Nord-Amerika

Muslimer på hjernen

Finnes det skjult rasisme i norske medier? Bidrar mediene til en unødig polarisering? Det er alltid spørsmål om muslimer. Vi har muslimer på hjernen. De er blitt den viktigste dimensjon i en hvilken som helst debatt.

Posted on



«Vi har muslimer på hjernen», sier Anders Jerichow, leder for danske PEN (verdens største skribent- og ytringsfrihetsorganisasjon, stiftet i 1921) og journalist i Politiken. Ordene beskriver den offentlige debatten i Danmark, og de falt under førjulsseminaret om «Skjult rasisme i norske medier» arrangert ved Menneskerettighetshuset i Oslo 7. desember. Spørsmålene som skulle drøftes: Finnes det skjult rasisme i norske medier? Bidrar mediene til en unødig polarisering i debatten om minoritetene?

Det lave fremmøtet, rundt 15 personer, vitnet neppe om laber interesse for rasisme, alle følelsesladede debatter og overskrifter tatt i betraktning. Det er heller et tegn i tiden at en rolig diskusjon om journalistfagets integritet og ansvar i forhold til kulturelle spenninger i samfunnet – ut fra fakta og tolkninger frembrakt av forskere og redaktørenes erfaringer – tiltrekker minimal oppmerksomhet fra mediene selv. Det ble (igjen) et seminar for de få.

Med unntak av NRKs Migrapolis-redaksjon, som stilte med fire personer, alle tilhørende forskjellige minoriteter, glimret journalistene med sitt fravær. Inviterte paneldeltakere var Dagbladets redaktør Anne Aasheim og Aftenpostens debattansvarlige Knut Olav Åmås.

Seminarets tema var ikke rasisme i ordets bredere forstand, men antimuslimske holdninger, dvs. fordommer og diskriminering på grunn av «fremmedartet» utseende, uansett religion. Denne på mange måter naturlige innsnevringen, som har med størrelsen på vår muslimske minoritet å gjøre, gjenspeiler likevel en foruroligende tendens i språket. Begrepet rasisme knyttes i stadig større grad til kritikk og nedlatende holdninger til muslimer. Ordet innvandrer betyr som oftest en person med pakistansk (muslimsk) bakgrunn, minoritet blir ensbetydende med svakhet. Nyansene forsvinner med et slikt ordforråd. Gruppefordommer innen og mellom minoritetene blir ikke belyst.

Anders Jerichow kunne fortelle om et psykologisk-politisk problem i dansk journalistikk: – Vi skriver om det flerkulturelle samfunnet som en visjon, og mener at globaliseringen var en god idé. Vi prøver å skrive ut fra empati for menneskene vi skriver om. Men Danmark befinner seg et helt annet sted enn for 30 år siden. Det er ikke lenger mulig med folkeeventyr. Det gjenspeiler seg i offentligheten: Det er alltid spørsmål om muslimer. Vi har muslimer på hjernen. De er blitt den viktigste dimensjon i en hvilken som helst debatt.

Jerichow påpeker at de danske mediene samtidig forsømmer debatter som føres i muslimske land, f.eks. i Sri Lanka, der religionen er gjenstand for diskusjon: – Vi forteller ikke om den muslimske debatten, bare om våre oppfatninger av den. Og vi identifiserer folk med landet deres foreldre eller de selv forlot eller flyktet fra. En muslim skal mene noe om hijab, terrorisme og bin Laden, en jøde skal ha meninger om Sharon og Vestbredden.


PRESSEFORSKER ANNE HEGE SIMONSEN og minoritetsforsker Cora Alexa Døving kunne bekrefte at også norske medier gjør seg skyldige i stereotypi og stigmatisering. Døving snakket om medienes kollektive muslim: Dagens forestillinger ligner den om «den kollektive jøden» fra forrige århundre. Sammensvergelsesmyter var sentrale i antisemittismen. Jøden var en undergraver av institusjoner som skapte trygghet: Kirken, familien, monarkiet, landsbyfellesskapet. Jøden ble koblet til modernitet og liberalisme. Muslimen er proporsjonalt omvendt en trussel mot dette moderne som vi etter hvert gjorde til «vårt», påpeker Døving.

Ifølge Døving mangler journalistene konkret kunnskap om hva minoritetene egentlig står for. De lar være å undersøke hvem i gruppen som forfekter hvilket syn, hvorvidt det stemmer for et flertall i gruppen og om de ser på seg selv som en gruppe i det hele tatt.
I Sverige var Fadime først og fremst kurder, i Norge ble hun muslim

Simonsen har oppdaget en særegenhet hos norske medier, sammenlignet med svenske. Hun oppholdt seg i Sverige under den såkalte Fadime-saken, drapet på svensk-kurdiske Fadime Sahindal vinteren 2002: – Noe av det mest interessante som skjedde, var hvordan Fadime skiftet identitet da hun passerte grensen mellom Norge og Sverige. I Sverige var hun først og fremst kurder, i Norge ble hun muslim – til tross for at familien hennes bare hadde svake forbindelser til islam. Norske journalister var i svært liten grad interessert i fakta rundt drapet. Det ble på mange måter det kulturelt motiverte drapet Norge hadde ventet på.

Kan de norske mediene gå vekk fra stereotypiske grupper der ikke rase, men kultur og religion overtar som forklaring – på alt fra kvinneundertrykkelse til terrorisme? Anders Jerichow har det klareste svaret: Det dreier seg om respekt. Og respekt bygger på verdier. For det første må alle med minoritetsbakgrunn behandles som individer. For det annet må mediene bruke samme verdisett overfor alle minoriteter, uansett om de er muslimer, jøder, samer, katolikker, buddhister eller andre.

Men det spørs om mediene ser seg tjent med det.

© norske Diplo

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver