Det finnes kanskje ingen planet B, men vet vi egentlig hva det betyr å bo på planet A? Der «det globale» på godt og ondt gir assosiasjoner til enhet og totalitet, finner en rekke tenkere en åpning mot mangfold i «det planetære».
Om verden ikke går under for alvor, tiltar bekymringen for at sivilisasjonen vil kollapse. Først når vi forstår hva som ligger i tanken om verdens ende, kan vi lære å tenke på vår tid som en begynnelse.
Kampanjene for å vekke folk og politikere med fakta, følelser og mørke framtidsscenarier har skapt en motkraft. Den nye anti-alarmismen benekter ikke klimaendringene. I stedet tilbyr den et vell av optimistiske argumenter for at vi er på rett kurs, og at det er klimatiltakene som er farlige.
Fiksjon og virkelighet er vanskelig å skille fra hverandre i bioteknologiens verden, kanskje fordi teknologien gjør selve virkeligheten foranderlig og oppløser naturens begrensninger. En ny tv-serie setter søkelys på biohackingens farer, men tar samtidig del i normaliseringen av en løpsk teknologi.
Hvor dypt stikker retorikken om Kina som foregangsland for en «økologisk sivilisasjon»? En ny bok av Judith Shapiro og Yifei Li legger vekt på Kinas autoritære tendenser, men forfatterne øyner likevel håp om en forsinket miljøoppvåkning i øst.
Black Lives Matter har gitt en sårt tiltrengt vitamininnsprøytning til den amerikanske venstresiden, mener historikeren Mike Davis. Hvordan gjøre solidariteten til et praktisk overlevelsesmiddel i de mørke tidene USA og verden er på vei inn i?
Verdenssamfunnet har reagert på koronapandemien som langt mer enn et praktisk problem. Mens viruset invaderer oss som en hensynsløs gjest, demonstrerer det indirekte prinsipper om solidaritet – og symbiose.
Verdenssamfunnet må endres radikalt innen ti år for å unngå at klimaet løper løpsk med uforutsette vippepunkter. Hvor raskt er det tenkelig at alt kan forandres? Et panel av klimaforskere håper på samfunnsendringer som sprer seg epidemisk, mens radikale økonomer setter sin lit til en krise som kan bli til et vendepunkt.
I en tid der naturens framtid er mørklagt av klimaendringer og masseutryddelse av arter, byr regenerativ økologi og rewilding på en håpefull ny historie. Men er det mennesket eller naturen som er hovedpersonen?
I skjulte og fjerne soner blir naturens framtid ofret nesten uten reaksjoner fra verdenssamfunnet. Nye dokumentarer gjør oss til vitner til naturmord, og mens vi venter på nye lovverk, leter vi forgjeves etter en global ordensmakt vi kan henvende oss til.
Miljø- og ressurskrisene fordrer besinnelse og samarbeid, men i menneskenes kamp om stadig knappere ressurser, blir naturen den store taperen. Der konfliktene om naturen tilspisser seg hører vi snakk om miljøkrig, klimakrig og økokrig, men både begrepene og frontene trenger avklaring.
Californias klimaoffensiv kan framstå som selvsmiger fra optimismens uoffisielle verdenshovedstad, men den bærer i seg et rikt potensial – både politisk og filosofisk.
I en satirisk film full av underfundige referanser, krympes menneskeheten for å minske miljøavtrykket. De små menneskene i Downsizing speiler kvalene ved å forlate gigantismens idealer.
Det at vi alle er avhengige av den samme atmosfæren kunne tenkes å samle oss til enighet og felles innsats, men klimapolitikken viser at luftas allmenning også kan rammes av tragiske interessekonflikter.
Den viktigste måten vi forholder oss til dyrene på er gjennom historier, argumenterer litteraturviteren Ursula K. Heise i Imagining Extinction. Vi trenger beretningene om tragiske tap, men også inspirerende fortellinger om overlevelse, oppvåkning og om livet som
Teknologiene som skulle frigjøre og avlaste oss gjør oss gradvis til slaver, argumenterer Bernard Stiegler i sin siste bok. Hva betyr kritisk tenkning i en tid der styringen stadig oftere er overlatt til automatiske systemer som er i ferd med å løpe løpsk?
Frederic Jamesons An American Utopia er en øvelse i det umuliges kunst: å forfatte en troverdig utopi med utgangspunkt i dagens amerikanske samfunn, og med det Vesten og den kapitalistiske verdensorden.
Genmodifiserte matvarer og husdyr har for lengst vunnet innpass i den gamle naturen. Nå stilles vi overfor valget: Skal vi tillate arvbare inngrep i menneskets egne gener?
Tre nye «planetære filmer» – Planetary, Unity og Human – balanserer et distansert fugleperspektiv og en engasjert propaganda i det godes tjeneste. De ender opp midt mellom vellykket folkeopplysning og dokumentarisk kitsch.
Begrepet antropocen sprer seg som et slags sensasjonelt rykte, som om naturens skjebnefellesskap med mennesket endelig har blitt vitenskapelig sertifisert. Noen fristes til å se dette menneskeskapte avsnittet i den geologiske historien som en ny og abnorm normalitet: post-menneskelig og post-naturlig. Samtidig er katastrofen allesteds og ingensteds.