Slik en amerikaner ser det

I USA pågår «krigen mot terror» for fullt. Etter 11. september har det omkommet 33 ganger så mange som i World Trade Center -- ikke som ofre for terrorisme, men av den enkle grunn at de ikke har sykeforsikring. Likevel blir vi amerikanere fortalt at vi må gi slipp på alt -- rettigheter, helsetjenester -- for å få «trygghet». Hvor finner vi motstand mot slikt? Den politiske venstresiden kan lære mye av satirikere som Michael Moore og ironiske parodister som Bill Maher, Al Franken og Jon Stewart. For eksempel gjør Stewarts Daily Show «underholdningsnyhetene» hysteriske morsomme, og Bush-administrasjonens aggresjon avkles der den ofte anklager andre for å planlegge nøyaktig det den allerede holder på med. Den humoristiske kritikken er kanskje USAs skarpeste.

Vi tror ikke at amerikanere som folk er mer paranoide eller mer tilbøyelige til å peke ut syndebukker enn andre nasjoner. Selv om noen kommentatorer (både i USA og utenfor) har snakket om at det finnes paranoide drag over det amerikanske livet, har andre framhevet Amerikas glade optimisme og amerikanernes naive tiltro til menneskeheten, deres selvsikre oppfatning av verden som enkel og gjennomsiktelig. Likevel har to typer utpeking av «syndebukker» — en indre og en ytre — blitt en integrert del av dagens amerikanske politiske system. Den indre form for utpeking av syndebukker er knyttet til en politisk situasjonen med en høyreside som per definisjon har en minimal «naturlige velgerkrets», bestående av rike næringslivsledere. Denne høyresiden fører en politikk som er svært upopulær når konsekvensene erkjennes. Av den grunn forsøker den å utvide sin valgkrets ved å gjøre visse grupper til syndebukker, og på dette viset overtale folk til å stemme mot sine økonomiske interesser.

For å få folk til å stemme mot seg selv, vektlegger høyresiden temaer for å skape sosial splid. Velgerne splittes på et emosjonelt plan — abort, flaggbrenning, positiv diskriminering eller homofile ekteskap. Seksuelle og rasemessige minoriteter er åpenbart nyttige for å skape slike sterke affekter.

Gjennom et massivt selvsikkert knep kanaliserer høyrepopulismen fiendtlighet vekk fra folkets virkelige fiende — næringslivseliten og høyresiden — og mot dets egentlige venner, venstresiden. Så langt har dette knepet virket. Den lille naturlige velgerkretsen eser med en enorm koalisjon av de naive, de bitre og de selvrettferdige.

På hjemmebane stimulerer og utnytter høyresiden den sosiale bitterheten mesterlig, og retter den mot de som står nederst på den sosiale rangstigen. Nå er tiden kommet for at venstresiden kanaliserer et mye mer legitimt sinne oppover, mot de som stjeler fra oss og gjør oss dummere.

Borgerne må rive sløret av de krigsprofiterende, budsjettstjelende, kvinnehatende, homomobbende, innvandrerfobiske, testosteronrusede, dødselskende og antipatriotiske galningene som for tiden utøver makt over oss. Vi må vise fram de redde småguttene bak bøllene. Vi må lære hvordan vi skal skape legitime følelser knyttet til gammeldagse verdier som rettferdighet, likhet og demokrati. Ikke manipulere følelser, men anerkjenne deres legitime plass. Sinne overfor næringslivets skatteunndragelser og bensinprisjusteringer. Sinne overfor løgnene vi blir fortalt. Sinne overfor de bortskjemte og skjermede, som president Bush, som på et eller annet vis alltid «har krav» på alt og likevel ikke vil at resten av oss skal føle vi har krav på noe som helst.

 

DEN YTRE FORMEN for utpeking av syndebukker er knyttet til utenrikspolitikk, militærbudsjett og manipulering av frykt. Etter den kalde krigen, og det militære/politiske etablissementets uvilje til å gi det amerikanske folket det forgjettede «fredsoverskuddet», startet jakten på nye fiender, nye «ondskapens akser» som kunne rettferdiggjøre utgifter større enn noen andre nasjoners. Bin Laden fylte tomrommet. Selv om ingen vil betvile at Bin Laden og Bin Ladenismen utgjøre en reell trussel, kan man heller ikke betvile at disse også blir brukt som begrunnelse for evigvarende kriger og uendelige utgifter.

Ordet «terror» er dessuten skapt for å nøre opp om individers private frykt. Noen i militæret har pekt på problemet med å gjøre «krigen mot terror» til utenrikspolitikkens lynsjesignal. For det første påpeker de pensjonerte generalene William E. Odom og Robert Dujarric at terrorisme kun er en taktikk, mer lik brannstifting og granatkasting. For det andre har USA selv ofte brukt terrorisme (Odom kaller USA «en av de største sponsorene av terroristoperasjoner etter andre verdenskrig»). For det tredje er terrorisme mer en «smertefull plage» enn en stor trussel mot USAs hegemoni. «Å utbasunere terrorisme som en verdensomspennende pest,» skriver Odom, «er å forvirre offentligheten og mislede diplomatiet.»1 Etter 11. september har flere tusen amerikanere dødd — 33 ganger antallet som døde i World Trade Center — ikke som ofre for terrorisme, men av den enkle grunn at de ikke har sykeforsikring. Likevel blir vi fortalt at vi må gi slipp på alt — rettigheter, helsetjenester — for å få «trygghet».

Den indre og ytre formen for syndebukking og fryktskaping, er tett sammenbundet. Innsnevringen av rettigheter etter 11. september ble først prøvd ut på amerikanere med muslimske navn eller muslimsk religiøs bakgrunn. Noen av reservetroppene som var involvert i mishandlingsskandalene i Irak ble gitt stillinger i Abu Ghraib-fengselet fordi de hadde erfaring fra amerikanske fengsler. Det er like stor sjanse for at ansiktet til den ytre fienden er brunt eller gult som at den indre fiende har samme hudfarge. Svarte og brune er — som vi har sett i politiserier som Cops — overgripere, mens korrupte næringslivsledere ikke er det. (Premisset i en av Michael Moores satiriske vignetter i tv-programmet TV Nation var å vise respektabelt dresskledde direktører bli brutalt kastet i bakken i à la Cops for hvitsnippforbrytelser).

 

FRYKT HAR BLITT katalysatoren høyresiden ikke kan vinne valg eller dominere landet uten. Frykt og paranoia frambringer ofte fascistiske og militaristiske tendenser. Under Nürnberg-rettssakene i 1946 sa Herman Göring at lederne som ønsket å øke deres makt, både i demokratier og diktaturer, bare trengte å fortelle folket at «de var under angrep og fordømme pasifister for en mangel på patriotisme som utsatte landet for en enda større fare».2 Amerikanske høyrepolitikere bruker frykt som politisk drivstoff, selv om de er ikke nazister. Frykt var i sentrum av høyresidens budskap under valgkampen i 2004. Den ble ikke bare spredd gjennom taler, men også fargekodede «terrorberedskapsnivåer», som på magisk vis stoppet da valgresultatene kom. Roosevelts berømte slagord i kjølvannet av Pearl Harbor — «Det eneste vi har å frykte er frykten selv» — har blitt erstattet, i det minste implisitt, av et nytt slagord: «Det eneste vi har å frykte er at frykten selv opphører.»

Fryktmakeri er ikke republikanernes eneste våpen, de hånte for eksempel John Kerry ved å framstille ham som en vindsurfer, homse og hippie. Men parodi og latterliggjøring kan også være de fattiges våpen. Ettersom parodien tilraner seg en mektig diskurs for egne formål, passer den særdeles godt for de relativt avmektige. Den tar til seg kraften til den dominerende diskursen for å bruke den kraften, som en slags ju-jitsu, mot denne dominansen. Venstresiden kan lære mye av satirikere som Michael Moore og ironiske parodister som Bill Maher, Al Franken og Jon Stewart. For eksempel tar Stewarts Daily Show «underholdningsnyhetene» til sin logiske konklusjon, ved å gjøre nyhetene hysteriske morsomme. Paradoksalt nok serverer dette komishowet mer av sannheten enn konvensjonelle, «seriøse» nyhetsprogrammer. Programmet har vært så suksessfullt at det har gitt opphav til sideserier og påvirket andre nyhetsprogrammer. Nå siteres det regelmessig på «de virkelige nyhetsprogrammene». Faktisk viser meningsmålinger at unge amerikanere har større sjanser for å få nyhetene fra Stewart enn fra de «virkelige» nyhetenesendingene.

Som vår populærkulturs dekonstrusjonist, tar Stewart fra hverandre selvmotsigelsene i den offisielle diskursen. Stewart bruker ofte administrasjonens egne ord og retorikk mot den. For eksempel begir Bush seg svært sjeldent inn på sammensatte argumenter. Han snakker et språk fullt av selvfølgeligheter og sirkelslutninger: «Jeg gjorde det fordi det var riktig for USA.» «Hvis jeg skal forsvare USA forsvarer jeg USA hver gang.» Dette er et språk som appellerer til den lydige lille fascisten som bor i oss alle. Det utnytter vårt begjær etter å tro på ordene til landets symbolske far. Stewart «avbryter» ofte Bushs heller foruroligende utsagn med en overrasket øyenbrynsheving som sier: «Sa han virkelig det! Argumenterte han virkelig for det! Daily Shows utøvere blir logiske satirikere som tar administrasjonens logikk til dens absurde ytterpunkt. Eksempelvis forklarte Rob Corddry den ulogiske logikken i Irakkrigen: «Vi invaderte Irak fordi vi trodde de hadde en mektig hær, men de hadde ingen mektig hær, så nå har vi gitt dem en mektig hær, en som vil bli kontrollert av radikale jihadister som ønsker å innføre sharia-lover.»

Andre ganger spiller Stewart ut ondskapen som han aner ligger bak høflighetens maske, og viser det slemme Det’et til det selvrettferdige Overjeg’et gjennom å imitere Cheney som knurrende ondsinnet eller gi Bush en uartikulert grynting som ligner mest på hovedpersonene i MTVs 90-tallstegneserie Beavis and Butthead. Til tider overdriver Stewart en smule ved å beskylde Bush, Cheney og Rumsfeld — og i rettferdighetens ånd skal det sies at denne anklagen ikke har blitt bevist — for å kvele valper, eller spørre folk på innsiden i Washington om Cheney er en «kannibal» eller «om han drikker valpeblod». Stewart spiller ut drivkraften i deres diskurs høflighetstone — det ondsinnede gjemmer seg vanligvis bak retorikkens tynne innpakning. Stewarts boomerangteknikk er spesielt tilpasset for en administrasjon som projiserer sin egen aggresjon, og ofte anklager andre for å planlegge nøyaktig det den allerede holder på med. Bush anklaget Saddam Hussein for å «trosse verden» og «holde FN for narr», når det var nøyaktig det samme han gjorde selv. En episode av Daily Show viste Condoleezza Rica snakke om at Saddams regime «var besatt av hemmelighold og klar til å bruke makt». Stewart gjentok simpelthen ordene på en måte som fikk seerne til å høre dem på en annen måte: «besatt av hemmelighold og klar til å bruke makt… hmm… Jeg vil ikke en gang kommentere ironien i disse ordene.» En annen episode viste Bush beskrive Irak som «et land kontrollert av en ondskapsfull mann». Mens vi så bilder av Rumsfeld og Cheney i bakgrunnen, la Stewart til: «Og nå kontrolleres det av to ondskapsfulle menn.» (Fornærmelsen impliserer også at Bush ikke var den virkelig presidenten).

Tortur har blitt et gjennomgangstema i Daily Show. Et av memoene som autoriserte bruk av tortur snakket om et «nytt paradigme» som kunne omgå Genevakonvensjonen og tillate visse former for «press». Stewarts kommentar: «For en lettelse! Så det er egentlig ikke tortur, det er bare et nytt paradigme. Men det er best for deg at dette nye paradigmet ikke blir festet til testiklene dine!»

Stewart gjør ofte narr av høyresidens falske fromhet. Dagen da Bush annonserte sitt «trosbaserte initiativ», lovpriste «reporter» Steven Colbert et tidligere meget suksessfullt «trosbasert initiativ» i Spania på 1400-tallet. Når Stewart spurte ham om han tenkte på den spanske inkvisisjonen, latterliggjorde Colbert ham for å «være opphengt i merkelapper» når det viktigste var at «de rensket opp i Spania!».

 

GEORGE BERNARD SHAW definerte en gang puritanisme som «den grusomme frykten for at noen et eller annen sted har det morsomt». Standup-komikere på sin side har også gjort narr av de puritanske fobiene høyresiden spiller på. Hvem kan vel glemme Steven Colberts briljant grilling av presidenten på Det hvite hus’ «grillfest» — Colbert kombinerte det arrogante kroppsspråket til Bill O’Reilly3 og de tomme talene til George W. Bush for å gjøre narr av høyresidens tomme macho-posering. Som hoffnarr, sa han sannheten bokstavelig talt rett opp i ansiktet på makten, i form av en ironisk lovprisning. Stewart latterliggjorde, mens han lovpriste Bushs svakhet for sterke trosbekjennelser — et Karl Rove-triks for å få ham til å se ut som en mann med overbevisninger — gjennom å tømme «credoene» for alt substans: «Jeg har et enkelt sett av overbevisninger jeg lever etter. Nummer én, jeg tror på Amerika. Jeg tror det eksisterer. Magefølelsen min sier meg at jeg lever her. Jeg føler det strekker seg fra Atlanterhavet til Stillehavet, og jeg er overbevist om at det har 50 delstater.»

Etterpå gjorde Colbert narr av illusjonen om Bush som en mann som viser hvor han står med å spille på selv ordet «står»: «Jeg står ved denne mannen. Jeg står ved denne mannen fordi han står for ting. Ikke bare for ting, han står ting. Ting som hangarskip og grus og nå nylig oversvømte bykvartaler. Dette sender ut et sterkt budskap: uansett hva som skjer med Amerika, vil hun alltid sprette tilbake — med de sterkeste iscenesatte fotoperasjonene i verden.»

Men Colbert sparte piggtråden til mediene ved å gi dem et par hjelpsomme forslag: «La oss gå gjennom reglene. Slik virker det: presidenten tar beslutninger. Han er en beslutningstaker. Pressesekretæren presenterer disse beslutningene, og dere i pressen skriver dem ned. Beslutte, presentere, skrive. Bare send dem gjennom stavekontrollen og gå hjem. Bli kjent med familien igjen. By din kone på litt elskov. Skriv romanen som har romstert rundt i hodet ditt. Du vet, den om den fryktløse Washington-reporteren som har mot til å stå opp mot administrasjonen. Du vet: fiksjon!»

 

SKANDALEN ER SELVFØLGELIG at den skarpeste kritikken av det politiske systemet ikke kommer fra de seriøse mediekommentatorene, men snarere fra «komikerne». Mens mainstream-journalistene har blitt «snurret rundt» til de er svimle, klarer klovnene å stå rakt. Med tanke på delaktigheten i administrasjonens løgnaktighet, tjener slike komiprogram, i mangel av ærlige og kritiske medier, som trøst og stimulans. De forteller oss at høyresidens løgner er latterlige, at våre ledere er gale og farlige, og at keiseren er naken! Og latteren fra publikum forteller oss at vi ikke er alene.

Oversatt av R.N.

Robert Stam vil være hovedforeleser på seminaret om politisk film som Norsk filmklubbforbund — i samarbeid med IMK, Norsk filmkritikerlag og norske Le Monde Diplomatique — arrangerer i Filmens hus i Oslo helgen 13. og 14. oktober.