Ifølge en utbredt, men ikke helt tydelig formulert idé, har voldskulturen dype røtter i Afrika. Slike fordommer bidrar til oppfatningen om at maktkampene på dette kontinentet ikke har et politisk grunnlag, men bunner i uoverensstemmelser og gammelt hat mellom forskjellige folkegrupper. Det er derfor ikke så rart at vestlig presse tviholder på vanlige klisjeer i sin dekning av konflikten i Elfenbenskysten: president Laurent Gbagbo beskrives som brutal og slu, ja, til og med litt smågal, opprørerne som «flinke til å kommunisere» og massene som «brølende unge patrioter».
To uker før konflikten i Elfenbenskysten brøt ut 16. september 2002, la Frankrikes daværende utenriksminister Dominique de Villepin frem sin «bruksanvisning» for det franske senatet: «Dagens situasjon bunner i tradisjonelle problemstillinger. Den etniske og religiøse sammensetningen i Elfenbenskysten, som særlig preges av skillet mellom nord og sør, har vært i krise helt siden Houphouët-Boigny forsvant.» Med andre ord: «Mine damer og herrer, vårt gode, gamle Afrika er fremdeles den samme suppedasen.» (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
