«Venstretyrannenes venn»

Tidligere amerikansk president Jimmy Carter har begått den utilgivelige handling. Han har skrevet bok om Palestina-konflikten. Dette har medført en mediestorm i USA, og beskyldningene om antisemittisme hagler. Carter påpeker i boken at situasjonen i de palestinske områdene kan utvikle seg i retning av et apartheidregime. Han kritiserer både USA og Israel for å ikke ta hensyn til palestinernes lidelser og menneskerettighetsbruddene på Vestbredden og Gazastripen. Han påpeker at så lenge undertrykkelsen av palestinerne fortsetter, vil terrorangrepene holde fram. Carters analyser av konflikten er relativt nøkterne. Men det virker ikke som det politiske klimaet i USA er rede for en debatt om Palestina-konflikten.

«Hvordan kunne denne mannen noensinne bli USAs president?» Dette spørsmålet ble stilt i en lederartikkel i New York Post 15. januar i år. De fleste oppegående lesere ville vel tro at dagsavisen i Murdoch-gruppen var i ferd med å plukke en høne med George W. Bush. Men den gang ei. «Fra å være en mislykket president, ble han venstretyrannenes venn, en global kritiker av alt som kunne representere Amerikas legitime interesser.» Hvem er så denne presidenten, «Yasir Arafats PR-rådgiver», en «djevelens advokat for Israel», som til alt overmål «unnskylder omfattende henrettelser»? Det dreier seg om James «Jimmy» Carter, USAs 39. president. «Han har gått for langt!» skriver artikkelforfatteren i harnisk, og ber Demokratene om å reagere på alle utspillene den forhenværende presidenten (1977-1981) kommer med.

Hva har så Jimmy Carter gjort for å fortjene slik omtale? Han har skrevet en bok: Palestine. Peace not Apartheid. I denne slår han fast at dersom undertrykkelsene fortsetter i Gaza og på Vestbredden, dersom Israel ikke går med på å forhandle om opprettelsen av en palestinsk stat, kan resultatet bli en situasjon som til forveksling ligner på Sør-Afrikas apartheidregime: «To folk bor i samme land, men de er fullstendig skilt fra hverandre. Israelerne er i dominerende posisjon og frarøver på voldelig og undertrykkende vis palestinerne for deres mest grunnleggende rettigheter.» Som et svar på disse uttalelsene har Anti-Defamation League fått trykket annonser i flere aviser, der de anklager Carter for å være antisemitt.

Carter har svart at han snakket om de konsekvenser denne situasjonen hadde for Palestina, og ikke om det israelske demokratiet. Sammenlikningen har likevel framprovosert bitende kritikk fra deler av det amerikanske jødiske fellesskapet, som i likhet med Anti-Defamation League anser all kritikk av israelsk politikk for å være antisemittisk. Reaksjonene lot ikke vente på seg: Demokratene fulgte rådene fra New York Post, og både Howard Dean, partiets leder, og Nancy Pelosi, partiets leder i Kongressen, har kuttet båndene med Carter. Det er en ytterst delikat affære for begge to. Midt i en valgperiode tvinger den dem til å ta standpunkt i konflikten mellom Israel og Palestina.

Leserne deler imidlertid ikke Demokratenes synspunkt. Flere måneder etter utgivelsen av Carters bok kan forleggeren fremdeles vise til svært gode salgstall. Ifølge den jødisk-amerikanske politiske analytikeren Henry Siegman, leder for US Middle East Project, er dette et anstendig verk som ikke sier noe særlig nytt. Panikken boken har framprovosert «viser hvor lite amerikanske politikere, både republikanere og demokrater, vet om konflikten mellom Israel og Palestina».

Det var Carter som fikk israelere og egyptere til å bli enige om en avtale om tilbaketrekking av israelske styrker fra Sinai-halvøya (Camp David 1979), og i boken sin forteller han om sine reiseminner og kontakten han hadde med lederne i regionen for snart tretti år siden. Han forklarer konflikten svært didaktisk, og lister opp de mange forslagene til fredsavtaler fra begge sider, der det hver gang går fram at det er nødvendig at begge folkene har hver sin stat og at israelerne må få overbevisende garantier om at deres sikkerhet ikke er truet. For den som leser boken fordomsfritt blir det klart at den kritiserer israelsk politikk, men ikke er fiendtlig innstilt til staten Israel, stikk i strid med det de mest ekstreme kritikerne vil ha det til.

 

CARTER MENER AT SÅ lenge Israel fortsetter å undertrykke palestinere, vil det forekomme terrorisme. Dette er skandaløse uttalelser i en tid da det føres «krig mot terror». Den forhenværende presidenten understreker også at «den vedvarende israelske kolonialiseringen og kontrollen av palestinske områder har vært det fremste hinderet for en omfattende fredsavtale i dette området». Han fordømmer den palestinske terrorismen (det er imidlertid ikke nok for Ethan Bronner i New York Times), men legger til at det siden Camp David-avtalen først og fremst er israelske regjeringer som har blokkert fredsprosessen. Han viser for eksempel til den israelske statsministeren Menahem Begin, som i praksis var den første som nektet å godkjenne FNs resolusjoner 242 og 338. Disse resolusjonene forbyr okkupering av palestinsk jord og ber Israel trekke seg tilbake fra Vestbredden og Gaza. De fordrer også en «anerkjennelse av det palestinske folk som en egen politisk enhet med rett til å bestemme over egen framtid».

Carter støtter også hypotesene om at det på toppmøtet mellom Bill Clinton, Ehud Barak og Yasir Arafat, som fant sted på Camp David fra 11. til 25. juli 2001, ikke ble fremmet noe konkret forslag for Arafat om opprettelse av en palestinsk stat. Derfor blir det feil å mene at den palestinske presidenten blokkerte forhandlingene og slik kastet bort en stor mulighet til å få i stand en fredsavtale. På dette området er Carter blitt avfeid av Dennis Ross, Clintons spesialutsending til Midtøsten, men denne hypotesen støttes av flere andre spesialister.

«Det er en utbredt følelse i den arabiske verden og i Europa, en følelse som ikke finnes i USA, av at vår regjering ikke tar det palestinske folkets lidelser med i betraktningen. Man trenger ikke være motstander av Israel for å forsvare palestinernes rett til å leve i fred i sitt eget land uten å bli undertrykket av en okkupasjonsmakt», har Carter sagt. Om uttalelser av denne typen er vanlig i Europa og i den arabiske verden, er de langt sjeldnere i USA.

Lederen for Carter-senteret presiserer at Bushsadministrasjonen har overlatt palestinerne til deres triste skjebne, og minner oss om at Israel blokkerer mulighetene til å få i stand en fredsavtale. Dette ble ytterligere bekreftet da regjeringene til så vel Bush som Olmert, nektet å forhandle med den palestinske samarbeidsregjeringen (Fatah og Hamas) i mars 2007.

Carter ble kraftig angrepet for sammenlikningen med apartheid, men sto på sitt da han uttalte: «Alternativet til fred er apartheid. Jeg gjentar: Dette foregår ikke i selve Israel, men på Vestbredden, i Gaza og i Øst-Jerusalem – det palestinske territorium. Det er i disse områdene apartheid finnes i dens mest foraktelige form. Palestinerne er fratatt de mest grunnleggende menneskerettigheter.» Overfor en slik situasjon fremhever Carter tre kriterier som er nødvendige for å oppnå fred i området: Garantier for staten Israels sikkerhet; slutt på voldsbruk fra palestinernes side; Israels anerkjennelse av palestinernes rett til å ha en egen stat innenfor grensene fra 1967.

 

CARTER HAR SAGT at livet på Vestbredden kan være «mer undertrykkende» for palestinerne enn det var for den svarte befolkningen i Sør-Afrika. Økonomisk sett er Israel i stadig mindre grad avhengig av palestinsk arbeidskraft på grunn av den omfattende innvandringen fra andre land. Okkupasjonen av Gaza og Vestbredden mobiliserer langt større sikkerhetsstyrker enn det det sørafrikanske regimet kunne stille opp med. Israelske koloniherrer har okkupert palestinsk jord, og for å styrke deres sikkerhet og infrastruktur har den israelske staten satt i verk et svært velutviklet kontrollsystem rettet mot palestinerne.

I en lang artikkel hevder Joseph Lelyveld, som inntil svært nylig var ansvarlig redaktør for New York Times og forhenværende korrespondent i Sør-Afrika, at Carter bruker begrepet apartheid restriktivt når han knytter det an til konflikten mellom Israel og Palestina, for han begrenser det til skillet mellom israelere og palestinere og Israels okkupasjon av palestinske områder. Ifølge Lelyveld er dette problemet langt mer alvorlig, og likhetene mellom apartheid og det israelske systemet er svært mange.

Ved å sammenlikne de to situasjonene, bemerker Lelyveld at proporsjonelt sett har Israel okkupert like store områder som det rasistiske regimet i Sør-Afrika. I apartheidtiden fantes det et svært kompleks system med tillatelser for å regulere individenes rett til å bevege seg ute alt etter deres legale status. Israel bruker i dag et liknende system for å klassifisere og begrense palestinernes bevegelsesmuligheter. Den britiske avisen The Guardians korrespondent i Israel, Chris McGreal, legger til at «det finnes få steder i verden der regjeringene lager lover om nasjonalitet og bygger boliger som skal brukes av en del av befolkningen mot en annen. Sør-Afrikas apartheidregime var et eksempel på dette. Israel er et annet».

Chris McGreal var også, i ti år, The Guardians korrespondent i Sør-Afrika. Han sammenlikninger israelernes form for dominans over palestinerne med apartheid, og bekrefter at det er likheter både i selve undertrykkelsesformen og i det undertrykte folkets lidelser. De offentlige tjenestene som tilbys i Jerusalem, er for eksempel ofte bedre for israelerne enn for araberne som bor i den annekterte delen av byen. Kort tid etter at The Guardian publiserte artikler der Israel ble sammenliknet med det sørafrikanske apartheidregimet (sammenlikninger som også tok for seg militærets rolle i de to tilfellene), anklagde The Committee for Accuracy in Middle East Reporting in America (CAMERA) avisen for å ville fjerne Israels legitimitet gjennom løgn og faktaforfalskning.

Anklagene som rettes mot Tel Aviv, angående regjeringens iverksettelse av et system som til forveksling likner på apartheidregimets system, blir stadig mer vanlig også innad i Israel. Flere menneskerettighetsorganisasjoner og enkeltpersoner som er kritisk innstilt til regjeringen – som den modige advokaten Daniel Seidemann, som i flere år har forsvart palestinere med grunnlag i israelsk lovverk – har kunnet konstatere at stadig flere artikkelforfattere sammenlikner det sørafrikanske apartheidregimet med Israels okkupasjon av palestinske områder. Den tyske sosialdemokratiske stiftelsen Friedrich Ebert har for eksempel gitt ut tre studier om forhandlings- og overgangsprosessene i Sør-Afrika og den lærdom man kan trekke av dette med tanke på en framtidig fredsavtale mellom Israel og Palestina.

 

EKSKLUSJONEN AV PALESTINERNE begynte i 1948, med utvisningen av 750 000 palestinere. Denne politikken videreføres via forskjellige trakasseringsmetoder som tvinger palestinerne til enten å oppgi kampen for en egen stat, forlate de palestinske områdene eller godta å bo i avsidesliggende områder som en slags annenrangs borgere (ifølge denne fortolkningen var den israelske tilbaketrekkingen fra Gaza en innesperring av palestinerne som bor der). I en svært godt dokumentert bok beskriver Ilan Pappe de undertrykkende og institusjonelle virkemidler hans hjemland har tatt i bruk for å flytte den palestinske befolkningen og gi palestinerne status som annenrangs borgere. Pappe går mye lenger enn ekspresident Carter og mener at dersom «etnisk rensning» betyr «tvungen utvisning av en befolkningsgruppe fra en region eller et område for å gjøre en opprinnelig etnisk blandet befolkning mer homogen» og dersom «hensikten med denne utvisningen er å fjerne flertallet av innbyggerne og stille alle midler til disposisjon for den som utviser», så har Israel bedrevet etnisk rensning i seks årtier.

Dette er en ødeleggende situasjon for palestinerne, men også for det israelske samfunnet. En artikkel fra det jødiske tidsskriftet Tikkun, utgitt i USA, antyder at sionismens idealer – opprette en stat for verdens jødiske befolkning, et tilfluktsted og en modell på frihet – ikke er nådd. Jerome Slater mener at «den sionistiske drømmen er blitt et mareritt. Delvis fordi det ikke finnes noe farligere sted for israelerne enn Israel, men også på grunn av «arvesynden»: De har fratatt palestinerne deres land».

Vi finner igjen Carters kritikk av Israel og USA, i en mer detaljert form, i den nye boken til den palestinsk-ættede amerikaneren Rashid Khalidi, som også er blitt utsatt for systematiske angrep helt siden Columbia University i 2003 ga ham universitetets Edward Said-professorat og lederstillingen ved universitetets Middle East Institute. I sine siste bøker viser Khalidi sammenhengen mellom USAs imperialistiske politikk i Midtøsten og Tel Avivs og Washingtons motstand mot opprettelsen av en egen palestinsk stat. I 2004 anklagde New York Post ham for antisemittisme, og den samme avisen har i tillegg insinuert at Edward Said-professoratet var finansiert av visse arabiske regjeringer.

 

DENNE TYPEN TRAKASSERING som Khalidi er offer for, er blitt en stadig mer vanlig praksis ved universitetene i USA. Forskjellige organisasjoner, deriblant noen studentorganisasjoner, har i oppgave å undersøke alt de professorene de anser for å være «antisemittiske», som for eksempel Rashid Khalidi, sier og gjør, samt lage filmer som anklager og avslører dem. Den Boston-baserte organisasjonen David Project Center for Jewish Leadership lagde i 2004 en film om professorene Joseph Massal og George Saliba ved Columbia University og deres påståtte akademiske og politiske trakassering av jødiske studenter. På organisasjonens nettside kan man finne over tretti artikler med kritikk av Carters bok. Det finnes også grupperinger og nettsider som har i oppgave å analysere arbeidet til diverse menneskerettighetsorganisasjoner og amerikanske stiftelser for å avsløre det de mener er antisemittisk politikk eller økonomisk støtte til palestinske organisasjoner.

Nettsiden Campus Watch, som anklager Khalidi for ikke å være objektiv, organiserer en systematisk avsløring av påståtte Israel-fiendtlige og USA-fiendtlige uttalelser i klasserommene. På dette nettstedet, opprettet av anti-islamisten og høyreekstremisten Daniel Pipes, oppmuntres studentene til å gi opplysninger om professorene. Spenningen rundt lærere som er kritiske til Tel Aviv økte ytterligere i fjor, da to prestisjetunge liberale akademikere og spesialister på internasjonal politikk, publiserte et essay der de understrekte at «jødiske pressgrupper» i stor grad dominerte amerikansk utenrikspolitikk i Midtøsten og at Irak-krigen ikke kunne ha funnet sted hadde det ikke vært for det politiske klimaet disse pressgruppene har skapt. Reaksjonene var knallharde.

Noen måneder senere ble den jødisk-britiske akademikeren Tony Judt, leder for det berømte Remarque Institute ved New York University, også offer for en svertekampanje ført mot hans «antisemittiske» ideer. Han hadde sagt at den eneste løsningen på Midtøsten-konflikten var en israelsk-palestinsk stat som inkluderte begge folkegruppene. Judt, som i sin ungdomstid hadde vist pro-israelske holdninger, anses i dag for å være en forræder. I oktober 2006 la The Anti-Defamation League sterkt press på det polske konsulatet i New York for å annullere et foredrag Judt skulle holde i Polen. Avlysningen av Judts innlegg skapte stor debatt. Judt fikk likevel sagt at Israels framtid var kompromittert dersom landet fortsatte sin undertrykkende okkupasjonspolitikk i Palestina. Meldingen kom fram til slutt … i en liberal israelsk avis.

Oversatt av G.U.

Fotnoter:
1 Jødisk interessegruppen med mål «å stoppe gjennom å appellere til fornuften eller samvittigheten, og om nødvendig lovverket, ærekrenking av det jødiske folket». Red. anm.

2 Henry Siegman, «Hurricane Carter», The Nation, 22. januar 2007.

3 Ethan Bronner, «Jews, Arabs and Jimmy Carter», The New York Times, 7. januar 2007.

4 Dennis Ross, «Don?t Play with Maps», The New York Times, 9. januar 2007.

5 Se Hussein Agha og Robert Malley, «Camp David: the Tragedy of Errors», New York Review of Books, 9. august 2001 www.nybooks.com/articles/14380); Tanya Reinhart, Israel-Palestina. How to End the War of 1948, Seven Stories Press, New York, 2002, ss. 30-60; Alain Gresh, «Le véritable visage de M. Ehoud Barak» (Ehud Baraks virkelige ansikt), Le monde diplomatique, juli 2002.

6 James Carter i intervju med Amy Goodman i programmet «Democracy Now!», 30. november 2006. Gjengitt på: www.democracynow.org/article.pl ?sid=06/11/30/1452225

7 Intervju med Amy Goodman.

8 Chris McGreal, «Worlds Apart», The Guardian, 6. februar 2006. www.guardian.co.uk

9 CAMERA, 20. februar 2006, www.camera.org/index.asp?x_context=2&x_outlet=69&x_article=1082

10 Yair Hirschfeld, Avivit Hai, Gary Susman, Learning from South Africa. Lessons to the Israeli-Palestinian Case, Friedrich Ebert Stiftung og Economic Cooperation Foundation, Israel, 2003.

11 Ilan Pappe, The ethnic cleansing of Palestina, One world Publications, Oxford, 2006, ss. 2-3.

12 Jerome Slater, «The need to know» (anmeldelse av Tanya Reinharts bok The road map to nowhere), Tikkun, januar 2007, s. 65. www.tikkun.org. Dette tidsskriftet publiserte også et intervju med Jimmy Carter: «Current Thinking», januar 2007.

13 Rashid Khalidi, The iron cage: The story of the Palestinian struggle for statehood, Beacon Press, Boston, 2006.

14 Rashid Khalidi, Resurrecting Empire, Beacon Press, Boston, 2004.

15 «Mideast tensions are getting personal on campus at Columbia», The New York Times, 18. januar 2005.

16 http://davidproject.org/

17 Philip Kennicott, «The Knowledge that Doesn?t Power», The Washington Post, 13. mai 2004.

18 http://www.campus-watch.org/article/id/2547

19 John Mearsheimer og Stephen Walt, «The Israeli lobby», The London Review of Books, 23. mars 2006.

20 Tony Judt, «Israel: the alternative», The New York Review of Books, 23 oktober 2003.

21 Tony Judt, «The country that wouldn?t grow up», Haaretz, 18. desember 2006.