President Mahmoud Ahmadinejads Iran

Det iranske Vokterrådet består av i alt tolv medlemmer som velges for seks år av gangen (seks geistlige utpekt av Den åndelige lederen, og seks jurister valgt av parlamentet). Rådets fremste funksjon er å påse at alle lover som legges fram av parlamentet er i samsvar med grunnloven og islam (lovene må godkjennes av Vokterrådet før de trer i kraft). Det bestemmer i tillegg hvilke kandidater som kan stille til valg (både presidentvalg, valg til nasjonalforsamling og valg til Ekspertrådet, som velger Den åndelige lederen). De konservative prøver å få underkjent reformvennlige kandidater fordi deres holdninger ikke er i overensstemmelse med islam. Samtidig med valget til Vokterrådet, finner regionalvalgene sted, og de vil vise hvor populær den sittende regjeringen til president Mahmoud Ahmadinejad faktisk er, ett og et halvt år etter maktovertakelsen.
«De arveløse» (de fattigste innbyggerne i Iran) hadde ikke lenger noen tiltro til de reformvennlige politikerne

Valget til nasjonalforsamling i 2004 førte til konservativt flertall, etter at en rekke reformvennlige kandidater hadde blitt underkjent av Vokterrådet fordi de ikke var «islamske nok». Ett år senere ble den internasjonalt nærmest ukjente Mahmoud Ahmadinejad valgt til president. På tross av uregelmessighetene i første valgomgang var dette valget et klart signal om at en stor del av de såkalte mostazafin («de arveløse» – de fattigste innbyggerne i Iran) ikke lenger hadde noen tiltro til de reformvennlige politikerne.

Mohammed Khatamis to presidentperioder (1997-2005) var svært fordelaktige for de rikeste og middelklassen. Innføringen av en fast dollarkurs, skyhøye boligpriser og lønnsøkninger for de statsansatte – som utgjør brorparten av Irans sysselsatte – førte til relativt stor velstand for en ny middelklasse. Situasjonen for de fattige ble imidlertid kraftig forverret av en inflasjon på rundt 20 prosent. Mens politikerne lovpriste «sivilisasjonsdialogen» ble de fattigstes kjøpekraft redusert til et minimum. Det var en allianse mellom denne fullstendig neglisjerte befolkningsgruppen og konservative, som tørstet etter større plass for rendyrket islam i samfunnet, som førte til valget av Mahmoud Ahmadinejad. Han lovte et bedre liv for de fattige og kamp mot de rikes mafia. Den åndelige lederen, ayatollah Ali Khamenei, ga sin fulle støtte til disse gruppene, ettersom reformistenes politikk var for sekulær for hans smak, og ikke i overensstemmelse med velayat-e faqih.¹

I LØPET AV Khatamis åtte år lange presidenttid hadde ikke de reformvennlige politikerne reformert statsapparatet på noen måte, og de hadde heller ikke kommet opp med konkrete alternativ til det økonomiske systemet, basert på oljerente og eiendomsspekulasjon. Ayatollah Khamenei merket at hans makt ble bestridd, både av presidenten og parlamentet, og bestemte seg for å gjenerobre den lovgivende makten med parlamentsvalget i 2004. Han fikk betydelig støtte av rettsapparatet, der de konservative alltid har hatt en dominerende stilling. Med valget av den nåværende presidenten i 2005 fikk Khamenei avgjørende innflytelse på den utøvende makt, og befestet sin generelle maktposisjon.

Ved å stenge aviser som Sharq (en av reformistenes bastioner) i 2006 og tvinge de intellektuelle inn i rekkene ved å arrestere Ramin Jahanbeglou² (som til slutt ble løslatt mot kausjon), har makthaverne redusert sivilsamfunnets motstandsdyktighet. I dag legger de intellektuelle bånd på seg i dette samfunnet, der den legale politiske opposisjonen har mistet mye av sin legitimitet. Økningen i oljeprisen de siste årene har gitt mye makt til en ny middelklasse som er fiendtlig innstilt til alt politisk sjansespill – de frykter at de vil miste sine privilegier dersom samfunnet skulle gå en større krise i møte.

Med den nye presidenten har maktforholdene i Iran gjennomgått omfattende endringer. Hele det politiske og institusjonelle hierarkiet er fullstendig omrokert, og flere tusen stillinger er blitt besatt av nye embetsmenn. Til og med universitetsrektorer og -dekaner er blitt byttet ut, og akademikere med for nære bånd til reformistene har måttet gå av med pensjon. President Ahmadinejad vet at han mangler støtte blant statsapparatets ikke-ideologiske fløy, og har derfor gått til kraftig angrep på teknokratiet. Han oppløste til og med høsten 2006 styrings- og planleggingsorganisasjonen, som forvalter fordelingen av statlige midler til de forskjellige departementene. Denne oppgaven ble overført til andre statlige instanser underlagt innenriksdepartementet, en av de konservatives bastioner.

Departementet for islamsk rettledning, som har som oppgave å kontrollere media og intellektuell produksjon, ble under president Khatami brukt som en instans for å promotere kulturell aktivitet. Dette førte til en eksplosjon av bøker om det iranske samfunnet og politisk åpenhet, men også om kunst og kultur generelt. I tillegg så en ny type artikler dagens lys i media. De konservative benyttet seg av rettsapparatet som motvekt mot denne liberaliseringen, og slo hardt ned på avvikende intellektuelle aktiviteter. Da Ahmadinejad kom til makten gjenopptok dette departementet sin gamle repressive funksjon.

DEN NYE PRESIDENTEN har delt ut betydelige summer (i form av dollarkontrakter) til revolusjonsgarden Pasdaran, som støttet ham under valget. Han har også gitt flere milliarder dollar til selskapet Khatam ol-Anbiya, som kontrolleres av Pasdaran, til bruk i konstruksjonen av gasstransportnettverk. Pasdaran er blitt en av landets viktigste aktører i oljesektoren. Det er en økonomisk gigant som kan importere varer tollfritt og selge dem fritt på markedet. Staten er altså overmåte raus mot flere av sine samarbeidspartnere, og dette har bidratt til en inflasjon som har redusert de fattigstes kjøpekraft ytterligere – prisene på livsnødvendige varer har skutt i været, og de fattigste, samt deler av middelklassen med lite ressurser, er i ferd med å miste tilliten til presidenten. De trodde jo valget av en ny president ville gi dem bedre levekår…
Denne befolkningsgruppen har imidlertid ikke ressurser til å konfrontere presidenten direkte. Det er særlig akademikere, intellektuelle og reformvennlige aviser som E’temad Melli som tar ordet for dem og kritiserer myndighetenes økonomiske og sosiale politikk og den økende arbeidsledigheten. Makthaverne er nemlig satt hardt på prøve etter at store deler av Singapores og De forente arabiske emiratenes banksystem ble stengt (særlig i Dubai og Qatar, der det er mange iranske forretningsmenn) – noe som gjør det vanskelig for iranske spekulanter å oppnå kreditt. Et annet stort problem er at flere og flere teknokrater nekter å samarbeide med Ahmadinejads regjering, deriblant de «moderate» konservative. Selv om det er konservativt flertall i parlamentet, har presidenten allerede måttet avsette to ministre, og flere risikerer å måtte gå.

Ahmadinejads regjering hviler på en allianse mellom flere politiske og militære grupperinger. En særdeles viktig samarbeidspartner er de mest konservative blant de geistlige, der særlig ayatollah Mesbah Yazdi spiller en viktig rolle – de arbeider for en fullstendig gjennomføring av «prinsippet om åndelig lederskap» (velayat-e faqih). En annen viktig samarbeidspartner er en fraksjon av revolusjonsgarden Pasdaran, som vil gi Iran regionalt overherredømme. Lederne av disse grupperingene er blitt tildelt viktige økonomiske og politiske stillinger. En annen, mer moderne del av Pasdaran er tro mot general Mahmoud Bagher, ordfører i Teheran og kandidat til presidentvalget.

De 15 prosent av befolkningen som alltid har stemt på de konservative, følger presidenten for så vel kulturelle og religiøse som økonomiske og sosiale årsaker. De kritiserer reformistenes «avsporinger»: sekularisering av samfunnet, oppløsning av tradisjonelle sosiale forhold – som forholdet mellom familiemedlemmer, eller mellom gutter og jenter – og kvinnefrigjøring. På den andre siden er mange unge velgere kritiske til presidentens religiøse konservatisme og misfornøyde fordi han ikke har innfridd sine løfter om rask forbedring av livsforholdene til de fattige. Etter nesten ett og et halvt år med Ahmadinejad ved makten er det mange fattige som ikke lenger tror på hans løfter om bedre levekår for de nederst på rangstigen. Fraværet av politiske organisasjoner og den nye generasjonens organiseringsproblemer gjør likevel et direkte angrep på presidentens politikk vanskelig.

De konservatives økede makt har fått motstanderne deres til å søke sammen: Hachemi Rafsandjani og hans klan, som består av moderate konservative og senter- og høyrereformister; andre reformvennlige fraksjoner, der forhenværende president Khatami fremdeles har betydelig innflytelse; og den religiøse Mehdi Karroubi, presidentkandidat for en av reformistfraksjonene og sittende leder for partiet E’temad Melli.

REGIMET ER helt klart anti-demokratisk – alle kandidater til valgene må godkjennes av Vokterrådet, som eliminerer de fleste som ikke er «islamske» nok i deres øyne, med andre ord tilhengerne av politisk åpenhet – men til en viss grad kommer folket likevel til. Det var takket være deres stemmegivning at Mohammed Khatami mot all forventning (og mot Den åndelige lederens vilje) ble valgt til president i 1997.

Reformistenes økonomiske og politiske nederlag har imidlertid ført til en tilbakevending av den islamske republikkens gamle credoer. Anti-vestlige holdninger rår. Ekstreme tolkninger av islam brukes som et våpen i kampen mot et samfunn der reformistenes maktperiode hadde mildnet de religiøse kravene (i alle fall hva de nye generasjonene angår). Og myndighetene vil erstatte alliansen med Vesten ved å nærme seg «Moskva-Beijing-aksen».
De konservative religiøse vil få en slutt på reformistenes sekularisering både i kulturlivet og dagliglivet. De lykkes imidlertid ikke helt. De har ødelagt satellittantenner på større bygninger i byene, men disse kommer opp igjen i det skjulte. De har systematisk filtrert internett ved å bruke kinesisk teknologi, men annen teknologi gjør det mulig for befolkningen å omgå myndighetenes barrierer. De har slått ned på feministiske grupperinger, men kvinnene har ikke opplevd betydelig ytterligere marginalisering – presidenten hadde til og med godtatt at kvinner kunne være tilstede på store fotballkamper, men Den åndelige lederen fikk, etter sterkt press fra de konservative religiøse, en slutt på dette. Myndighetene slår kraftigere ned på religiøse «avvikere», som sufiene i Qom (der et viktig khaneqâh, et religiøst senter for sufi-ordenen, ble fullstendig rasert i 2006), men unngår masseundertrykkelse for ikke å tirre på seg store deler av samfunnet.
Presidenten har for øvrig fullstendig mislyktes i sitt forsøk på å få slutt på økonomisk mafiavirksomhet. Og da han ville bytte ut ledelsen i den private banken Parsian, fikk rettsmakten straks gjeninnsatt de gamle lederne i deres stillinger, og annullerte sentralbankens innstillinger.

Ahmadinejad har klart å svekke reformistene og Rafsandjanis «realistiske» fraksjon. Rafsandjani var kandidat til presidentvalget i 2005, og ville forsterke kontakten med Vesten, ordne atomproblemet ved forhandlinger, fremme økonomisk modernisering og gjøre slutt på konfliktene mellom konservative og reformister i statsapparatet.

Den nye maktblokken, der Den åndelige lederens innflytelse er ubestridelig, er imidlertid ikke konfliktfri. I tillegg er alliansen mellom Khamenei og Ahmadinejad ganske skjør.

Hva atomspørsmålet angår er det derimot full konsensus mellom Den åndelige leder, presidenten, store deler av Pasdaran og de konservative, samt en fraksjon av den verdslige middelklassen, som ellers er motstandere av Ahmadinejads politikk. For dersom Iran besitter atomvåpen er dette til nasjonens beste. De fattige hadde foretrukket at flere ressurser ble brukt på å bedre deres økonomiske situasjon, men de er ikke organiserte og kommer ikke til i mediene.

DET DIPLOMATISKE BRUDDET mellom Teheran og Washington fant sted for over 25 år siden. De nye politiske og militære elitene, som i stor grad er konservative, er følgelig grunnleggende anti-amerikanske, for ikke å si anti-vestlige. Det er en utbredt følelse av at Vesten vil knuse den islamske republikken, og den eneste måten å unngå dette på er å skaffe seg atomvåpenteknologi. Irans offentlige diskurs er at landet ikke ønsker å gå til anskaffelse av atomvåpen, men myndighetene hevder likevel at tilgangen til beriket uran er viktig for å garantere landets autonomi og dets verdighet som regionalmakt dersom det skulle bli vestlig embargo.

De iranske lederne føler seg omringet: Israel, Pakistan og India har atomvåpenteknologi (og de er alle mer eller mindre i allianse med USA); etter Sovjetunionens oppløsning har nye stater med nære bånd til Washington kommet til langs Irans grenser; og store amerikanske styrker er utplassert i Afghanistan og Irak.

Selv om president Ahmadinejad ikke lenger er så populær i hjemlandet, settes han stor pris på i den muslimske verden, på tross av at han er sjiamuslim. I Libanon, Egypt, Nord-Afrika og Pakistan høster han stor sympati «på gateplan» på grunn av hans flengende kritikk av amerikansk politikk og israelsk hegemoni. Mange muslimske fellesskap er engstelige over Washingtons unilateralisme, dets støtte til Israel og dets vegring i å anerkjenne den folkelige appellen hos bevegelser som Hizbollah i Libanon og Hamas i de selvstyrte palestinske områdene. Ahmadinejads Iran ser seg som disse muslimenes talerør, og ofte taler den iranske presidenten midt imot regjeringene i de landene disse muslimene bor i. Det er også dette som ligger bak hans tordnende og uakseptable uttalelser om Holocaust og om nødvendigheten av å knuse Israel.

Samtidig har George Bush’ klassifisering av Iran som en del av «Ondskapens akse» redusert forhandlingsmuligheten mellom de to landene til et minimum. De sene og beskjedne amerikanske innrømmelsene angående iransk kjernevåpenteknologi ble mottatt med mistanke. Og forsøkene på å oppmuntre etniske grupperinger – aseriere, balutsjer, arabere og kurdere – til å gjøre opprør mot sentralregjeringen overbeviste de iranske makthaverne om at de ikke kunne stole på USA. Paradoksalt nok har Washington ved å eliminere Irans tradisjonelle fiender (Saddam Hussein i Irak og taliban i Afghanistan) gitt Teheran større politisk og militær makt.

NORD-KOREA HAR anskaffet seg atomvåpen, og har dermed blitt en tyngre forhandlingspartner, Hizbollah har hatt stor suksess i Libanon, og USA har ikke imponert noen med sin innsats i Irak og Afghanistan. Alt dette får en stor del av den konservative politiske eliten i Iran til å tro det er mulig å holde stillingen mot Washingtons hegemoniske vilje. I tillegg har den høye oljeprisen gjort det iranske regimet godt rustet for eventuelle økonomiske kriser…
Åpningen for eventuelle samarbeid med et Kina som tørster etter olje og et Russland like tørst etter atomkontrakter og militære kontrakter (i tillegg vil begge disse to landene befeste sin posisjon overfor USA), har gjort nye allianser mulig. Og det vil beskytte Iran mot for brutale avgjørelser fra Sikkerhetsrådet. En amerikansk intervensjon er lite sannsynlig, med tanke på kaoset i Irak og Israels mislykkede forsøk på å knuse Hizbollah i Libanon.

I det store og hele benytter de konservative seg til det fulle av utenrikspolitikken: For dem er amerikanernes tverre innstilling svært gunstig. Tilhengerne av ayatollah Mesbah Yazdi og en fløy av Pasdaran er hellig overbeviste om at krisesituasjoner bare vil forsterke deres stilling i samfunnet. De gjør det mulig for dem å spille på nasjonalfølelsen for å eliminere reformistene og vende tilbake til de revolusjonære ideologier om martyrdom og selvforsakelse fra den islamske revolusjonens storhetstid. Slik sett gjør den opphetede konflikten med Washington det enklere for dem å vinne på hjemmebane mot tilhengerne av politisk åpenhet og på bortebane mot den «urene og anti-islamske» imperialismen.

Den nye middelklassen støtter ikke makthaverne direkte, men de frykter kaos – og er hjemsøkt av kaoset i Irak og tanken på foreldrenes opplevelser av revolusjonen. Denne klassen vil ha stabilitet. Den har levd godt på de økende oljeprisene og er ikke klare for hasardiøse eventyr. De fattige, som har det enda verre nå enn før, har det likevel ikke så ille som naboene i India, Afghanistan og Pakistan. Statens distribusjonsnettverk fanger dem opp, i stadig mindre grad, sant nok, men offentlige subvensjoner av olje (en liter bensin omregnet til norsk valuta koster 50 øre – det er langt billigere enn noen andre land i regionen), brød og andre livsnødvendige varer gjør det mulig for de fattige å leve relativt bra.

Med slike forhold, og så lenge ingen alvorlig krise inntreffer, står det iranske regimet sterkt mot indre press. Og skulle USA gå til angrep, vil de konservative spille ytterligere på nasjonalfølelsen, og antallet moderate som ønsker en åpning mot utenomverdenen og en demokratisering av det iranske samfunnet vil bare minke.

Oversatt av G.U.

1 Prinsippet om åndelig lederskap» (velayat-e faqih) står sentralt i ayatollah Khomeinis lære. Sjiamuslimene mener at Muhammeds posisjon som islams leder gikk i arv til Ali, Profetens svigersønn, og hans etterkommere. Den siste av disse etterkommerne «forsvant» i 874 og ble «den skjulte imam» som en dag vil komme tilbake for å bringe rettferdigheten tilbake til verden. Ifølge ayatollah Khomeini var det mullaene (teologene) og Den åndelige lederen, faqih, som skulle lede de troende fram til den skjulte imams tilbakekomst. Den åndelige lederen er den skjulte imams stedfortreder og besitter guddommelig suverenitet. Denne doktrinen gir mye makt til mullaene, og har derfor vært–og er fortsatt–bestridd av mange ayatollaer (rettslærde).

2 Den iransk-kanadiske filosofiprofessoren Ramin Jahanbeglou satt fengslet i fire måneder i Evinfengselet i Teheran, anklaget for «kontakt med utenlandske krefter og konspirasjon mot det islamske regimet». Han ble løslatt mot kausjon den 30. august 2006. Overs.anm.

SLUTT
(…)