I en tid der naturens framtid er mørklagt av klimaendringer og masseutryddelse av arter, byr regenerativ økologi og rewilding på en håpefull ny historie. Men er det mennesket eller naturen som er hovedpersonen?
I skjulte og fjerne soner blir naturens framtid ofret nesten uten reaksjoner fra verdenssamfunnet. Nye dokumentarer gjør oss til vitner til naturmord, og mens vi venter på nye lovverk, leter vi forgjeves etter en global ordensmakt vi kan henvende oss til.
Miljø- og ressurskrisene fordrer besinnelse og samarbeid, men i menneskenes kamp om stadig knappere ressurser, blir naturen den store taperen. Der konfliktene om naturen tilspisser seg hører vi snakk om miljøkrig, klimakrig og økokrig, men både begrepene og frontene trenger avklaring.
Californias klimaoffensiv kan framstå som selvsmiger fra optimismens uoffisielle verdenshovedstad, men den bærer i seg et rikt potensial – både politisk og filosofisk.
I en satirisk film full av underfundige referanser, krympes menneskeheten for å minske miljøavtrykket. De små menneskene i Downsizing speiler kvalene ved å forlate gigantismens idealer.
Det at vi alle er avhengige av den samme atmosfæren kunne tenkes å samle oss til enighet og felles innsats, men klimapolitikken viser at luftas allmenning også kan rammes av tragiske interessekonflikter.
Den viktigste måten vi forholder oss til dyrene på er gjennom historier, argumenterer litteraturviteren Ursula K. Heise i Imagining Extinction. Vi trenger beretningene om tragiske tap, men også inspirerende fortellinger om overlevelse, oppvåkning og om livet som
Teknologiene som skulle frigjøre og avlaste oss gjør oss gradvis til slaver, argumenterer Bernard Stiegler i sin siste bok. Hva betyr kritisk tenkning i en tid der styringen stadig oftere er overlatt til automatiske systemer som er i ferd med å løpe løpsk?
Frederic Jamesons An American Utopia er en øvelse i det umuliges kunst: å forfatte en troverdig utopi med utgangspunkt i dagens amerikanske samfunn, og med det Vesten og den kapitalistiske verdensorden.
Genmodifiserte matvarer og husdyr har for lengst vunnet innpass i den gamle naturen. Nå stilles vi overfor valget: Skal vi tillate arvbare inngrep i menneskets egne gener?
Tre nye «planetære filmer» – Planetary, Unity og Human – balanserer et distansert fugleperspektiv og en engasjert propaganda i det godes tjeneste. De ender opp midt mellom vellykket folkeopplysning og dokumentarisk kitsch.
Begrepet antropocen sprer seg som et slags sensasjonelt rykte, som om naturens skjebnefellesskap med mennesket endelig har blitt vitenskapelig sertifisert. Noen fristes til å se dette menneskeskapte avsnittet i den geologiske historien som en ny og abnorm normalitet: post-menneskelig og post-naturlig. Samtidig er katastrofen allesteds og ingensteds.