Høyhusets tvetydige comeback

Er høyhus løsningen på befolkningsveksten og miljøproblemene? Skyskrapere krever enorme ressurser og ser ut til å fornekte byen snarere enn å utvikle dens særegenheter. Kan skyskraperen være mer enn en fallos for en megaloman kapitalisme?

Tårnet som arkitektonisk objekt oppsto mot slutten av 1800-tallet, som et resultat av en kombinasjon av byggeteknikk (bærekonstruksjon av stål), utviklingen av heisen og telefonen, og særlig den usannsynlige rikdommen til visse bedrifter som ga seg utslag i symbolske bygninger, til andres misunnelse. Det første høyhuset (40 m) ble reist i New York i 1868 og det andre i Minneapolis. Og i 1884 bygde William Le Baron Jenney det ti etasjer høye Home Insurance Building i Chicago. Tårnet ble kapitalismens fremste utrykk.

Det vil si: Det er alltid utdatert, det er alltid et firma som gjør det bedre og markerer sin dominans med et høyere tårn. Til industrimagnatenes og finanskongenes umettelige «alltid mer», svarer det i deres øyne «alltid høyere», symbolet på styrke: deres tårn, som samtidig er hovedkvarter, banner, varemerke. Det er noe barnslig med denne høydekonkurransen, med unntak av et knippe arkitekter som hevder at «tårnet» er framtiden … for det forrige århundre!

DEN STORE UTFORDRINGEN består i dag i å finne en arkitektonisk form som kan være et svar på de motstridende ønskene til borgere på jakt etter virkelig komfort, som vil tilfredsstille miljøkrav og være tilpasset endringene av byen. De hjemløse ønsker et tegn på overlevelse, det første skrittet mot en anstendig bolig. Folk med dårlige boliger ønsker mer komfortable hjem som passer for størrelsen på familien eller deres sensoriske verden. Den sosiale boligbygningen setter også nye normer og mer tilpasning til byen. Kort fortalt er det mye som står på spill. Det kreves dristige eksperimenter i forhold til finansieringsmåte, tildelingsprinsipp og byggenes arkitektur, og hvorfor ikke planlegge konstruksjonen med tanke på nye leieboere.

Tårnet vil ikke kunne gi boliger for de store massene: Det er for dyrt, ekstrautgiftene er like store som leien (noe som forklarer hvorfor det er forbeholdt luksusboliger), det har ingen offentlige rom, tårnets liv er sentrert rundt heisen, hjemkjøring, avskåret fra den «virkelige» byen. Den en blindvei i høyden, som filosof og byforsker Paul Virilio skriver i Ville panique. Ailleurs commence ici (Panikkbyen. Annensteds begynner her. Galilée, 2004).

Man har liten kunnskap om den asosiale atferden som framprovoseres av at man på kontorene innsperres i et univers med renset, avkjølt eller oppvarmet luft, men det finnes tallrike fortellinger om kroniske halsbetennelser og andre luftveisplager. De ansatte i firmaer som holdt til i World Trade Center og etter 11. september 2001 ble flyttet til små kontorbygninger spredt i naturen i New Jersey, sa de var svært fornøyd med flyttinge. Kun tidvis nevnte de at de savnet av stemningen på Manhattan.1 Likevel hevder visse stjernearkitekter – smurt av en hel byggelobby – uten fnugg av bevis at tårnet løser tomteproblemene (noe som delvis er sant), fortetter (noe som ikke er bevist), sparer energi (det finnes ingen entydige tall på dette) og er et positivt bidrag til bylivet (noe som ikke alltid er åpenbart).

Under den internasjonale eiendomsmessen Mipim i Cannes i 2007, kunne de besøkende beundre modeller av de framtidige skyskraperne i Moskva («Føderasjonstårnet», 448 meter, ferdigstilles i 2010), Warszawa («Zlota 44», 192 m, 52 etasjer), New York («Frihetstårnet», 541 m), Dubai («Burj Dubaj» som vil bli nærmere 800 m når det står ferdig ved slutten av året), La Défense i Paris («Granite», 184 m, «Generali», 318 m, «Unibail», 300 m, ferdigstilles i 2012) og London (Renzo Piano og London Tower Bridge på 300 m). En utrolig byggefeber, i tråd med firmaenes arrogante image. Allerede under forlesningene i Rio i 1936 ville arkitekten Le Corbusier bygge et 2000 meter høyt tårn i Paris. For øyeblikket er det kun japanerne som arbeider med slike prosjekt: et 4 km høyt tårn og en pyramide på 2004 meter (kalt «TRY 2004») som skal kunne ha 700 000 beboere og 800 000 arbeidsplasser.

I 1930 FORDØMTE arkitekten Frank Lloyd Wright høyhuset: «Skyskraperen har ikke noe ordentlig liv, den har ikke noe liv å gi, og byggets konstruksjon gir den heller ikke noe liv. […] På fullstendig barbarisk vis reiser de seg uten særlig hensyn til omgivelsene, ei heller for hverandre […] Skyskrapernes innpakning mangler moral, skjønnhet, varighet. Skyskraperen er et kommersielt verk eller en simpel nødløsning. Skyskraperne har ikke annet samlende ideal enn kommersiell suksess.»2 Selvfølgelig kunne han ikke forutse kjøpesenterets seier og dekoren som fulgte med, i det minste i visse megapoler.

Denne byerstatningen var fornøyd med en slik forestilling, der tårnet har hovedrollen. I tidsskriftet Potlatch tar Guy Debord for seg arkitekten som «mer purk enn gjennomsnittet» (han sikter til Le Corbusier) og hans ambisjoner om å «utslette gata» og sperre befolkningen inne i tårn. For Debord dreier det seg om å gi verdi til «spillene og kunnskapen vi har all rett til å forvente av en virkelig revolusjonerende arkitektur.»3 Han kommer deretter til å utvikle psykogeografien, den enhetlige urbanismen og avdriften (dérive),4 samtidig som han ustanselig kritiserer den geometriske kulden til disse store ansamlingene, disse tårnene og stolpene som er ikke har noen som helst forståelse for den lekne vagabonderiet.
Den kinesiske byplanleggeren Zhuo Jian,5 som har talt opp 7000 høyhus i Shanghai (et tjuetalls av dem er over 200 meter), konstaterer at bakken hvert år synker flere centimeter. Ekspertene forklarer at et høyhus er et energisluk å bygge (det krever mye energi å framstille stålbjelkene og de stadige mer sofistikerte vinduene) og vedlikeholde (avkjøling/oppvarming, opplysning av sentrale deler av etasjene, heiser, osv.), selv om man ser for seg andre metoder (Jacques Ferriers innovative tårn, Hypergreen). De insisterer på en begrenset levetid (et tjuetalls år) for dette «drømmeproduktet» som er vanskelige å omstille til andre bruksområder. Det er ganske håpløst å tro det er en enkel sak å samle i et bygg et universitet, et bibliotek, luksusboliger, et femstjerners hotell, med så forskjellige åpningstider og «kunder».

I Paris fastsatte bystyret i 1977 maksimal byggehøyde til 37 meter. I 2003 viste en meningsmåling at 63 prosent av pariserne var imot høyhus. Likevel pekte arkitekter i 2006 ut 17 steder der det var mulig å bygge høyhus på 100–150 meter og boligblokker på 50 meter (17 etasjer). I januar 2007 ble tre områder (Porte de La Chapelle, Bercy-Poniatowski og Masséna-Bruneseau) reservert av kommunen som prøveområder. Tolv arkitektgrupper tegnet høyhus som klatret opp mot 210 meter, på ugjestmildt terreng, sammenkoblet av tung, bråkende og forurensende infrastruktur. Flesteparten av prosjektene tar hensyn til grøntområder og offentlige plasser, som finnes i naboforstaden og krever kollektivtransport. Likevel bevarer de en vertikal monofunksjonalitet og tar ikke tilstrekkelig hensyn til at bygget skygger for solen i området og skaper mer vind, og bryr seg ikke nok om hvordan man skal dempe plagene og energikostnadene til slike bygninger. Og det estetiske debatten har så vidt begynt!

DET ER DERMED absurde å være naivt «for» eller «mot». Det finnes utmerkede høyhus som viser respekt for bylandskapet de er med på å forskjønne (hvem vil benekte at visse «stående» byer som New York og Chicago er vakre?). Det er imidlertid meningsløst å foreslå ensomme tårn uten å bry seg om byplanleggingen, det vil si kollektivtransport, forholdene til bakken, til gata, til resten av byggets størrelsesforhold, til spillet med proporsjoner mellom fasadene, inngangsplass og grøntområder.

Hvis enkelte innovatører i stedet for å bygge tårn for begrensede livsmåter, brukte hjernekraften til å skape miljøbydeler, ikke bare etter dagens miljønormer (som ofte er minimumsnormer) men også normene for høy livskvalitet. Byområder som tar hensyn til folk, steder og «byting» (som for eksempel behagelig og trygg gatebelysning), så ville «urbaniteten» bli mindre selektiv og særegenhetene mindre diskriminerende.

Tårnet legger ikke til rette for møter. For øvrig gjør verken litteraturen eller filmen det til et magisk sted, snarere tvert imot, det er som regel åstedet for katastrofer! La oss passe oss for moten forgjengelighet. Mangfold i bylandskap er bedre – unike skyskrapere, kontrasterende former, materialer og farger i flere paletter!

Oversatt av R.N.