Utvikling av trådløs teknologi

Mobiltelefonen så dagens lys i 1984. Mot slutten av september 2004 hadde 42,8 millioner franskmenn mobiltelefon, mot kun 16,2 millioner seks år tidligere. I september 2003 viste imidlertid en studie utført av det nederlandske forskningsinstituttet TNO at 45 minutters eksponering for stråling på 0,7 V/m (Volt pr. meter) fra mobiltelefoni har alvorlige helsemessige konsekvenser.¹ De franske interesseorganisasjonene Pour une réglementation des implantations d’antennes-relais de téléphonie mobile (Foreningen for regulering av oppsetting av antenner til mobiltelefoni – Priartem) og Agir pour l’environnement (Handle for miljøet) mener utviklingen innen trådløs teknologi til en viss grad må kontrolleres fra sentralt hold, og har derfor bedt det franske Helsedepartementet foreta en liknende studie. De har aldri fått noe svar.

Dette er bare ett av mange eksempler som klart avslører myndighetenes forbausende passivitet i denne saken. Flere forsøk har blitt utført på dyr og mennesker for å få klarhet i konsekvensene av strålingen. Noen undersøkelser har vært resultatløse, mens andre kan vise til foruroligende resultater.² Disse studiene blir imidlertid i stor grad oversett, og det med følgende argument: «Studienes motstridende resultater er et klart tegn på mangel på håndfast bevis, og det er grunn god nok til å ignorere slike advarsler.»³ I USA er det likevel tilfeller der mobiloperatører eller -fabrikanter saksøkes av intensive mobilbrukere med hjernekreft.
Vi utsettes for stråling fra mobiltelefoni på to måter: Frivillig, ved vanlig bruk av egen telefon, eller ufrivillig, ved stråling fra antenner som befinner seg på toppen av høyhus, vanntårn, eller kraftledningsmaster.
Denne strålingen rammer også de som ikke bruker mobiltelefon. Den er etter alt å dømme ikke uten konsekvenser for de som bor i nærheten av antennene, og særlig for sårbare grupper som barn, syke og eldre. Slik stråling skal ha ført til migrene, hukommelsestap, kvalme, tretthet og søvnmangel. For ikke å nevne kreft, svulst eller ødem i hjernen. Den 5. desember 2001 uttalte Frankrikes helseminister Bernard Kouchner à propos de 30 000 antennene som da fantes rundt om i Frankrike: «Denne utviklingen reiser spørsmål angående helserisikoen bundet til befolkningens eksponering for de elektromagnetiske felt disse apparatene sender ut.»⁴ Utover kommentarer av denne typen, har imidlertid ikke statsmakten gjort noe som helst for å kontrollere denne utviklingen.
Nærmere 600 studier av den elektromagnetiske strålingens helsemessige konsekvenser er allerede gjennomført, eller er i ferd med å sluttføres. Ifølge det franske tidsskriftet Le Point, finansieres de fleste i stor grad av mobiloperatørene: «Et notat fra EUs generaldirektorat for forskning, datert mars 2001, avslører at flere operatører søker å presse forskerne til å 'endre deres resultater for å gjøre dem kompatible med markedets krav'.»⁵
Det er bekymringsverdig at så mange såkalte eksperter stadig trekker studier av mobiltelefoniens skadevirkninger i tvil. Det samme gjelder visse medisinske media: Et vedlegg til det franske ukebladet Impact médecine fra begynnelsen av 2003, som tok for seg nettopp mobiltelefoni, var finansiert av den franske mobiloperatøren Orange.
I Frankrike er gjeldende grenser for maksimalstråling fra antenner mellom 41 V/m og 61 V/m, alt etter hvilken teknologi som benyttes. I praksis er strålingen fra disse antennene mellom 3 og 10 V/m. Hvorfor er da grensen så høy? For det første tar disse kravene kun termisk effekt av strålingen med i betraktningen, og ikke eventuelle helsemessige konsekvenser. For det andre tillater disse grensene en utvikling av en stadig mer sofistikert teknologi, ettersom nye generasjoner antenner kommer til. Maksimal eksponering er imidlertid på 3 V/m i Luxemburg, 4 V/m i Sveits og 0,5 V/m i Toscana.
Noen land har iverksatt tiltak for å forby oppsetting av antenner i nærheten av særlig sårbare områder. I Frankrike derimot, kan antenner settes opp rett ved skoler og sykehus – loven ber kun operatørene om å iverksette nødvendige tiltak for at strålingen blir så lav som mulig! De få ordførerne som har forsøkt å forby oppsetting av antenner i deres kommuner – som i Vallauris, Villeneuve-Loubet og Saint-Raphaël – har ettertrykkelig blitt satt på plass av Frankrikes høyeste rettsinstans, Le Conseil d’État.⁶
Styrene for franske sosialboliger kan tilby operatørene svært høye bygg, en gunstig posisjon for antennene. Og leietakerne har ikke mye de skal ha sagt når utleieren først har bestemt seg. «Denne befolkningsgruppen lider allerede under en rekke forskjellige problemer: Arbeidsledighet, bosettingsproblemer, støyskader, mulig nærliggende forurensende industri. Disse faktorene har samme virkning: De fører til nevrologiske problemer, blodkreft – særlig hos barn… hvordan skal vi under slike omstendigheter kunne påvise at mobiltelefonien også er skadelig?» spør Priartems leder Janine Le Calvez.
Installatører og reparatører av mobilantenner er også utsatt for store mengder stråling. Operatørene benytter seg av forskjellige underleverandører, som foretrekker å ikke uttale seg av frykt for å miste kontrakter. Le Calvez forklarer: «Fagforeningene og hygiene- og sikkerhetskomiteer snakker heller ikke mye om dette problemet, og det samme gjelder bedriftslegene. Når det ble snakk om at asbest var skadelig, var det nettopp på grunn av yrkesskader at dette ble påvist, men da var forbindelsen mellom asbesten og de registrerte skadene enkel å fastslå… slik det er nå, er mobiloperatørene allmektige. Og den eneste ansvarlige er staten, som har sett gjennom fingrene med samtlige forsiktighetsregler.»
I mars 2003 undertegnet byen Paris og de tre nasjonale franske mobiloperatørene (Orange, Bouygues Télécom og SFR) en avtale for å kontrollere strålingen fra hovedstadens antenner (1081 nye antenner er planlagt oppsatt i 2005).⁷ Ingen interesseorganisasjoner fikk delta i arbeidet med å utarbeide avtaleteksten. Avtalen foreskriver en gjennomsnittlig eksponering på 2 V/m over 24 timer, med høydepunkt på 4,6 V/m. Disse normene er en forbedring i forhold til nasjonale regler, men for interesseorganisasjonene er de ikke tilfredsstillende.
I april 2004 fremla l’Association des maires de France (Franske ordføreres forening – AMF) i samarbeid med operatørene i l’Association française des opérateurs mobiles (Franske mobiloperatørers forening – AFOM) en håndbok med tittelen Guide des bonnes pratiques entre maires et operateurs (håndbok for god praksis mellom ordførere og operatører), på mobiloperatørenes anmodning. Dorothée Quickert-Menzel, som er delegat for la Confédération du logement et du cadre de vie (Forbund for boligstandard og levekår – CLCV), presiserer: «Denne håndboken har ingen juridisk verdi. Det er enveisinformasjon for å hjelpe ordførerne i å sette opp antennene.» Og heller ikke i denne saken ble noen av de nasjonale interesseorganisasjonene forespurt.