Moores metode



Michael Moore har en unik posisjon. Han er like kjent som paven, selvpromoterende (og sin egen maskot) og like fullt USAs fremste refser innenfra. Gjennom filmene Roger & Me, Bowling for Columbine og Fahrenheit 9/11 har han rettet et skarpt og varig søkelys på bilindustrien, skolevesenet, våpenlovgivningen og presidentmakten. Dessuten det militær-industrielle kompleks som president Eisenhower oppsiktsvekkende nok advarte mot i sin avskjedstale i 1961. Denne gang er det legemiddelindustrien, helsevesenet og sykeforsikringen — og de tette båndene mellom disse sektorene — som er målet for Moores tunge skyts. Hovedtesen er: Bare de rike har råd til et anstendig helsestell i verdens rikeste land.







Men la oss først rekapitulere noen viktige trekk ved karrierens høydepunkt, Fahrenheit 99/11. Med syrlig satire leverer Moore sterke indisier for valgsvindel i Florida. Bush framstilles som en fraværende president som fikk 11. september i gave. Filmens alvorligste anklager, sett med amerikanske øyne, er imidlertid at det settes et stort spørsmålstegn ved Bushs patriotiske innstilling. Hvorfor lot han medlemmer av Bin Laden-familien forlate USA umiddelbart etter 11. september 2001, uten å ha blitt avhørt av FBI? Kunne det ha noe med finansielle bånd mellom saudierne og Bush-familien å gjøre? Disse forholdene underbygges gjennom en sinnrik veksling mellom virkemidler: gamle filmaviser, intervjuer med politikere, journalister og en tidligere FBI-agent, og frekke klipp fra western- og krimserier. Fiksjon blir brukt til å karakterisere falske virkelighetsbilder. Skam deg Bush, sier Moore. Michael Moore er ingen anti-amerikaner, men en skuffet amerikansk patriot,1 skuffet fordi amerikansk forsvar ikke primært handler om å forsvare amerikanske innbyggere, men om å beskytte våpenfabrikantene, oljelobbyen, selskaper som Enron og Halliburton, og ikke minst styrtrike, undertrykkende saudiere.


Moore er best med store bokstaver. Han er en versalkunstner, ingen raffinert dekonstruktør — tvetydighet og dobbeltbunner er ikke hans greie. Det er sannsynligvis derfor Jean-Luc Godard kan styre sin begeistring for Moore. De absolutte kontra-sannhetene får dominere også i Sicko, som til en viss grad er foregrepet av Fahrenheit 99/11, i og med at kutt i soldatenes sykelønn opptar stor plass mot slutten av filmen, og tragedien på Manhattan skal etter hvert få en framskutt plass i Sicko. La oss nå se nærmere på Sicko og Moores metode:


DET UMIDDELBARE utgangspunktet er de stakkarene som ikke har sykeforsikring, de mange millionene som ikke har råd til en slik og ergo heller ikke har råd til å gå til lege før det er force majeure. Vi blir vitne til ubehagelige scener, blant annet en mann som må sy såret sitt selv. Man spør seg: Hvor dypt vil Moore dykke ned i elendigheten? Skal han regelrett grafse denne gangen? Neida, forsikrer kommentatorstemmen MM: Det skal i stedet handle om de 250 millioner USA-borgere som har sykeforsikring, og hvilke problemer dette mer eller mindre tause flertall blir konfrontert med. Forsikringsselskapene er først og fremst interessert i folks penger. Egenandelen er høy. Hvis det kan reises tvil om hvorvidt en sykdom eller skade kvalifiserer til utbetaling, så blir det gjort det. Pasientene må ikke bare gå gjennom en byråkratisk tredemølle; forsikringsselskapene bruker også spesialagenter som skal bryte ned en forklaring, finne svake punkter, lete etter smutthull, stigmatisere. Således klarte Linda Peeno å spare sitt selskap for millionutbetalinger på 80-tallet. Til slutt holdt ikke samvittigheten hennes lenger, og hun vitnet for en kongresskomité. En annen av disse spesialagentene står fram for første gang hos Moore. Det er i det hele tatt ganske rystende skjebner vi blir vitne til. Og den undergravende journalistikken akkompagneres av virkningsfulle diskursive grep: Den lange, alfabetiske listen over sykdommer og diagnoser som diskvalifiserer til utbetaling, forsvinner innover i bildet på Star Wars-manér, med Star Wars-seriens musikalske tema attåt!

USA er rangert som nr. 37 på WHOs liste over medlemslandenes helsevesen. Verdens rikeste land blir slått av flere latinamerikanske stater. Hvordan er det mulig? En kombinasjon av «enhver sin egen lykkes smed»-tradisjon og et avbrutt New Deal ligger til grunn. Kommunistfrykten gjorde også sitt til å demoralisere helsereformatorer på 50-tallet. Når det gjelder de senere år, blir Nixon, ikke overraskende, utpekt som en av hovedskurkene. De famøse lydbåndopptakene beviser at Tricky Dick og hans rådgiver John Ehrlichman ga de store forsikringsselskapene omtrent alt de ba om. Den første store motoffensiven fant sted under Clinton. Moore slår fast at Hillary kjempet en heroisk kamp for en ny helselov, men at hun ga opp etter at Kongressen stemte ned Clinton Health Care Plan i 1994 og deretter, stadig ifølge Moore, resignerte hun, for så å bli mer eller mindre kjøpt opp av legemiddelindustrien, Merkelig nok underbygger han ikke disse påstandene,2 og han nevner heller ikke at Hillary Clinton fikk etablert et Children’s Health Insurance Program i 1997. I stedet haster han videre med ytterligere eksempler på at systemet er sykt. Og G.W. Bush får sitt, vær sikker.

Like selvfølgelig er kontrasten som følger — Look to Canada! Den kanadiske helsesektoren blir framstilt som like imøtekommende som landets våpenlovgivning er streng (jf. Bowling for Columbine). Alt helsestell er gratis. Et av sannhetsvitnene er en eldre, konservativ golfspiller som i motsetning til sine ideologiske slektninger i USA mener at «Health Care is universal» og kan fortelle oss at foregangsmannen for sykelønnsordningen i Canada er en større nasjonalhelt enn Céline Dion og Wayne Gretzky. Mange US-borgere har begynt å skjønne at helsestellet i Canada er radikalt bedre enn i USA, og har knyttet kanadiske bånd gjennom single-nettstedet hookacanuck.com (!) 3 Jo, Canada er et relativt ålreit land. Men man spør seg uvilkårlig: Er alt så rosenrødt? Skjønnmales ikke Canada for at kontrasten til griske USA skal bli maksimal? Man trenger ikke gå lenger enn til Canadas siste Cannes- og Oscarbelønnede film, Denys Arcands Barbarenes invasjon (2003), for å få et revidert bilde, om ikke av sykeforsikring, så i alle fall av sykehusenes kvalitet. Samt av klasseskille og korrupsjon: På filmens sykehus i Montreal får sønnen, oljemegler, flyttet faren til enerom. Fiksjon, ja vel, men Arcand er ikke en som tar slikt ut av løse luften.

Moore ser til England også. Også her finner han kontrasten til USA frapperende. Jeg vil trekke fram to innslag fra London: Det ene er når Moore leter etter kassen på det store sykehuset han besøker — hvor skal man betale for alt det gode helsestellet? Omsider finner han skiltet cashier, men der får man bare refundert utgifter! En noe konstruert situasjon, likevel vittig, sett gjennom Moores amerikanske optikk. Det andre er hans engelske hovedvitne, en vaskekte lord, dog ikke en konservativ sådan, for Sir Anthony Wedgewood-Benn ble på 60-tallet til Tony Benn, i en årrekke venstrefløyens lederskikkelse i Labour. Benn sier i bunn og grunn det samme som den konservative kanadieren: Helse er et offentlig anliggende, og det skal være mest mulig gratis. Og han legger til: Selv ikke Mrs. Thatcher i sin privatiseringsiver våget å rasere det offentlige helsevesen.4

Og sannelig får vi en «Look to France» også! Den kritiske filmjournalisten tar parisisk ferie. Man spør seg uvilkårlig om han er ute for å takke for Gullpalmen i samme slengen? I en overveiende bejaende anmeldelse i Le Nouvel Observateur5 bemerker François Forestier at man lett kunne ha lagd en «Sicko» om franske forhold også.


FØR VI SER NÆRMERE på filmens mest spektakulære del, Cuba-reisen, la oss stoppe opp og spørre: Har Moore en metode? I alle fall ligner de to siste filmene hverandre klart i oppbygning og virkemidler. Første tredjedel er den strammeste. Teser, provokasjoner, grunnleggende spørsmål og spissede poenger framsettes. Det veksles mellom ulike typer virkemidler — deriblant fiksjonsinnslag, TV-klipp, historisk materiale og satiriske innskudd. Kort sagt: Moore dramatiserer. Hans fremste filmiske virkemiddel er kontrasterende montasje. Han kontrasterer oppfatninger. Og han moraliserer (Forestier minner meg på at Moore er praktiserende katolikk). Senere i forløpet kommer intervjusituasjoner til å dominere. Både Fahrenheit 99/11 og især Sicko mister mye av sitt dramatiske trykk etter den første timens forløp. Filmen blir litt løs i fisken og en tanke for nærsynt. Det er som om superprovokatøren har gått tom for frekke ideer.


MEN SÅ HAR HAN et ess i ermet. Bakgrunnen for Moores Cuba-reise er følgende: Blant ofrene for 11. september på Manhattan finner vi også en lang rekke frivillige hjelpearbeidere som utsatte seg selv for farlig støv. Resultatet ble alvorlige luftveislidelser, et klapp på skulderen og no money. Moore får så ideen om å ta med noen av disse og andre som faller utenfor, på en båtreise til Guantánamo-basen på Cuba, der de innsatte ikke akkurat lever i sus og dus, men har en helsepleie som mange fattige amerikanere må se langt etter. Et skrudd utgangspunkt! Moores boat people blir selvsagt jagd vekk fra Guantánamo. Over i Castros Cuba blir de mottatt med åpne armer og hornmusikk. Den slitne og svettende truppen møter omsorgsfull pleie og profesjonell behandling — etterpå er de tilfreds og rørt. Solidariteten med 11. september-ofrene er ektefølt blant både sykepleiere og brannmenn. Og Michael Moore har oppnådd det han var ute etter — å irritere Washington og de griske lobbyistene: Han viser at Cuba har et bedre helsestell enn USA.

Men her er det noe som skurrer. Hvor ble det av den kritiske journalisten Moore? Fikk han ikke plass på båten? Har han latt seg dupere? Når han tidligere i filmen viser at USA ligger på plassen foran Slovenia på WHOs nevnte rangering (noe som illustreres med en filmsnutt som kunne ha vært en bortklipt torturscene i en Dracula-parodi), så kan vi i forbifarten se at Cuba ligger på 39. plass, to plasser bak USA. Selvfølgelig er det USA som skal skamme seg over å bare ligge to foran et land som de har brukt store ressurser på å ødelegge økonomien til — men Cubas plassering tyder på at alt ikke bare er fryd og gammen der heller. Hvordan står det for eksempel til med helsestellet i de kubanske fengslene, der hundrevis av opposisjonelle ennå sitter? Det finnes nok av nedslående rapporter. Helsestellet er free — gratis, men forholdene for de opposisjonelle kvalifiserer ikke akkurat til betegnelsen «Cuba Libre». Vi får håpe at Moore følger dette opp. Det kunne vinkles slik: Hvordan USAs boikott har bidratt til å avkrefte opposisjonen på Cuba.
SICKO SETTER MED rette USA i skammekroken, landets helsestell inndeler befolkningen i A, B, C og paria, og er en hån mot landets grunnlov. Men idylliserende fortellinger fra andre land styrker ikke nødvendigvis filmens budskap. Moore har denne gangen vist seg altfor selvtilfreds. © norske LMD

Sicko USA 2007. Produsent: Dog Eat Dog Films. Lengde: 113 min.

Filmens nettsted anbefales: www.michaelmoore.com/sicko
Fotnoter:
1 Jeg må innrømme min overraskelse da Moore gikk ut med støtte til general Wesley Clark under primærvalgkampanjen i 2004, men etter å ha sett Fahrenheit 9/11 er jeg ikke fullt så overrasket.

2 Ikke på annen måte enn at Hillary Clinton er den presidentkandidat som mottar mest penger fra legemiddelindustrien. For mange vil det være tilstrekkelig bevis. Se listen på www.michaelmoore.com/sicko

3 Jeg finner nettstedet, men treffene er såpass få at jeg forstår enkelte bloggeres spørsmål: Eksisterte hookacanuck.com overhodet før Sicko? Sjekk, og døm selv.

4 Blant politiske affeksjonsgjenstander på hyllen bak Benn kan vi også skimte en hilsen fra John F. Kennedy. Det var en gang at det europeiske venstre hadde forhåpninger til Demokratenes progressivitet.

5 Dr Michael et Dr Moore», Le Nouvel Obs 6.-12.september 2007.

SLUTT