Arabiske israelere

I hele august fortalte verdens medier om hvor tilbakeholdne israelske soldater og politi var under evakueringen av 21 bosettinger i Gaza og fire på Vestbredden. Bildet var et helt annet for fem år siden, da palestinere bosatt i Israel demonstrerte i solidaritet med sine brødre fra de okkuperte områdene som ble drept i Jerusalem etter general Ariel Sharons besøk på den islamske helligdommen Haram al-Sharif 28. september 2000. Et besøk som utløste den andre intifadaen. Den blodige undertrykkelsen av demonstrantene satte dype spor i den arabiske befolkningen i den jødiske staten.
I løpet av noen dager i begynnelsen av oktober 2000 ble tretten arabere drept, tolv av dem var israelske statsborgere og en var fra de okkuperte områdene. De ble drept av opprørspolitiet, snikskyttere og deltakere i de antiarabiske forfølgelsene i Nasaret under Yom Kippur, 8. oktober 2000. Flere titalls personer ble skadd. Israels daværende statsminister Ehud Barak, politiminister Shlomo Ben-Ami og innenriksminister Haim Ramon – alle tre sentrale i Arbeiderpartiet og kjent som «duer» – rettferdiggjorde nedslaktingen med henvisning til loven: Den israelske staten kunne ikke akseptere at en stor vei ble blokkert, forklarte de.1
To år etter, 1. september 2003, publiserte en regjeringsoppnevnt kommisjon ledet av høyesterettsdommer Theodore Or en 831 sider lang rapport om hendelsene. Kommisjonen bekreftet at staten har rett til å gripe inn for å fjerne blokkader av landets hovedveier, også med makt, men understreket at det å skyte med skarpt, og spesielt bruk av snikskyttere, ikke var en egnet måte å spre folkemengder på.
Rapporten gikk også et skritt lenger: Den oppfordret politiet til å kvitte seg med den utbredte løgnkulturen i korpset og overbevise sine tropper om at den arabiske befolkningen i Israel ikke skal behandles som en fiende. Rapporten påpekte også at de ulike regjeringene ikke hadde løst de alvorlige problemene som skyldes diskrimineringen av den store arabiske minoriteten i Israel. Myndighetene ble anmodet om å iverksette tiltak for å bedre livsbetingelsene til denne gruppen.
Or-kommisjonen anklaget imidlertid verken statsministeren eller politiministeren, og ble kritisert for det av talspersoner for den arabiske befolkningen og fra demokratiske jødiske miljøer.2 Rapporten ble for øvrig ikke en gang publisert på arabisk, statens andre offisielle språk!
Sharons regjering uttalte at den sluttet seg til anbefalingene fra kommisjonen, og etablerte 14. september 2003 en interdepartemental komité ledet av daværende justisminister Yossef Lapid. Men de arabiske representantene boikottet denne instansen, fordi den inkluderte ministere som går inn for «transfer» – det vil si utvisning av palestinere fra Israel. Lapid-komiteen anbefalte «etablering av et regjeringsorgan for å fremme ikke-jødiske minoriteters situasjon», og foreslo at «det opprettes en nasjonal siviltjenesteordning for ungdom i den arabiske befolkningen som ikke avtjener verneplikt».3
Arabere i Israel var ikke de eneste som kom med kraftig kritikk av disse forslagene. Dommer Theodore Or anklaget ved flere anledninger staten for ikke å gjøre nok for å gjennomføre de anbefalingene hans kommisjon hadde kommet med, for å få en slutt på diskrimineringen. Han kritiserte også politiets særskilte etterforskningsorgan for ikke å ha utpekt de ansvarlige for de dødbringende skuddene i oktober 2000.4
Det som skapte mest storm, var forslaget om å etablere en alternativ siviltjeneste for unge arabere som ikke avtjener verneplikt. Helt siden staten Israel ble opprettet, har den mistenkt de arabiske innbyggerne for å være illojale, og dermed utelukket dem fra den ellers obligatoriske militærtjenesten. Araberne på sin side nekter naturlig nok å krige mot sine palestinske brødre på den andre siden av grensen.
Selv de ikke-jødiske ungdommene som blir kalt inn til militærtjeneste (drusere og sirkassere) eller som melder seg frivillig (enkelte beduiner og kristne arabere) blir utsatt for diskriminering. Å innføre en nasjonal siviltjenesteordning vil ikke endre noen ting, sier talsmenn for den arabiske befolkningen. De vil heller ha et system for «siviltjeneste i lokalsamfunn». De tilføyer at det uansett er utelukket å knytte betingelser til likeverd mellom statsborgerne i Israel.
Også andre spørsmål har skapt debatt, deriblant spørsmålet om de arabiske statsborgernes nasjonale identitet. Myndighetene krever at araberne skal være hundre prosent «trofaste» mot den israelske staten, en stat som defineres som «den jødiske staten», «jødenes stat», «den jødiske og sionistiske staten» eller – som det står i grunnloven – «den jødiske og demokratiske staten». Alle disse beskrivelsene utelukker det store arabiske mindretallet, som utgjør nesten 20 prosent av Israels befolkning. Denne befolkningsgruppen reduseres til en «ikke-jødisk minoritet».
De arabiske innbyggerne og deres representanter mener at Israel burde være en «stat for alle sine borgere» eller «for alle sine folkegrupper». Det israelske etablissementet avviser kategorisk alle slike definisjoner. Argumentet om at situasjonen er den samme i de arabiske landene, er imidlertid underlig: Det innebærer at en stat som vil fremstå som demokratisk, sammenligner seg med autoritære stater.
Ifølge de nyeste sosiologiske undersøkelsene i Israel (se tabell) mener 63,1 prosent av de spurte araberne at betegnelsen «palestinske arabere i Israel» er mest dekkende. Enda flere går inn for å etablere en uavhengig palestinsk stat og omgjøre Israel til en tonasjonal stat der de har samme status som jødiske statsborgere. Men det tas også en del forbehold: Mange unge arabere i 25-årsalderen ønsker ikke å kalle seg «israelske palestinere» etter den andre intifadaen. Noe lignende var tilfelle for foreldregenerasjonen deres, som henviste til 30. mars 1976 da den israelske hæren drepte seks fredelige demonstranter som protesterte mot konfiskasjoner av arabisk jord. Besteforeldrene deres refererte på sin side til al-Nakba (katastrofen), fordrivingen av palestinerne i 1948.
Den unge journalisten Mona Abu Bakr sier at hun «nekter å akseptere den sionistiske staten av en enkelt grunn: dens totale fornektelse av palestinske araberes eksistens i dette landet (…). Hvordan kan jeg godta et prinsipp som fornekter min eksistens som et menneske med røtter i en kultur som har utviklet seg gjennom flere århundrer i dette som er mitt hjemland, Palestina? (…) Jeg definerer min identitet når jeg våkner om morgenen og hører nyhetene på Kol Israel (den statlige radiokanalen, journ.anm.); når jeg går på gaten og hører menneskene rundt meg; når jeg går på toget til jobb og setter meg mellom bevæpnete soldater som om de var helt vanlige passasjerer; når jeg hører oppfordringer til hat mot mitt folk; når jeg oppdager at jeg må anstrenge meg mer enn en jødisk kvinne for å bli tatt opp på universitetet (…) Jeg kommer ikke til å bosette meg i den palestinske staten når den blir opprettet, men det betyr ikke at jeg gir avkall på Palestina; Palestina lever i våre hjerter og er med oss hvor vi enn befinner oss.»5
Et annet omstridt tema er kravet om en «arabisk kulturell autonomi». Staten og den jødiske majoriteten avviser dette fullstendig, og betrakter det som en forløper til kravet om «politisk autonomi» som nører opp under separatisme og sågar irredentisme.6
Den jødiske sosiologen Sami Samouha, som er professor ved universitetet i Haifa og i mange år har forsket på jødisk og arabisk opinion i Israel, mener på sin side at «fordelene med en arabisk kulturell autonomi er mye større enn ulempene». Hvorfor? «Kulturell autonomi er et viktig skritt i retning multikulturalisme. Det kan ikke oppnås uten at minoritetene som nekter å assimilere seg får kulturell autonomi. Hvis en slik autonomi gis tilstrekkelige midler, vil den styrke araberne, forbedre oppfatningen av dem, bidra til anerkjennelse av deres kultur og nasjonale symboler, og gi dem mulighet til å studere palestinsk historie, litteratur og kultur.»
Masalhah tilføyer at «eksistensen av flere kulturer i et samfunn er ikke en forbannelse, men en velsignelse.» Det vil også være tilfelle i Israel, hvis staten «går bort fra sin nåværende rådende oppfatning av kulturelt hegemoni og i stedet anerkjenner den spesifikke identiteten til hver kultur og legger til rette for åpenhet og samhandling mellom alle kulturene.» Han advarer imidlertid sine landsmenn: «Dersom en kultur får autonomi i et samfunn som består av flere kulturer, kan det ende med at den ekskluderes fullstendig og bryter alle bånd til de andre kulturene, selv om disse båndene allerede er skjøre. Men enhver atskillelse mellom kulturer (…) fører automatisk til at den sjåvinistiske holdningen til den kulturen som oppnår autonomi, styrker seg.»
Hendelsene i oktober 2000 førte til en dyp svekkelse av de arabiske innbyggernes tiltro til den israelske staten, og også hebraiske medier: Ifølge en fersk meningsmåling gjennomført av det arabiske informasjonssenteret Elam, stoler et flertall av de israelske araberne mer på nyhetene fra arabiske medier enn fra israelske medier. 64,4 prosent setter sin lit til tv-kanalen Al-Jazeera, mens bare 4,3 prosent oppgir den nest største israelske kanalen. 56,9 prosent har i utgangspunktet større tiltro til arabiske journalister, mot 5,5 prosent til jødiske journalister. Ansvarlig for denne undersøkelsen, Amal Jammal ved universitetet i Tel Aviv, kommenterer dette slik: «Det arabiske publikum i Israel tyr til arabiske kanaler for å tilfredsstille sitt behov for identitet, men benytter hebraiske medier for å dekke behovet for daglig informasjon.»
Misnøyen blant araberne i Israel er forståelig: De rammes fremdeles av diskriminering på alle områder, og har gjort det siden staten Israel ble opprettet (se egen tabell). Den verste formen for diskriminering foregår på arbeidsmarkedet: arabiske byer og landsbyer har høyest arbeidsledighet. Det er spesielt unge som rammes – gjennomsnittsalderen for palestinere i Israel er 19 år.
Offisielt er 13,3 prosent av den arbeidsdyktige arabiske befolkningen uten jobb, mens det tilsvarende tallet blant jøder er 10,4 prosent. Tallene er basert på antallet registrerte ved arbeidskontorene.7 Regjeringen pålegger imidlertid arbeidsledige å ta imot ethvert tilbud om jobb. Hvis man nekter, blir man strøket av listene og fratatt retten til arbeidsledighetstrygd.
Som i mange vestlige land, er sosialhjelpssatsene redusert med den begrunnelse at det vil oppmuntre de «utstøtte» til å bli «produktive» igjen. Men direktøren for den nasjonale trygdekassen, Igal Ben-Shalom, uttalte nylig at denne politikken ikke fører til «'mindre trygd og mer arbeid', men 'mindre trygd og mer fattigdom'».8 Prosentandelen av yrkesaktive blant de fattige har faktisk økt fra 33,5 prosent i 1990 til 43,1 prosent i 2003, og andelen fattige blant de yrkesaktive økte i samme periode fra 13,6 prosent til 20,3 prosent.9
I Israel blir arbeid for trygd-prosjektet kalt «Wisconsin-planen», etter den amerikanske staten som først eksperimenterte med slike ordninger. 4 500 arbeidsløse i Nasaret har siden august vært forsøkskaniner for dette prosjektet under ledelse av to selskaper, et israelsk og et nederlandsk. I en brosjyre som nylig ble utgitt av organisasjonen Saout al-Amal (Arbeidets røst) fordømmes planen som «en krigserklæring, ikke mot arbeidsledigheten, men mot de arbeidsledige, i den hensikt å frata dem sosiale ytelser». 27. juli ble kontorene til selskapene som er ansvarlige for Wisconsin-planen i Nasaret ramponert av rasende arbeidsløse, og 24. august demonstrerte flere hundre i gatene.
Også i mer blandede byer rammes palestinerne av diskriminering. I Lod bor det for eksempel 21 000 arabiske innbyggere (28 prosent) og 53 000 jødiske (72 prosent). Den arabiske befolkningen er konsentrert i nord og vest, den jødiske i sør og øst. Det er ikke vanskelig å se at bydelene behandles svært ulikt. En lokal aktivist, Boutayna Dabit, forteller at 60 prosent av de 2 930 arabiske familiene i Lod har en uholdbar boligsituasjon. Hun anslår at det må bygges 1 600 nye boliger umiddelbart. Men ingen bygningsmaskiner er å se. Derimot fortsetter israelske myndigheter å rive hus som er bygd uten byggetillatelse for å bøte på boligmangelen.
Situasjonen er ikke stort bedre for de 8 000 araberne i sentrum av byen Acre. Gamlebyens unike arkitektur – med rester av kanaaneisk, fønikisk, bysantinsk, kristen, islamsk og ottomansk kultur – tiltrekker seg tusenvis av turister. Men de ser ikke håpløsheten som hersker bak fasadene. Kommunestyremedlem Ahmed Ouda raser: «Myndighetene er bare interessert i steiner, og neglisjerer barna, kvinnene og mennene som bor her. De fleste husene er over to hundre år gamle, men de er ikke vedlikeholdt og kan rase sammen når som helst – man har til og med vært nødt til å stenge av flere hus. De fleste familiene er svært fattige og ofte bor det seks-sju personer i hvert rom. Elendigheten og forsømmelsen har gjort gamlebyen til en tumleplass for narkotikahandel, prostitusjon og kriminalitet.»
Man må imidlertid reise til Negev-ørkenen i det sørlige Israel for å treffe den virkelige pariakasten i landet, nemlig beduinene. Like før Israel ble opprettet i 1948, var de 60 000. Bare 11 000 av dem unngikk forvisning fra landet. På tross av en rekordhøy dødelighetsprosent på 14,6 per 1000 (tre ganger så høyt som fødsler i den jødiske befolkningen), har likevel befolkningsveksten vært sterk blant beduinene – man anslår i dag at de er mellom 140 000 og 165 000. 60 prosent av innbyggerne i den beduinske byen Rahat er under 17 år gamle, og bare 1,5 prosent er over 65. Flerkoneri bidrar også til denne befolkningsutviklingen: en av fem beduinske menn har to koner.
Den israelske staten har plassert – som oftest med makt – to tredjedeler av beduinene i Negev i sju tettbebygde områder som ligner reservater. Resten bor i 45 landsbyer som ikke er offisielt anerkjent. Disse blir ikke avmerket på kart og omfattes ikke av de fleste offentlige tjenester. Innbyggerne har ikke byggetillatelser, og selv mest prekære boliger kan bli revet av militæret. I tillegg anerkjenner ikke staten beduinenes eiendomsrett til jordområder, og ødelegger ofte avlingene deres – blant annet ved hjelp av fly som sprøyter giftige midler utover åkrene.
De beduinske områdene ligger øverst på arbeidsledighetsstatistikken og nederst på statistikken over levestandard. Minstelønn per hode i den jødiske byen Omer (7 627 shekel), er for eksempel ti ganger høyere enn i den beduinske nabobyen Arara (730 shekel). Samtidig er det tre ganger så mange innbyggere som mottar arbeidsledighetstrygd i Omer som i Arara10 – til tross for at mange flere beduiner er uten arbeid.
Nyheten om israelsk tilbaketrekning fra Gaza vakte bekymring hos den arabiske befolkningen i Israel. Tilbaketrekningsplanen inneholdt nemlig et forslag om å gjenoppbygge deler av bosettingene i Galilea og i Negev. I april 2005 arrangerte staten og den jødiske innvandrerorganisasjonen i Israel, Jewish Agency, et seminar med tittelen «Utviklingen av Nord-Israel og Galilea». En rekke ministere og embetsfolk i statlig og lokal administrasjon var invitert, men bare én representant for den arabiske befolkningen.
Hana Sweid, tidligere ordfører i den arabiske kommunen Eilaboun, mener at dette handler om å relansere prosjektet om en «judaisering» av Galilea, med andre ord å snu det befolkningsmessige forholdet i denne regionen. 51 prosent av innbyggerne i Galilea er arabiske, men de kontrollerer bare 12 prosent av jorda.
Diskrimineringen av arabere er også tydelig når det gjelder familierettigheter.11 Etter initiativ fra sikkerhetsstyrken Shabak, ratifiserte Knesset i slutten av juli en lov som legger strenge begrensninger på familiegjenforening mellom palestinere i Israel og palestinere i de okkuperte områdene. Loven ble vedtatt med stort flertall, inkludert ministere og parlamentsmedlemmer fra Arbeiderpartiet.
Fra nå av kan bare menn over 35 og kvinner over 25 søke innenriksdepartementet om israelsk statsborgerskap.12 Bestemmelsen omfatter ikke bare nye par; siden mars 2003 har myndighetene lagt til side alle søknader der en av partene ikke er israelsk.13
Menneskerettighetsorganisasjoner har kommet med kraftig kritikk av denne loven, som er blitt ledsaget av en usedvanlig rå anti-arabisk kampanje i media. Ifølge media og regjeringens talspersoner representerer ekteskap mellom palestinere i Israel og i de okkuperte områdene en befolkningsmessig trussel og dermed en potensiell sikkerhetsrisiko for den jødiske staten.
Flere ministere, deriblant innenriksminister Ophir Pines fra Arbeiderpartiet har også tatt til orde for dette. Dermed har de gitt næring til de sjåvinistiske og rasistiske holdningene som er så utbredt i store deler av det jødiske samfunnet, og som i sin tur nører opp under antijødiske holdninger blant arabiske innbyggere. Selv fotballkamper preges av dette: Når to fotballag, ett jødisk og ett arabisk, møtes på fotballstadioner i jødiske byer, kan man ofte høre slagordet «Død over araberne!» – og dette går fullstendig upåaktet hen.
Dette betyr at terrorangrepet i Shfaram 4. august (se egen sak) absolutt ikke kom som lyn fra klar himmel. Den uniformerte israelske soldaten som åpnet ild på en buss og drepte fire passasjerer, sympatiserte med den forbudte rasistiske organisasjonen Kach. Kan han rett og slett betegnes som en galning? Nei, svarer Elias Jabour, tidligere medlem av kommunestyret i Shfaram, en by i Galilea der arabere fra ulike trosretninger lever sammen (muslimer, kristne og drusere):
«Vi håper at denne saken ikke blir henlagt under påskudd av at drapsmannen var sinnssyk. Hvis en slik forklaring blir brukt, betyr det at man forsøker å dysse ned denne forferdelige ugjerningen og holde noe skjult for oss. Men dette attentatet reiser mange spørsmål, og vi krever å få vite hele sannheten. Slik jeg ser det, er Shfaram blitt offer for rasismen som gjennomsyrer dette landet. Og morderen har gått i skole i okkupasjonshæren, som daglig gjennomfører grusomme gjengjeldelsesaksjoner i de okkuperte områdene. Det er dette man må endre på for å hindre at slike forbrytelser gjentar seg.»
Med andre ord, oppsummerer journalisten Rafiq Halabi, ødela dette attentatet «den roen som hersket i Shfaram, som inntil nå har vært et symbol på moderasjon. Det har fått tusener av menneskene ut i gatene og skapt tettere bånd mellom Galilea og Gaza.»


1 «Mon Etat tue mon peuple» (Staten min dreper mitt folk), Le Monde diplomatique, fransk utgave, november 2000. < BR > 2 Se spesielt reaksjonen fra Det juridiske senteret for den arabiske minoritetens rettigheter (Adalah), 4. september 2003.
3 Pressemelding fra justisdepartementet, 2. juni 2004.
4 Se spesielt dagsavisen Haaretz, Tel Aviv, 2. september 2004 og 22. juni 2005.
5 Du-et (tidsskrift på hebraisk) og Lahn mouzdawag (på arabisk), tospråklig publikasjon fra Forum for debatt mellom jødiske og arabiske borgere i Israel, Jerusalem, juli 2005. De to påfølgende sitatene er også hentet fra denne utgaven.
6 Irredenta: fremmedstyrt; betegnelse for landområde der innbyggerne etnisk og språklig tilhører en annen stat enn den de politisk står under, og der de arbeider for en politisk tilslutning til den stat de tilhører som folk. Overs. anm. Kilde: www.storenorskeleksikon.no.
7 Haaretz, 3 mars 2005.
8 Haaretz, 9. august 2005. Se også Anne Daguerre, «Økt press på arbeidsledige i USA og Europa», norske Le Monde diplomatique, juni 2005.
9 The Marker, økonomibilag i Haaretz, 6. juli 2005.
10 Itsik Saporta, «Agglomérations dans le Néguev, quelques comparaisons» (Tettbebyggelser i Negev, noen sammenligninger), www.haokets.org, 8. februar 2004.
11 Se Meron Rapoport, «Sosiale angrep i sikkerhetens navn», norske Le Monde diplomatique, mars 2004.
12 Yedioth Ahronot, Tel Aviv, 28. juli 2005.
13 Haaretz, 27. juli 2005.