
Hva Israel vil i Midtøsten
Israels folkerettsstridige angrep på Iran har åpnet et nytt kapittel i Midtøstens turbulente historie. Netanyahu synes fast bestemt på å underkaste alle Israels fiender.
Israels folkerettsstridige angrep på Iran har åpnet et nytt kapittel i Midtøstens turbulente historie. Netanyahu synes fast bestemt på å underkaste alle Israels fiender.
I snart tretti år har Netanyahu forsøkt å få USA til å gå til krig mot Iran. Han fikk endelig ønsket sitt oppfylt av en president som gikk til valg mot «endeløse kriger».
I tiår har Israel og Tyrkia vært både allierte og rivaler, handelspartnere og motstandere. Nå kan Assad-regimets fall i Syria føre til en eskalering mellom de to gode fiendene.
Trumps forslag om å deportere over to millioner palestinere fra Gaza til Egypt og Jordan har vakt avsky over hele verden, men ikke i Israel. For israelske ledere har helt siden 1949 drømt om å «overføre» de gjenstridige innbyggerne i Gaza.
Assad hadde knapt forlatt landet før Israel begynte å bombe syriske militærbaser og okkuperte enda mer syrisk land.
Siden 1967 har nesten én million palestinere sittet fengslet i kortere eller lengre perioder. I de israelske fengslene har mange, og særlig kvinnene, fått både utdanning og politisk skolering.
Forfatteren David Grossman er nærmest en inkarnasjon av den sekulære venstrehumanismen i Israel. I sin nye bok avslører han ufrivillig den israelske venstresidens store blindsoner.
På kort tid har Israel drept de fremste lederne i Hamas og Hizbollah. Vil Netanyahu nå sette i gang en stor operasjon for å tvinge USA til å involvere seg direkte i konflikten?
Med appropriasjon av alt fra tradisjonelle matretter og broderier til arkeologi og miljø har sionismen og senere den israelske staten forsøkt å undergrave palestinsk kultur for å hevde sin eksklusive rett til landet.
Helt siden staten Israel ble proklamert, har skogplanting vært et middel for å utviske territoriets palestinske historie. Det har ikke bare rammet palestinerne, men også den lokale flora og fauna.
Krigen mot Gaza har ikke ført til store demonstrasjoner fra de israelske araberne. Undertrykking, diskriminering og frykt, men også selvvalgt isolasjon, har fått mange av araberne til å distansere seg fra politikken og storsamfunnet.
Angrepet 7. oktober knuste myten om det israelske militærets overmakt. I sjokket har store deler av befolkningen gitt etter for hevnlyst, mens andre frykter at staten Israel vil forsvinne i dragsuget.
Israel bombet ifølge FN minst 21 skoler i Gaza mellom 4. juli og 10. august. Enkelte eksperter snakker nå om et skolasticid, en bevisst utslettelse av det palestinske utdanningssystemet.
Mens israelske ledere stadig gjentar målet om å utslette Hamas, er de svært tilbakeholdne om hva som skal skje med enklaven når krigen er over.
Gjennom rolleblanding, oppkjøp og føringer fra mektige eiere har Israel sikret seg innflytelse over franske medier, med en skjev dekning av krigen mot Gaza som resultat.
Mens Israels krig mot Gaza fortsetter og den humanitære situasjonen blir stadig verre, har en skjebnesvanger konflikt mellom Israel og Iran blitt midlertidig avverget. Men krigshissingen vil trolig blusse opp igjen mellom erkefiendene.
Helt siden sin spede begynnelse har sionismen hentet motiver fra religionen for å gi prosjektet legitimitet.
Krigen mot Gaza har vært preget av religiøs retorikk fra Israels regjering. Denne sammenblandingen av politikk og religion fra ellers sekulære ledere er langt fra ny.
Rezső Kasztner reddet flere jøder fra holocaust enn Oskar Schindler, men ble stemplet som kollaboratør i et politisk spill fra Israels høyreside.
Hamas-angrepet 7. oktober er en konsekvens av at de israelske lederne har nektet å søke en politisk løsning på Palestina-spørsmålet. Krigen i Gaza vil bare gjøre vondt verre.