Årets beste amerikanske film

Jeg er i København på dokumentarfilmfestivalen CPH:DOX. Undertittelen lyder «Back to the Real». Virkeligheten. Det samme ble sagt på Oslo-seminaret uken før på «Film as a Critical Practice» om Skuespillsamfunnet vårt:1 Mediesamfunnet har tatt over. Virkeligheten er tatt fra oss. Alt er fotografert og filmet. Nå gjelder det å komme opp av sofaen og ta virkeligheten tilbake.








Enkelte filmer får deg ut av sofaen, eller til København. Som What Would Jesus Buy? på CPH:DOX2 – en kritikk av samfunnets armada av handleposer. Eller italienske Nanni Morettis Say Something Left – en avkledning av venstresidens selvfornøydhet. Eller Strange Culture om den amerikanske kunstneren Steve Kurz som utviklet bakteriekultur for å kritisere genmodifisert mat – men ble arrestert for å besitte hva FBI kalte biologiske våpen, og mulig attentat mot presidenten(!). Denne filmen beskriver et samfunn styrt av frykt, der vide fullmakter og lite kunnskap får alvorlige konsekvenser.

Eller India Untouched – Stories of a People Apart (India, 2007) av regissør Stalin K, som avslører et India med utbredt apartheid. Hans fire år lange rundreise i landet, viser hvordan denne gamle rasistisk motiverte klassekampen praktiseres, til tross for at diskrimineringen «offisielt» er ulovlig og avskaffet. Dalitene har vært undertrykte kasteløse helt siden den 4000 år gamle skapelsesberetningen (Vedaene) – menneskerettighetene var ikke oppfunnet den gang. Indias daliter er samfunnets utskudd, har små muligheter for utdannelse, arbeider nærmest som slaver, får alle drittjobbene og forblir fattige. De behandles som dyr, slås og drepes. Barna plasseres på siste rad i skolen, småpikene vasker toalettene. De må holde seg unna de høyere kastene – å berøres av en dalit er å bli «skitnet» til. Dalitene må også stå unna brønnen, de får ikke selv berøre vannbøtten. De må ta av seg skoene i gaten der høyere kaster bor. Disse Indias 167 millioner (!) daliter får ikke gifte seg med de som har kaste – de får ikke «forurense» andres familie.

Den norske Rafto-stiftelsen ga nettopp Raftoprisen3 til den indiske organisasjonen for dalitene – The National Campaign on Dality Human Rights. Men når vil de noen gang ta del i de fleste inderes virkelighet?


KAN MAN VIA FILM virkelig ta virkeligheten tilbake og skape rettferdighet?

Det er mulig! Dokumentarfilm er en kreativ bearbeiding av virkeligheten, men den utfolder realitetene – til forskjell fra fiksjonsfilmen. En rett film til rett tid og sted kan påvirke historiens gang.

La meg gi noen eksempler. Først til de verre:

Leni Riefenstahls Viljens Triumf (1936) – et Wagner-aktig Gesamtkunstwerk om Hitlers partikongress i Nürnberg – ga inspirasjon til stemningen som fikk tyskerne til støtte sin psykotiske fører. Og den iranske Spielberg-lignende filmen For Freedom (Hussein Torabi, 1980), som vises årlig på landets tv-skjermer, bidrar til et klima som støtter opp om Khomeinis tilsynelatende suksessfulle revolusjon.

Så til de bedre: Ethopia Report (BBC News, 1984) fikk Bob Geldof opp av sofaen – med Live Aid som følge og hjelp til hundretusener i Afrika. Death of a Nation – The Timor Conspiracy (John Pilger, 1994), førte til så mange voldsomme reaksjoner at den bidro til frigjørelsen av Øst-Timor i 1999. Og Michael Moores Bowling for Columbine (2002) – satirisk og Simpsonaktig – kan nevnes for at den fikk Wal-Marts kjøpesentre til å slutte å selge visse typer ammunisjon.4


NOEN FILMER HAR KRAFT til å endre den politiske «stemningen» overfor, utenfor, men spesielt innenfor enkelte land. De kan påvirke hvordan et land nærmest «stemmes» som et instrument, hvilke verdier det er stemning for, eller hvilke reaksjoner det er stemt for – og følgen kan bli reformer, endog revolusjoner. Eller tilbaketrekning av okkupasjon av andre land.


En ny amerikansk film som således muligens kan påvirke opinionen i USA er dokumentarfilmen No End in Sight (Charles Ferguson, USA, 2007).5 Den har rystet folk langt inn i republikanernes rekker. Denne filmen viser hvor galt det gikke når Bush-administrasjonen så bort fra sine egne eksperters råd, og med sin «mission» slapp helvete løs i Irak.

Regissør Ferguson – med doktorgrad i statsvitenskap fra amerikanske MIT – fant ingen film om USAs «gjenoppbygging » av Irak, og laget en selv. Han gikk rett til toppsjiktet blant USAs egne folk i Irak, og intervjuene er avslørende. Eksempelvis er okkupasjonens første USA-ambassadør, Barbara Bodin (OHRA), tydelig på at USA tapte slaget om Irak da karriérediplomaten L. Paul Bremer overtok for henne og general Jay Gardner i juni 2003. Bremers nye Provisoriske koalisjonsmyndigheter (CPA) sa opp både den irakiske administrasjonen og den irakiske militærstyrken. General Gardner nevner i filmen at han da konfronterte Bremer: «Alle disse soldatene, hva kan de finne på der de står uten lønn?» Intet svar. Bremer omga seg med unge uerfarne mennesker, eventyrlystne «pretty boys» som de ble kalt. Han hadde liten interesse av å snakke med irakerne selv. Heller ikke FNs utsending Sergio de Mello, som forteller at han fant det viktig å dra rundt og snakke med irakerne for å forstå situasjonen, fikk noen respons fra Bremer. I stedet bygget amerikanerne den grønne sonen med betongmur rundt. I dag ser vi et Irak med opprør og kaos. – Og Bremer selv forsvant etter knapt et år.

Iraks enorme nye arbeidsløshet (i filmen anslått til kanskje å ha nådd 50 prosent) førte til masseplyndringer i 2003–4. Saddam Hussein hadde dessuten sluppet løs 100 000 kriminelle rett før invasjonen. I USA bagatelliserte samtidig forsvarsminister Rumsfeld plyndringen av verdiene – i etterkant anslått til 12 milliarder dollar. Og av 20 viktige kulturelle og religiøse steder Bodins ORHA krevde beskyttet av USA, fant militæret bare oljedepartementet verdt å beskytte. Uerstattelige deler av Iraks kulturhistorie forsvant, biblioteker ble brent ned. Som ambassadør Bodin påpeker i ettertid – hun ble fjernet «på grunn av uenigheter» – hadde ikke denne frigjøringen noe med den vanlige iraker å gjøre.

General Gardner og andre forklarer at Bushadministrasjonen knapt hadde noen planer for å administrere landet etter okkupasjonen. De var noen titalls mennesker som ble sendt ned for å administrere 25 millioner innbyggere – nærmest uten arabisk språkkunnskap, nettverk, kontaktlister, eller kontorer.

Bushadministrasjonen hørte heller ikke på ekspertene: Da Robert Perito (direktør for dept. of Justice 1995-02) med lang erfaring med fredsoperasjoner møtte forsvarsminister Rumsfeld for å drøfte sikkerhetsbehovet ved overtakelsen av Bagdad, foreskrev han massive opptøyer og uro. Han kom med krav om 2500 uniformerte og 4000 sivilkledde politifolk. Rumsfelds skulle ifølge Perito ha svart: «Det har vi ikke tid til, det får bli neste krig.» Ikke tid? Da oberst Paul Hughes (Director of Strategic Policy for the U.S. Occupation, 2003) i Irak forsøkte å løse dette ved å tilby en tilgjengelig irakisk politistyrke på 16 000 mann, ble også han avvist.

Toppen av Bushadministrasjonen har selv nærmest ingen militær erfaring.6 Likevel lytter de ikke på ekspertene. I No End in Sight ser vi også den erfarne generalen Shinseki røpe på en høring i kongressen at et angrep på Irak ville kreve flere hundre tusen soldater, om det skulle lykkes. Men administrasjonens Paul Wolfowitz sier i filmen overfor kongressen at dette er «hard to imagine» – 100 000 skulle holde. Resultatet i Irak var at USA ikke engang hadde nok soldater til å beskytte Saddams tidligere 2500 våpendepoter – og hindre at de ble plyndret.


I DAG HAR MAN hundrevis av voldelige aksjoner ukentlig i okkuperte Irak. Og mange av irakerne (de arbeidsløse) deltar i motstanden med lønn fra opprørere.7 Noe som bekrefter hvor vanvittig strategien til Bremer/Bush var.

Hadde ikke USA råd? Ifølge Joseph E. Stiglitz (Columbia University) og Linda Bilmes (Harvard)8 – Irak-okkupasjonen koste over 10 000 000 000 000 kroner.9 Nær 4 ganger det tiåret med Vietnamkrig kostet (2500 mrd kroner). Hørte man på feil ekspert? Ja. Budsjettdirektør Mitch Daniels anslo hele Irak-krigen til under tiendelen (500 –1000 mrd kroner).

Postwar-operasjoner er tydeligvis underprioritert. Som flyktningeproblemet: Flyktningstrømmen på nærmere halvannen million irakiske flyktninger til Syria har ingenting. FNs budsjett for 2007 var på en dollar til hver – for hele året.

For verdenssamfunnet er irakerne tydeligvis ikke så viktige. I likhet med dalitene er de jo annerledes oss, hinduer, arabere …

De som har en viss ansvarsbevissthet, som FN, føler seg maktesløse. Og de som har makt innrømmer ikke noe ansvar: Storbritannia har bare akseptert tre (!) flyktninger fra Irak. Amerikanske og britiske politikere snakker nå om Irak som en tragedie, som om det var en naturkatastrofe de ikke hadde noe med å gjøre – men dette er deres propaganda, deres skuespill eller «spectacle».


DEN AMERIKANSKE forfatteren Dahr Jamail av den nye boken Beyond the Green Zone – Dispatches from an Unembedded Journalist in Occupied Irak, påpeker etter å ha reist tre år i Irak: «hadde det amerikanske folk kjent den virkelige historien om hva vår regjering har gjort i Irak, ville okkupasjonen allerede vært over».10 Få har som ham hatt mot nok til å bevege seg ut i de borgerkrigslignende og kriminelle områdene. Nær 150 journalister er allerede døde.

Én ting er en avslørende og modig bok. Men jeg er jeg langt mer optimistisk når det gjelder hvilke muligheter filmen No End in Sight har for politisk endring. Kan den påvirke stemningen på hjemmebane, og få en ende på okkupasjonen?

Filmen er av Time Magazine allerede kåret til viktigste amerikanske film i 2007. I Newsweek skriver man «This powerhouse of a movie should be required viewing for every member of Congress.» Fergusons film ble vist på Oslo dokumentarkino i september, på Bergen Internasjonale Filmfestival i oktober, og nå i København på CPH:DOX. Og NRK har nå bekreftet overfor Le Monde diplomatique at de skal vise filmen på nyåret.11

En virkelighet som må føre til endring.

© norske LMD

Fotnoter:
1 Office for Contemporary Art, 8.-10. november. Foredraget om Guy Debord og Skuespillsamfunnet (La Société du Spectacle, 1967/1973). Se www.oca.no for deres mange dynamiske seminarer om visuell kunst og samfunnskritikk, ledet av Marta Kusma. For mer om Debord, kontakt Keith Sanborn på ksanborn@princeton.edu.

2 Se www.cphdox.dk.

3 Se www.rafto.no

4 Se også det engelske filmbladet Sight & Sound, september 2007, side 24.

5 Se filmportalen www.dokumentar.no.

6 Paul Wolfowitz har ingen militærerfaring, ei heller Rice. Rumsfeld har vært flypilot, men har aldri vært i kamp. Cheeney har unndratt seg fem innkallinger til militæret/Vietnam. Bush selv unngikk Vietnam ved å bli overført til nasjonalgarden i Texas. [Sagt i filmen.]
7 Se Aftenposten 21. november 2007. Normallønn anslås til 7000 kroner.

8 Se «The more-than-$2-trillion war» på www.niemanwatchdog. org. Artikkelen om dette ble først publisert i desember 2006, i the Milken Institute Review.

9 De første tre år var normalkostnaden for USA nær 400 milliarder dollar, og dette vil fordobles innen 2016. Kostnader til soldatveteraner ($127 mrd), økt forsvar (160 mrd), skadeerstatninger (355 mrd), effekten på oljeprisen (450 mrd), og budsjettmessige konsekvenser (450 mrd) vil utgjøre totalt 2200 milliarder dollar.

10 Se The Guardian Weekly, 9. november 2007, og utgiver Consortium Book Sales, oktober 2007.

11 I første kvartal 2008,ifølge NRKs Tore Tomter.