Hvorfor Assad-regimet har overlevd

En halv million mennesker har mistet livet og tolv millioner har blitt drevet på flukt. Våren 2011 så framtiden mørk ut for regimet. Nå virker det som det er reddet, ikke bare av Russland og Iran, men også av et splittet samfunn kontrollert med jernhånd i fem tiår.

Narrespill i Nord-Syria

Tyrkia har invadert Nordøst–Syria for å stanse det kurdisk-ledede selvstyreprosjektet. Invasjonen har stokket om kortene i Syria og skapt nye naturstridige allianser i borgerkrigens åttende år.

/

Måtehold og presisjon

Mens Den islamske stat (IS) er i ferd med å utraderes i Syria, har krigen i landet tatt en ny og brutal vending. Den sju år lange konflikten har lagt store deler av landet i ruiner, men den lille kurdiskstyrte enklaven Afrin i nordvest har vært relativt uberørt av krigen og også tatt imot mange fordrevne fra resten av landet. Det endret seg da Tyrkia startet en omfattende luft- og bakkeoperasjon med det orwellske krig-er-fred-navnet «Olivengren» 20. januar. Afrin er en av tre kantoner i Nord-Syria som har vært styrt av det kurdiske partiet PYD (Parti for demokratisk union) siden

Nassers barnebarn

Assad-regimet har ikke bare fått hjelp fra Russland, Hizbollah og Iran. Frivillige fra hele den arabiske verden har sluttet seg til den panarabiske militsen Den arabiske nasjonalistgarden.

En uunnværlig styrke

Om borgerkrigen i Syria skiftet kurs da Russland involverte seg militært i september 2015, har også de kurdiske styrkene og deres allierte i Syrias demokratiske styrker (SDF) spilt en sentral rolle i å presse tilbake Den islamske stat (IS). Da USA i begynnelsen av juli annonserte at de ville stanse hjelpen til opprørsmilitsene, bekreftet det en kjensgjerning som har blitt stadig mer åpenbar siden slaget om Kobane i 2014: De vestlige bombeangrepene mot jihadistene er ikke effektiv uten en styrke på bakken og bare SDF er i stand til å fylle denne rollen. Med russisk luftstøtte og hjelp fra utenlandske

Usikkert politisk utfall i Syria

Vesten vil utslette Den islamske stat uten å sende inn bakkesoldater. Dermed må de samle de største væpnede gruppene i Syria og innlede en politisk overgang. Men dette scenariet kolliderer brutalt med virkeligheten.

Fra blindspor til regional krig

Mens nye fredsforhandlinger forberedes i Genève, har den syriske hærens og Hizbollahs nylige seire fått USA til å sende våpen til opprørerne. Blodbadet vil fortsette, så lenge alle i spillet rundt Syria fortsetter å se på konflikten som et nullsumspill.

Mediekrigen raser i Syria

Hvordan rapportere fra et 18 måneder langt opprør når det er farlig å bevege seg på bakken? Assad-regimets framferd er utvilsomt brutalt, men når mediene ikke verifiserer informasjonen de får fra ulike opposisjonsgrupper er det mer propaganda enn nyheter de formidler.

Syrisk splittelse

På tross av Assad-regimets brutale framferd, fortsetter demonstrantene å utfordre det. Kravene deres er de samme som i Bahrain og Jordan, men intern splittelse og utenlandsk innblanding truer med å skape konflikt mellom trossamfunn.

Assad-familiens fatale blindhet

Mens Tunisia står overfor en rekke utfordringer etter Ben Alis fall (se under), har et enormt rop om frihet runget fra en rekke syriske byer. Bashar al-Assad kjemper for sitt politiske liv og regimet faren hans innsatte i 1970. Ringer klokkene for dynastiet al-Assad? Militærets inntog i Deraa og andre byer tyder på at regimet har valgt vold som sin løsning.

/

Kan man bare ta livet av syriske statsledere?

President Bush kunngjorde 11. mai 2004 at det skulle iverksettes økonomiske og finansielle sanksjoner mot Syria. Regimet i Syria er svekket på grunn av sin autoritære politikk. Presidentens familie har lagt beslag på alle beslutningsorganer. Og det er utbredt korrupsjon. Men resolusjonen som nå er foreslått skaper en 'dobbel autoritet' i Syria. Faktisk settes Mehlis-kommisjonens autoritet over statens, og sikrer den fullstendig suverenitet over alle syriske borgere, styrende så vel som styrte–selv om de bare har status som mistenkte. Dette er første gang «internasjonal rett» gir så stor makt til et ikke-valgt organ.