Lite utviklet norsk debatt

Den norske offentlighet har i løpet av året opplevd tre opphetede
mediedebatter, alle med tilknytning til islam, den internasjonale
terrortrussel eller Midtøstenkonflikten. Hvilken betydning har disse
debattene hatt for den frie meningsutveksling i Norge?

Meningsutvekslinger her i landet er sjelden så følelsesladet, støyende
og fryktbetont som årets debatter om Muhammed-karikaturene, Jostein Gaarders
kritikk av Israel og Klassekampens angrep på et debattforum. Debattanter
følte seg truet på livet, garvede skribenter trakk seg unna offentligheten,
regjeringsmedlemmer, sjefredaktører og artikkelforfattere beklaget tegninger
og oppslag, unnskyldte seg for mangelfull kildekritikk og skrev presiserende
artikler. Kulturministeren følte seg kallet til å skrive en kronikk i
Aftenposten om ytringsfrihetens kår der han tok stilling til to av
debattene.

Debattene avslørte samtidig at pressen ikke var helt forberedt på
utfordringene i det globaliserte mediesamfunn, der språkgrenser ikke lenger
hindrer rask spredning av tekster i en anspent verdenssituasjonen.
Gaarder-debatten nådde raskt utover landegrensene, både ut til den vestlige
og den arabiske verdenen, noe som overrasket både forfatteren og
avisredaksjonen.

Har avisene selv bidratt til å piske opp stemningen, og i så fall, var
det gjort bevisst eller tilfeldig? Er kraftige og spissformulerte meninger
som grenser mot fornærmelser, fruktbare for samfunnskritikken på kort og på
lang sikt, eller er de en provokasjon for provokasjonens skyld som holder
argumentasjonsnivået i komplekse saker kunstig nede?

Er dette en tabloidisering av debatter, eller en språklig fornyelse med
følelser?

Og er redaktørenes presseetiske valg og dramaturgiske grep selektive i
forhold til egne politiske standpunkter?

Svar avhenger av øynet som ser. Det lyder i hvert fall svært forskjellig
når Le Monde diplomatique intervjuer Aftenpostens kronikk- og debattredaktør
Knut Olav Åmas og Klassekampens sjefredaktør Bjørgulv Braanen, eller
innhenter en kommentar fra sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land og
politisk redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten. Pressens rolle som
premissleverandør og oppfølger av debattene fortoner seg enda mer annerledes
fra de «utdefinertes» ståsted, for å bruke begrepet til Francis Sejersted,
styreformann i institusjonen Fritt Ord og Norges fremste ekspert på
ytringsfrihet [Se undersak]. Stand-up komikeren og skribenten Shabana
Rehman, som er meget godt vant med mediene, sier at hun aldri før har
opplevd en slik grad av mistenkeliggjøring som i de siste ukene [Se
undersak]. (…)