Forenklet demokrati

1. januar 2009 risikerer noen av EUs 27 medlemsland å være utstyrt med institusjoner som folket i disse landene har forkastet. Lisboa-traktaten som statslederne eller regjeringene signerte i desember i fjor, skal da være ratifisert av alle unionens medlemsland. Ungarn, Malta, Slovenia, Romania og Frankrike har allerede gjort det.

Nicolas Sarkozy hadde imidlertid uttalt: «Skal man være en konsekvent europeer og en ansvarlig politiker etter at det franske folk sa «nei» til den europeiske grunnloven, kan man ikke å late som om ingenting var hendt! Det franske folk har gitt oss et budskap: Jeg vil ta det med i beregningen.» Det var i juni 2006 …

At han ble valgt til president ga ham øyensynlig blankofullmakt til å oppheve uttrykket for folkevilje når det kommer til EU-spørsmål. Han oppnådde nylig at mer enn tre fjerdedeler av de franske folkevalgte sluttet seg til en tekst som er så å si identisk med den som 54,7 prosent av velgerne avviste 29. mai 2005. Sosialistpartiet (PS) kunne ha krevd folkeavstemning. De hadde lovet det, men de avsto.

Noen uker før valget til EU-parlamentet i 2004 lovet Anthony Blair – som var opptatt av å komme de mange britiske EU-skeptikerne i forkjøpet – at unionens grunnlov skulle stemmes over i en folkeavstemning. Hans utvalgte etterfølger, Gordon Brown, foretrakk å overlate ratifiseringen av Lisboa-traktaten til Parlamentet.¹

I juni 2005 forkastet de nederlandske borgerne EUs grunnlovstraktat med 62 prosent av stemmene. For ikke å bli nødt til å konsultere folket igjen, siden det ikke alltid svarer slik det passer, så kommer Parlamentet også her snart til å få oppgaven med å ratifisere teksten som EUs ministerråd vedtok i desember i fjor. Og i Portugal erklærte Sosialistpartiet under parlamentsvalget i februar 2005 at det ville la folket stemme over det daværende grunnlovsprosjektet. Statsministeren José Socrates rygget bakover akkurat som Sarkozy, Brown og de nederlandske sosialistene, under påskudd av at «omstendighetene var fullstendig endret. Det er en annen traktat.» Er den ikke «forenklet»?²

EN SLIK FREIDIGHET gir noe å tenke på når Valéry Giscard d’Estaing i Frankrike uten videre medgir at «i Lisboa-traktaten, som utelukkende er redigert med utgangspunkt i prosjektet om en grunnlovstraktat (dødt i 2005), er verktøyene nøyaktig de samme. Bare rekkefølgen er endret i dette verktøyskrinet.³ «Det finnes ingen substansiell forskjell [på de to tekstene]» bemerket på samme måte utenrikskommisjonen i Underhuset, der Labour dessuten er i flertall. Kort sagt er det bare irene som har rett til en folkeavstemning i mai eller juni …

I 1983 uttalte François Mitterrand at han var «splittet mellom to målsetninger. Den ene handlet om byggingen av Europa, den andre om sosial rettferdighet⁴». Er det nå blitt slik at det er demokratiet som står i veien for det første av disse målene? Er det uviktig at parlamentarikerne som har gått imot avgjørelsen fra folkeavstemningen i stadig økende grad tilhører de priviligerte klassene, mens nei-siden vant med letthet blant vanlige folk både i Frankrike og Nederland?

Den tidligere ministeren Jack Lang, som er utdannet i offentlig rett, svarte muligens på alle disse spørsmålene. Han mente at det var nytteløst «å krangle om juridiske disposisjoner som ikke engang spesialistene forstår. Og så vet dere at en traktat, det er nå bare en traktat.»

Oversatt av K. E. V.

Fotnoter:
1 Denne ratifiseringen ble vedtatt i Underhuset 21. januar 2008 med 362 mot 224 stemmer. Det gjenstår ennå for Overhuset å uttale seg.

2 I talen sin 10. februar brukte Sarkozy dette adjektivet fem ganger. Den teller likevel 287 sider, 356 endringer i forhold til tidligere traktater, og dessuten 13 protokoller, 65 erklæringer og et appendiks. Les Bernard Cassen, «Résurection de la Constitution européenne» (EU-grunnloven gjenoppstår), Le Monde diplomatique, desember 2007.

3 Valéry Giscard d'Estaing, «La boîte à outils du traité de Lisbonne» (Lisboa-traktatens verktøyskrin), Le Monde, 27. oktober2007.

4 Sitert fra Jacques Attali, Verbatim 1, Fayard, Paris, 1993, s. 399.