Lite utviklet norsk debatt

Aftenpostens kronikkredaktør Knut Olav Åmås påpeker overfor Le Monde diplomatique at han støttet trykkingen av karikaturtegningene

Den norske offentlighet har i løpet av året opplevd tre opphetede
mediedebatter, alle med tilknytning til islam, den internasjonale
terrortrussel eller Midtøstenkonflikten. Hvilken betydning har disse
debattene hatt for den frie meningsutveksling i Norge?


Meningsutvekslinger her i landet er sjelden så følelsesladet, støyende
og fryktbetont som årets debatter om Muhammed-karikaturene, Jostein Gaarders
kritikk av Israel og Klassekampens angrep på et debattforum. Debattanter
følte seg truet på livet, garvede skribenter trakk seg unna offentligheten,
regjeringsmedlemmer, sjefredaktører og artikkelforfattere beklaget tegninger
og oppslag, unnskyldte seg for mangelfull kildekritikk og skrev presiserende
artikler. Kulturministeren følte seg kallet til å skrive en kronikk i
Aftenposten om ytringsfrihetens kår der han tok stilling til to av
debattene.

Debattene avslørte samtidig at pressen ikke var helt forberedt på
utfordringene i det globaliserte mediesamfunn, der språkgrenser ikke lenger
hindrer rask spredning av tekster i en anspent verdenssituasjonen.
Gaarder-debatten nådde raskt utover landegrensene, både ut til den vestlige
og den arabiske verdenen, noe som overrasket både forfatteren og
avisredaksjonen.

Har avisene selv bidratt til å piske opp stemningen, og i så fall, var
det gjort bevisst eller tilfeldig? Er kraftige og spissformulerte meninger
som grenser mot fornærmelser, fruktbare for samfunnskritikken på kort og på
lang sikt, eller er de en provokasjon for provokasjonens skyld som holder
argumentasjonsnivået i komplekse saker kunstig nede?

Er dette en tabloidisering av debatter, eller en språklig fornyelse med
følelser?

Og er redaktørenes presseetiske valg og dramaturgiske grep selektive i
forhold til egne politiske standpunkter?

Svar avhenger av øynet som ser. Det lyder i hvert fall svært forskjellig
når Le Monde diplomatique intervjuer Aftenpostens kronikk- og debattredaktør
Knut Olav Åmas og Klassekampens sjefredaktør Bjørgulv Braanen, eller
innhenter en kommentar fra sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land og
politisk redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten. Pressens rolle som
premissleverandør og oppfølger av debattene fortoner seg enda mer annerledes
fra de «utdefinertes» ståsted, for å bruke begrepet til Francis Sejersted,
styreformann i institusjonen Fritt Ord og Norges fremste ekspert på
ytringsfrihet [Se undersak]. Stand-up komikeren og skribenten Shabana
Rehman, som er meget godt vant med mediene, sier at hun aldri før har
opplevd en slik grad av mistenkeliggjøring som i de siste ukene [Se
undersak].




Muhammed-debatten kom en måned etter at Knut Olav Åmås hadde begynt som
debatt- og kronikkredaktør i Aftenposten. Avisen trykket ikke selv
karikaturtegningene, men Åmås mener at debatten som utspilte seg rundt
tegningene, var svært viktig. Han påpeker overfor Le Monde diplomatique at
den synliggjorde og brakte til overflaten spenninger som allerede fantes
der. Det var ikke tegningene i seg selv som forårsaket voldelige reaksjoner
fra den muslimske verden, mener Åmås. – Jeg støttet trykking av tegningene.
Hadde jeg vært sjefredaktør i Aftenposten eller i en annen norsk avis, hadde
jeg trykket dem så fort som mulig under debatten..

– Hadde du gjort det ut fra solidaritet med en avis utsatt for
trusler?


– Det er en måte å se det på. Men nei, jeg ville ha trykt dem fordi
de var et uttrykk for helt legitim religionskritikk i form av karikaturer,
sier Åmås. – Trykkingen av disse tegningene ble brukt av ytterliggående
muslimske miljøer i Danmark og som innenrikspolitiske instrumenter i flere
land i Midtøsten. Mange av dem som protesterte, hadde aldri sett
karikaturene, eller hadde sett forfalskninger. De voldelige aksjonene
skyldtes ikke tegningene, som var uskyldige og nøkterne ytringer.
Demonstrasjonene var delvis satt i gang av ekstremister i Midtøsten og av
manipulatoriske religiøse talsmenn i Danmark. De norske muslimenes ledere
oppførte seg mye mer konstruktivt i denne debatten, påpeker Åmås overfor Le
Monde diplomatique.

På spørsmål om norske medier bøyet av i frykt for volden, kommer Åmås
med kritikk av kollegene i andre aviser. Endel av de norske redaktørene
påsto at de avsto fra å trykke tegningene fordi det ikke hadde en
nyhetsinteresse, mener han. – Men det var av den største nyhetsinteresse å
trykke tegningene, fra februar og flere måneder fremover. De ville ikke
innrømme at de var redde. Det var jo et faktum. Det var også et forståelig
faktum, fordi situasjonen på ett tidspunkt var i ferd med å komme ut av
kontroll og liv gikk tapt i volden i vinter. Men ingen kan laste
Jyllands-Posten, Magazinet eller karikaturtegnere for det. Det var
fordreininger og løgner omkring tegningene som førte til at reaksjonene ble
så uakseptable og voldsomme, sier Åmås.

Han skrev tidlig i debatten en kommentar som var kritisk til norsk UD,
som han syntes gikk for langt i å unnskylde trykkingen. – Jeg var også
kritisk til tanken som bredte seg, som gikk ut på at alt som har med
religion å gjøre skal ha en spesielt privilegert posisjon. Åpen kritikk er
minst like viktig overfor religion som andre fenomener, mener Åmås.

I hans øyne var karikatur-saken en av de mest interessante debattene i
Norge. På spørsmål om den var mye diskutert i Aftenpostens redaksjon, svarer
Åmås benektende. – Det var ikke mye diskusjon. Sjefredaktøren og politisk
redaktør og holdt fast ved beslutningen om ikke å trykke karikaturene, ut
fra det standpunkt at det bare ville virke ytterligere provoserende i den
spesielle situasjon. Verken jeg eller andre tok det opp.


Bjørgulv Braanen, sjefredaktør i Klassekampen har, lite
overraskende, en diametralt motsatt holdning til Muhammed-debatten. Han
mener at diskusjonen om tegningene illustrerte tydelig to forskjelllige
tilnærmingsmåter til islam og muslimene i den offentige debatten.


– Det dominerende miljøet i Norge, som jeg representerer, mente at det
var riktig av regjeringen å si at det var dumt å trykke tegningene, og legge
vekt på at man ikke skulle piske opp stemningen mot muslimer. Andre sa: De
må tåle det! Fordi vi i enhver tid selv har måttet tåle hard kritikk.
Braanen understreker at alle og enhver har rett til å trykke hva som helst,
men selv ville han ikke ha trykket tegningene, ikke i den situasjonen som
var da: – Man skulle kjekke seg i en situasjon der den norske ambassaden ble
brent, og hvor karikaturene ble brukt i Midtøsten som et argument for
vestlig arroganse mot islam. Jeg er ikke villig til å bli med på denne
spiralen, jeg har et samfunnsansvar. Jeg har også et ansvar for at ikke den
norske ambassade blir brent, sier Braanen.

Han mener det det norske diplomatiet ikke kunne takle situasjonen på en
annen måte for å redde norske næringsinteresser og andre interesser i
utlandet: – I noen tilfeller er det også pressens jobb ikke å lage altfor
mye «faenskap», ikke provosere for provokasjonens skyld. Ytringsfriheten er
ikke løsrevet vurderinger fra de etiske politiske konsekvensvurderinger,
sier han irritert til Le Monde diplomatique.


I august brøt det løs i avisspaltene igjen. Da var det Knut Olav
Åmås som havnet midt i stormen. Han var selv med på å blåse opp til den.
Jostein Gaarders kronikk Guds utvalgte folk kom på trykk i Aftenpostens
lørdagsutgave 5. august. Åmås styrte debatten som redaktør, men reflekterte
også underveis over den. Var det noe som overrasket ham?


– Det var et enormt omfang av negative, hatske og stemplende reaksjoner
mot kronikken. Jeg ventet at det skulle bli debatt, men ikke at den skulle
bli så sterk og så nesten ensidig negativ mot Gaarder. Heller ikke at han så
hyppig ble stemplet som antisemitt og teksten som antisemittisk. Den
internasjonale debatten kom raskt og ble omfattende. Det hadde jeg ikke
ventet, sier Åmås til Le Monde diplomatique.

Han visste at Gaarder hadde solgt 26 millioner bøker. Da Gaarder kom til
Åmås med kronikken, forelå det ingen planer om å oversette den til andre
språk, bortsett fra at forfatteren også ville publisere den i El Pais i
Spania, i en annen versjon. Den eneste oversettelse forfatteren ga
tillatelse til, var til afrikaans i Sør-Afrika.

– Var det Gaarder selv som av de fleste kritikerne ble kalt
antisemitt, eller var det kronikken som ble oppfattet som antisemittisk?


– Vi tok også inn debattinnlegg der han direkte ble kalt antisemitt.
Vi gjorde det fordi debatten var så hard at vi ville la slike påstander
komme på trykk. Denne debatten har vært preget av uhyre sterke
maktmekanismer, ved at noen har villet sette sitt syn gjennom når det
gjelder på hvilken måte og med hvilke ord det skal være mulig å kritisere
Israels politikk, mener Åmås.

– Jostein Gaarder hadde gode hensikter, men i sin smerte over
krigføringen i Libanon, leverte han en potensielt sårende tekst som kunne
ramme folk uten noe forbindelse til konflikten. Det svært belastede
uttrykket «den endelige løsning» ga uhyggelige assosiasjoner. Diskuterte du med Gaarder at det ville vekke vonde følelser, at
folk ville henge seg opp i det og hovedbudskapet kunne bli overskygget? **


– Mye av grunnene til at kronikken vakte så sterke reaksjoner, er jo
nettopp at det i seg selv er en meget sterk og følelsesladet tekst, som har
litterær form. Nettopp fordi vi anerkjente teksten som det, foreslo vi ikke
noen mer radikal redigering. Og vi så ikke noe behov for å beskytte en av
verdens mest kjente forfattere mot seg selv, en forfatter som er utgitt i 60
land og som kjenner det internasjonale samfunn godt.

– Det ble en svært vond runde, ikke minst for Jostein Gaarder selv.
Kan man i etterkant si at avisen i større grad burde ha vurdert selve
teksten og ikke hvem som hadde skrevet den, før den ble satt på trykk?


– Vi redigerer alle tekster, det gjorde vi også med Gaarder. Og vi
har tatt det fulle ansvar for publisering av kronikken i den form den ble
publisert i. Men selvfølgelig, etter en måned eller to med debatt, ser både
Gaarder og vi at debatten kunne ha blitt annerledes hvis

vi hadde forutsett hvor ladet noen av formuleringene ville bli tolket.
Men jeg tror ikke debatten ville ha blitt mye annerledes om noen få
formuleringer var blitt endret.

– Kanskje følelsesnivået på debatten ville blitt annerledes? Og den
ville da dreie seg om Israel, i stedet for sår påført av ord?


Åmås er ikke enig: – Da ville det ikke blitt noen refleksjon, og
ingen debatt. Det ville blitt nok en Israel-kritisk kronikk uten noen
interessant debatt etterpå. Hadde vi tatt ned temperatur og
følelsesengasjement, hadde den ikke hatt noen virkning i det hele tatt, sier
Åmås til Le monde diplomatique.

Åmås tror dessuten at debatten har ført til noe positivt og viktig, selv
om den var ubehagelig: – Mye at det Gaarder skriver, det han påsto og det
han ville, er jo godtatt av FN og verdenssamfunnet. Styrken i hans kritikk
av Israels politikk deles av den dominerende del av norsk opinion og norsk
elite, understreker han.

Og likevel sitter han igjen med endel undring etter debatten: – Det
mest bemerkelsesverdige i denne debatten var at nesten ingen ville støtte
Gaarder åpent, eller veldig få ville gjøre det. Vi fikk få debattinnlegg med
støtte til forfatteren. Det kan skyldes de kraftige reaksjonene mot teksten,
og at det krever mye mot å stå midt i en debatt med et upopulært standpunkt.

Åmås er sterkt uenig med journalist Mona Levin i at debatten har åpnet
lokket på ormeglasset og sluppet ut stygge krefter:

– Jeg er like sterkt uenig med Hans Rustad i at det finnes debatter, og
at dette er en av dem, som man rett og slett ikke kan, må eller bør føre i
offentligheten. Et slikt ståsted viser manglende tro på kraften i den
offentlige debatt og rasjonaliteten i den offentlige samtale. Den voldsomme
mobiliseringen, ikke minst i nettdebatten, tror jeg har ført til et nytt
refleksjonsnivå omkring kritikk av Israel, og ikke minst til en ny
bevissthet om den jødiske befolkningen i Norge. Det norske samfunnet har
lenge hatt en minimal interesse for og kunnskap om den jødiske kultur og
religion. Klassekampen brukte fire sider på å belyse situasjonen for norske
jøder. Og Mona Levin sier at denne saken har styrket hennes identitet som
jøde.


Jostein Gaarder har måttet tåle tungt skyts fra lesere,
skribenter og deler av det jødiske miljøet, selv om han fikk enorm støtte i
Aftenpostens nettdebatt. Helge Simonnes, sjefredaktør i Vårt Land og inntil
nylig styreleder i Norsk Presseforbund kritiserte Aftenpostens håndtering av
debatten som journalistisk mangelfull. Han kom med kritikken både i en
kommentar i egen avis, og senere i en radiodebatt med Aftenpostens politiske
redaktør Harald Stanghelle, i NRK Ukeslutt 12. august. Simonnes utdyper
kritikken og gir sine synspunkter på redaktøransvaret i debatter til Le
Monde diplomatique:


– Meninger skal komme til torgs, og det skal være høyt under taket, det
skal ikke være noen form for sensur. Samtidig har enhver redaktør et ansvar
med tanke på form, mener Simonnes.

Når han en sjelden gang nekter å trykke en annonse i Vårt Land, er det
neppe på grunn av innhold, men på grunn av formen som er følelsesorientert,
med bruk av sterke virkemidler. – Det har noe med anstendighet å gjøre. Hvis
vi tillater alle former, blir det en mangel på anstendighet som kan bli
problematisk, da setter vi et nivå som er fryktelig vanskelig å forholde seg
til, påpeker Simonnes. Det samme mener han skal gjelde for debattinnlegg.

Helge Simonnes påpeker at da den følelsesladede skjønnlitterære formen
ble sluppet inn i kronikkspalten i Aftenposten, noe som er ganske uvanlig,
var det helt riktig av avisen å intervjue Jostein Gaarder. –Jeg var
forundret over Aftenpostens holdning at når de først publiserer en artikkel
med et så sterkt innhold at den kan oppfattes som antisemittisk, så venter
de fem-seks dager med å klargjøre sin mening. Og når de endelig klargjør sin
mening, så er det forfatteren de refser for at han har feilet, for at han
hadde en kommunikasjon som ikke var helt god i forhold til målet hans,
påpeker Simonnes.

– Hvorfor stilte ikke Aftenpostens redaktør disse spørsmålene når
kronikken var sendt til redaksjonen? Da kunne man ha sluppet såre følelser
hos leserne og behovet for å trykke en oppklarende kronikk, som i seg selv
var oppsiktsvekkende, sier Simonnes.

Han mener forøvrig at norske redaktører bør skrive mer, kommentere mer,
og vise sine holdinger mer tydelig. Avisene skal ikke bare formidle, de skal
også ha klare meninger om budskapet de formidler, mener han. Han advarer til
slutt mot å ha det som mål å bringe kraftige meninger til torgs i
debattspaltene i ukontrollert form. Aftenpostens politiske redaktør Harald
Stanghelle ser ingen grunn til selvkritikk etter Gaarder-debatten. Avisens
håndtering av saken var riktig, mener han og betegner debatten som
«åpnende». Meningsutvekslingen skapte et nytt engasjement og tydeliggjorde
frontene, folk var tunget til å ta stilling til Gaarders kritikk av Israel,
påpeker han.

Stanghelle er enig i at noen av formuleringene var provokative, men han
sier at det ikke var aktuelt å fjerne eller skrive dem om. – Valget for oss
var ikke å gjøre kronikken mindre provokativ. Det var også formen som gjorde
dette til en annerledes Midtøstendebatt. Valget var enten å avvise kronikken
i den formen vi fikk den av Jostein Gaarder, eller å la være å trykke den.
Vi valgte å trykke. Å be Gaarder forandre på formen, ville vært en form for
sensur, sier Stanghelle, som kaller denne formen for sensur «friserende».

At Aftenposten ventet med å kommentere kronikken til torsdag 10. august,
hadde med to forhold å gjøre, forklarer Aftenpostens politiske redaktør: –
For det første skyldtes det de tilfeldighetene som også gjør seg gjeldende i
avisverdenen, at ikke alt går slik som planlagt. For det andre forstod vi på
et tidlig tidspunkt at her ville det også bli debatt om debatten, og vi
ville vente og se hvordan den utviklet seg, nettopp for å kommentere også
dette. Vi kunne selvsagt med fordel gitt uttrykk for vårt syn tidligere, og
var klar i vår lederartikkel hva vi mente om Gaarders utspill: at enhver
debatt må ta utgangspunkt i Israels rett til å eksistere, noe også Gaarder
har presisert er hans grunnlag, påpeker Stanghelle.
Bjørgulv Braanen støtter Gaarder på det sterkeste, og påpeker at debatten
var dårlig fordi den sporet helt av: – Det er også et paradoks at mange av
dem som hisset seg så veldig opp over Gaarder, i karikatursaken var opptatt
av at i forhold til muslimer kunne man si hva som helst. Det er en
dobbeltmoral om at den gode saken, det er å akseptere jødene og Israel, og
den onde saken er å akseptere muslimene, uttaler han. Den tredje
debattrunden, som igjen tente den norske offentligheten kom i kjølvannet av
Gaarder-stormen. Hovedrollen tilfalt Klassekampen, Aftenposten nøyet seg med
å heie på og kommentere kampen mellom Bjørgulv Braanen og sin markante
skribent Nina Witoszek samt hennes to «medsammensvorne», stand-upkomikeren
og skribenten Shabana Rehman og bloggeren Hans Rustad. Disse tre ville danne
en diskusjonsgruppe under navnet Selskapet for ytringsfrihet. Første møte
skulle være om «Antisemittisme på norsk». Det likte Klassekampen svært
dårlig.

Gruppen skapte mistenkeliggjøring, aggresjon og misforståelser. Den fikk
en mediedekning der avis etter avis og NRK også ukritisk gjentok usannheter
etter hverandre og glemte å dobbeltsjekke kildene. En av initiativtagerne
skal ha mottatt telefontrusler. – I den siste debatten, om Selskapet, har
jeg følt meg helt fremmedgjort, fordi Klassekampens posisjon har jo nettopp
vært at vi ønsker å roe ned gemyttene. Vi ønsker en saklig og rolig debatt,
og vi ønsker ikke å piske opp stemninga, verken mot muslimer elle jøder. Jeg
følte det som veldig ubehagelig da denne saken kom opp og det var vi som ble
anklaget for å manipulere. Jeg har beklaget at vi skrev «antiislamsk» i en
nyhetssak, men jeg mener at det må være lov å karakterisere politiske
retninger og tendenser.

Det eneste han er opptatt av i denne forbindelse, er nye politiske
allianser i Norge. Han advarer mot islamkritiske miljøer som han oppfatter
som nykonservative, Israel-vennlige og inspirert av Bush-retorikk. Han ser
en fare for «import» av terrortrusselbildet og utvikling av det allmene
klima i antimuslimsk retning.

Ifølge Åmås var denne debatten minst interessant og minst viktig. Han
benytter likevel anledningen til å utdele noen spark til høyre og til
venstre, men han forsvarer sin skribent og hennes initiativ: – Nina
Witoszek, Shabana Rehman og Hans Rustad har vært dårlige til å informere,
til å være profesjonelle med hensyn til å fortelle hva dette var. En gang i
sommer fikk jeg en invitasjon til et diskusjonsmøte hjemme hos Nina den 30.
august, med Bruce Bawer og et 20 talls mennesker. Jeg var invitert fordi jeg
hadde kommentert Bawers nye bok. Jeg oppfattet det aldri som antiislamsk
eller islamkritisk, men som et selskap som skulle diskutere nye former for
totalitarisme og nye former for innskrenkning av ytringsfrihet i Vesten i
dag. Jeg oppfattet det klart som et forum som hadde en ideologsk brodd mot
islamisme eller mot radikal islam. Men på ingen måte mot islam. Da ville jeg
aldri gått der, understreker Åmås. Det var fra Klassekampen han fikk vite at
tema var blitt endret til «Antisemittisme på norsk».

Åmås synes at Klassekampens journalistikk i denne saken var tendensiøs:
– De gikk akkurat det lille steget for langt enn det de burde har gjort ut
fra fakta. De mistenkeliggjorde de omtalte. Dramaturgien i oppslaget skulle
liksom antyde noe muffens.

Åmås mener at Braanen går for langt i sine kommentarer og lederartikler
når han forsøker å plassere folk i en klar ideologisk posisjon.

– Han krever forutsigbarhet og merkelapper. Han forsøker eksempelvis å
gjøre meg til en slags nykonservativ, nyliberalistisk skap-fr.p.-er, som er
plassert på høyresiden i integrerings- og religionsdebatten. Det er sikkert
hans fortid i en totalitær politisk bevegelse som gir ham dette behovet. Det
er synd, fordi det svekker et ellers interessant prosjekt som Klassekampen,
sier Åmås til Le Monde diplomatique.

Når det gjelder redaktørenes ansvar for tilspissede debatter hvor
individer utsattes for trusler og potensiell livsfare, mener Åmås at det er
de som kommer med truslene, som må ta det hele og fulle ansvaret.

Bjørgulv Braanen luktet en ny sammensvergelse mot norske muslimer da en
av hans journalister mottok en invitasjon fra Selskapet for ytringsfrihet
til å diskutere bl.a antisemittisme:

Men Braanen tar avstand fra polarisering og tilspissing av debatter om
islam. Han opplevde det som ubehagelig å bli anklaget for selv å ha pisket
opp stemningen i denne saken. For nå var det han som tok fram den storslegga
han advarte mot i karikatur-saken. Han fikk et kraftig slag i retur. Ifølge
Braanen finnes det krefter i det norske politiske landskapet som angriper
muslimene som en minoritet, som muslimer per se. Det er disse kreftene han
er på vakt overfor. – Det importeres en trussel fra al Qaida, fra Midtøsten
og London. Trusselen plantes i den norske virkeligheten, og så skal vi hisse
oss opp over det. Dette minner om den jødebolsjevikiske trusselen som ble
formulert i Tyskland før krigen, mener han.

– Det finnes mange islamister i Norge, mange norske muslimer ønsker seg
sharialover og det finnes kulturelle praksiser der kvinner blir undertrykt
og tvangsgiftet. En ting er å skjelle ut de muslimske undertrykkerne
utenfra, en annen er å støtte opp om den viktige interne kampen i det
muslimske miljøet mellom ulike retninger. At endringen vil skje med Koranen i hånden, gjennom en nytolkning
av islam, er jeg ikke i tvil om.

«Det å komme med harde meninger i offentligheten og harde
karakteristikker av andre, er ikke noe brudd på ytringsfriheten, det er
faktisk ytringsfriheten i bruk.»
Bjørgulv Braanen


Braanen så Selskapet som en «potensiell mulighet for at folk
som Shabana skulle linke seg opp mot et antiislamsk miljø»: – Det er ikke
noen trussel mot ytringsfriheten å si at du representerer en politisk
retning, og at jeg uenig med den, påpeker han.


– Hvis det er sant at jeg representerer en slik retning?


– Ja, hvis det er sant. Men det er ingen trussel mot
ytringsfriheten, hvis det ikke er sant heller. Hvis jeg for eksempel sier at
du er en fascist. Da dummer jeg meg ut.

– Har ikke du et ansvar som redaktør for ikke å si usannheter, særlig
hvis det kan føre til trusler mot meg?


– Man skal være forsiktig og man skal ikke strekke strikken. Men det
blir feil å gjøre dette til et ytringsfrihetsspørsmål. Det å komme med harde
meninger i offentligheten og harde karakteristikker av andre, er ikke noe
brudd på ytringsfriheten, det er faktisk ytringsfriheten i bruk. I forhold
til Selskapet var det et forsøk på å fortelle allmennheten at nå går disse
sammen og skal diskutere det og det. Jeg beklager at vi skrev «antislamsk»,
uten at det var begrunnet i teksten, og vår karakteristikk ble hengende i
lufta, selv om både Rustad og Witoszek ble intervjuet i saken. Og derfor så
var det feil, sier Braanen oppsummerende.

© norske Diplo

(** Deler av dette avsnittet var ved en tyografisk feil blitt tillagt Åmås, men er journalistens spørsmål, slik det her (og i PDF) er rettet red.anm.)