Hugo Chavez

Få statsledere er objekt for en så hatefull ødeleggelseskampanje som Venezuelas president Hugo Chavez. Fiendene hans sparer ikke på kruttet: Statskupp, oljestreik, kapitalflukt, mordforsøk. Man har ikke sett en slik iherdighet i Latin-Amerika siden USAs angrep mot Fidel Castro.

Den ynkeligste svertingen av Chavez er utpønsket av de nye propagandabyråene – National Endowment for Democracy (se artikkel på s. XX), Freedom House – som er finansiert av Bushadministrasjonen. Med ubegrensede midler manipulerer dette bakvaskelsesmaskineriet mediene (inkludert de meste seriøse avisene) og menneskerettighetsorganisasjoner, som i sin tur er hyrt som ledd i de mest lysskye planer. Det hender også at en del av den sosialdemokratiske venstresiden – til sosialismens nederlag – stemmer i i dette ærekrenkende koret. Hvorfor alt dette hatet? Fordi i en tid da sosialdemokratiet i Europa gjennomgår en identitetskrise, virker det som om de historiske omstendighetene har gitt Chavez ansvaret for å lede an den globale revitaliseringen av venstresiden. Mens oppbyggingen av EU på Det gamle kontinentet har umuliggjort ethvert alternativ til nyliberalismen (se artikkel på s. XX), har det venezuelanske eksempelet inspirert Brasil, Argentina, Bolivia og Ecuador og ført til erfaringer som holder håpet om å virkeliggjøre de mest beskjedne frigjøringer levende.

I dette perspektivet er Chavez bragder spektakulære. Man forstår hvorfor han har blitt et obligatorisk referansepunkt i et titalls fattige land. Har han ikke med skrupuløs respekt for demokratiet og menneskerettighetene,1 gitt den venezuelanske nasjonen et nytt grunnlag, som legitimeres av en ny grunnlov som sikrer at folket får noe å si i sosiale forandringer? Har han ikke gitt verdigheten tilbake til fem millioner marginaliserte (deriblant urbefolkningen) som har manglet identitetspapirer? Har han ikke fått skikk på Petroleos de Venezuela (PVDSA)? Har han ikke avprivatisert det største telekommunikasjonsselskapet og gjort det til en offentlige tjeneste, så vel som elektrisitetsselskapet Caraca? Har han ikke nasjonalisert oljefeltene i Orénoque? Og til slutt, har han ikke bevilget en del av oljeinntektene til å sikre reell uavhengighet i forhold til de internasjonale finansinstitusjonene, og en annen del til finansiering av sosiale tiltak?

Mer enn tretti millioner mål dyrkbar mark er blitt gitt tilbake til bøndene. Millioner av voksne og barn har lært å skrive og lese. Tusenvis av helsestasjoner har blitt opprettet i fattige områder. Titusener av mennesker med øyelidelser uten ressurser har fått gratis operasjon. Basismatvarer har blitt subsidiert og solgt til de fattigste 42 prosent under markedsprisen. Arbeidsuken har gått fra 44 til 36 timer, mens minstelønnen har steget til 204 euro i måneden (den nest høyeste i Latin-Amerika etter Costa Rica).

Resultatet av alle disse tiltakene er at mellom 1999 og 2005 sank fattigdommen fra 43,8 til 33,9 prosent,2 mens andelen av befolkningen som arbeidet i den uformelle økonomien falt fra 53 til 40 prosent. Denne fattigdomsreduksjonen har gjort det mulig å opprettholde veksten som i løpet av de siste tre årene i snitt har vært på 12 prosent (blant de høyeste i verden), stimulerte av et forbruk som har økt med 18 prosent per år.3

Med tanke på disse resultatene (for ikke å snakke om de som har blitt oppnådd i utenrikspolitikken): Er det overraskende at Hugo Chavez for verdens herskere har blitt en mann som må bekjempes med alle midler?

Oversatt av R.N.
Fotnoter:
1 Løgnene om Radio Caracas Television har blitt dementert. TV-kanalen har siden 16. juli gjenopptatt sine kabel- og satelittsendinger.

2 Poverty Rates in Venezuela. Getting the Numbers Right, Center for Economy and Policy, Washington DC, mai 2006.

3 Business Week, New York, 21. Juni 2007.