Bildemisbruk

For ta opp de siste filmene til James Gray og Todd Haynes i én og samme anmeldes? We Own the Night og I'm Not There er to svært forskjellige filmer. Likhetstrekkene er verken tilstrekkelige til å berettige valget eller til på tilby en fruktbar sammenligning. Men det skal ikke her dreier seg om sammenligninger, men om å reflektere over utfordringene for samtidsfilmen som deres felles situasjon er tegn på.

Grays rykte blant kritikerne stammer like lite som Haynes ikke fra omfavnelsen av en stil – ingen av dem legemliggjør noe estetisk brudd i den nyere amerikanske filmens historie. Begge praktiserer en repetisjonskunst, en «kopist-filmkunst» (ifølge det treffende uttrykket til en kamerat i Cahiers): et arbeid som dekontruerer eller parodierer de tradisjonelle sjangerne, men viderefører dem i nyklassisistisk ånd. Far from Heaven og The Yards bekreftet denne felles monumentaliteten. Der We Own the Night bygger videre på sin forgjengers arbeid, har Haynes tatt en risiko med I'm Not There og begitt seg inn på et ganske annerledes prosjekt. Man har hatt svært store forventninger til begge filmene og det vil bli snakket mye om dem, men de skuffer. Enstemmig skuffelse i Cahiers over I'm Not There. Litt mindre delt skuffelse over We Own the Night, som har noen iherdige forsvarere innad i redaksjonen. Å utdype begge skuffelsene innebærer å gå inn på hvilke forventninger man i dag har til tendensene i den nyklassisistiske amerikanske filmen. På den ene siden en rockestjerne, på den andre siden dydige politimenn som kjemper mot skruppelløse mafiamenn: Hvilke forbindelser har man til mytene, hvordan brukes arketypene? (…)