre kurs. Han har pøst på med soldater og kjøpt seg mange allierte. Men irakerne ser fortsatt på USA som en okkupant med en egen agenda. Noe som viser seg i de daglige strømbruddene, omfattende mangelen på rent drikkevann og manglende helsetjenester. Det hvite hus hørte ikke på irakerne i 2003. Er det rede til å gjøre det i dag?
De amerikanske okkupasjonsmyndighetene i Irak har mislyktes med å gjenoppbygge landet. I det siste har historier om grufull inkompetanse og forsømmelser dukket opp. USA har for eksempel brukt penger fra Olje-for-mat-programmet til å gi amerikanske selskaper lukrative kontrakter. Det finnes dessuten dusinvis av eksempler på slurvete arbeid, varer som aldri har blitt levert, og utstyr som aldri har fungert. Og i flere tilfeller har pengene simpelthen forsvunnet. Det er mulig Bush-administrasjonen ikke ser sammenhengen mellom det irakiske opprøret og det bedrøvelige gjenoppbyggingsforsøket. «Frigjøringen» av Irak er ikke lenger noe irakerne tror på.
Det irakiske indenrigsministerium benytter sig af shiamuslimske militser i kampen mod oprørerne. De bruker tortur. Militsfolkene hænger eksempelvis de bagbundne fanger op i hænderne, så skuldrene giver efter. 27-årige Laith var fange hos dem i 45 dage, og er i dag i live, fordi hans familie betalte 25.000 dollars i løsepenge. Men Wolf-brigaden er notorisk kendt for at tage imod store løsesummer, for derefter at skyde de frigivne gidsler ned.
Irak i dag en viktigere base for al-Qaida enn det Afganistan var.
Den væpnede opposisjonen i Irak driver et intenst informasjonsarbeid via internett. Det handler ikke bare om grufulle gisselvideoer, men et tilsynelatende dynamisk nettverk av grupper som observerer hverandre, allierer seg med hverandre og konkurrerer med hverandre i noe som kan betegnes som en slags voldsøkonomi. Målet med en stor del av propagandaen er å gjøre deres aksjoner kjent og gjenkjent blant deres «kollegaer», enten de er allierte, konkurrenter eller potensielle rekrutter.
Det første George W. Bush gjorde etter at han ble gjenvalgt var å gi ordre om angrep på Fallujah. Men det er lite trolig at Fallujah vil fungere som utstillingsvindu for hva myndighetene kan tilby når «terroristene» er borte.
Fem amerikanske presidenter, minst tre franske presidenter, flere britiske statsministere og en lang rekke vestlige næringslivsledere burde stått på tiltalebenken sammen med Saddam Hussein når rettssaken mot den tidligere irakiske diktatoren kommer opp.