Iran

Vil Iran endre seg etter sanksjonene? Oppheving av sanksjonene kan vekke liv i en dyster økonomi. Men en eventuell politisk åpning avhenger av to valg til neste år.

Atomavtalen som ble underskrevet i november er et stort skritt mot forsoning mellom Washington og Teheran. Det iranske lederskapet virker fast bestemt på å innlede en konstruktiv dialog med USA.

Helt siden revolusjonen i 1979 har Iran støttet Syria, på tross av store religiøse og politiske forskjeller. Med en stadig mer brutal borgerkrig og en ny president i Teheran løper tiden ut for alliansen. Ledende skikkelser i Iran snakker nå åpent om et Syria uten Bashar al-Assad.

EU og USAs økonomiske sanksjoner mot Iran har nå trådd i kraft for fullt. Befolkningen merker det i hverdagen. Le Monde diplomatiques persiske redaktør har besøkt sin barndoms ferieby Gorgan nord i Iran.

Enkelte parter mener de kan verne seg mot de kortsiktige virkningene. Men på lengre sikt vil de politiske, økonomiske og strategiske kostnadene bli store for hele verden.

En nyskapende dokumentarserie undersøker hvor det ble av den «arabiske våren» etter den «iranske sommeren», mens kjærlighetsfabelen Habibi skildrer islam og kristendommens fellesskap. Kan omveltninger komme innenfra gjennom konfrontasjon med det islamske prestestyret eller utenfra gjennom forsoning?

Kulene som dreper kan være sjia eller sunni, moderate eller radikale, pro-vestlige eller «anti-imperialistiske». Det kan ofrene også. Men regimene som skyter, ligner hverandre. Regimet i Tripoli har dessuten erstattet kallet om verdensrevolusjonen med vakthold ved EUs grenser.

Samtidig som forhandlingene om Irans atomprogram startet i Istanbul i januar, dukket det opp noen sensasjonelle avsløringer: Dataviruset Stuxnet som rammet Iran skal ha blitt utviklet i Israel med amerikansk hjelp.

Etter at Ahmadinejad ble valgt til president i 2005 har han besøkt de fleste landene i Latin-Amerika. De ideologiske forskjellene er store, men de økonomiske interessene tetter gapet. Alliansen mellom Teheran og Latin-Amerika minner oss om at man i geopolitikken ikke alltid velger sine allierte.

Denne måneden feires 31-årsjubileum for den iranske revolusjonen. De sosiale omveltningene etter 1979 får regimet til å nøle mellom kompromiss og undertrykkelse i møte med de økende protestene. Vil den mektige Revolusjonsgarden gi etter?

Den aktuelle politiske krisen i Iran er et resultat av indre splittelser som har eksistert i regimet siden revolusjonen i 1979. Valgfusket og regimets brutale reaksjon på demonstrasjonene er i ferd med å fjerne det politisk-religiøse lederskapets siste rest av legitimitet. Det store spørsmålet er imidlertid hvor det iranske folkets frihetslengsel leder hen: Mot et liberalt demokrati eller tilbake til den islamske revolusjonens røtter?

I følge det statlige fjernsynet i Iran skal flere av demonstrantene som er blitt arrestert de siste ukene ha tilstått at de opptrådte «under påvirkning av BBC og Voice of America». De offisielle mediene fordømmer til det kjedsommelige vestlig innblanding–i første rekke fra Storbritannia, som har fått to diplomater utvist. Man kunne se dette utelukkende som propaganda fra en stat som utpeker syndebukker til folkets allmenne fordømmelse. Bortsett fra at i det iranske folkets kollektive hukommelse har landets nyere historie vært brennmerket av nettopp utenlandsk intervensjon og forsøk på oppstykking. I første rekke i regi av det «svikefulle Albion», som i dag utpekes til fiende nummer én, selv foran USA.