Et uskyldig lite blad?

«Vet du om en plante som gir mer kalsium enn melk, mer jern enn spinat og like mye fosfor som fisk?», spør Nieves Mamani, medlem av den ene av de seks fagforeningene i Tropico de Cochabamba i Chapare-provinsen i det sentrale Bolivia. Arbeidsledighet og lite konkurransedyktige priser på andre jordbruksprodukter har tvunget henne – i likhet med hundre tusen andre andinske bønder – til å dyrke kokablader som viktigste levebrød. «Vårt store håp er å kunne selge over hele verden,» understreker hun. «I tillegg til økonomisk trygghet, ville vi da også sluppet å være prisgitt narkotikasmuglere.» Ja, men …
I sin rapport av 5. mars 2008 betegnet FNs internasjonale narkotikakontrollråd (INCB) nok en gang kokaplanten som «forbudt». INCB oppfordrer igjen «Bolivia og Peru til å vurdere å endre nasjonale lover for å hindre eller forby aktiviteter som strider mot 1961-konvensjonen, som tygging av kokablader og framstilling av drikken mate eller andre kokaprodukter som inneholder alkaloider, enten disse er beregnet på innenlands bruk eller eksport.»


For Evo Morales og hans regjering må dette regnes som et tilbakeslag. Siden han kom til makten i 2005 har Bolivias president vært fast bestemt på å overbevise «det internasjonale samfunn» om at kokabladet ikke er et narkotikum.

Kokadyrkeren Emilio Caero i Yungas – en annen region som står for en omfattende produksjon – understreker at kokabladet aldri ville ha fått så dårlig rykte hadde ikke vært for at det i landene i nord inntas som kokainklorid. «Hadde det ikke vært for USA, ville kokabladet aldri blitt sett på som et narkotisk stoff. Vi betaler prisen for en bruk som er helt fremmed for oss og vår kultur.»


ANDESFJELLENES HELLIGE plante, også kalt «mama coca», opplevde nemlig på 1900-tallet et tilbakeslag etter lenge å ha blitt hyllet for sine mange gode egenskaper. Det lille grønne bladet (Erythroxylum coca) – som i tusener av år hadde blitt brukt i rituelt eller medisinsk øyemed av inkafolket og sivilisasjonene før dem, og i flere århundrer av folkeslag i Amazonas og Guarani-området – var kjent for sin oppkvikkende virkning. Riktignok anså evangelister det som djevelens verk, noe som resulterte i flere kirkemøter i Lima i tidsrommet 1551 til 1772. Men enten det ble tygd – for å øke yteevnen til indianerne som ble tvunget til å arbeide i gruvene – eller ble inntatt som urtete eller mate, la kokabladet grunnlaget for rikdommen til de spanske erobrerne, og senere også suksessen til verdens mest berømte drikk: Coca-cola.
Det var i første rekke plantens bedøvende og smertestillende egenskaper som gjorde den populær innen legevitenskapen da Albert Nieuman oppdaget molekylet kokainalkaloid i 1858. Molekylet utgjør mindre enn én prosent av de fjorten alkaloidene som kan utskilles fra kokabladet. Det skulle bli det viktigste medikamentet innen moderne legemiddelindustri, og ble benyttet blant annet til lokalbedøvelse i øyekirurgi, men også til behandling av luftveissykdommer som tuberkulose og astma, inntil det ble erstattet av syntetiske molekyler utviklet av den tyske biokjemikeren Richard Willstatter i 1923.
Etter dette falt kokabladet i unåde i den vestlige verden. Og ikke nok med det: Det ble holdt ansvarlig for å ha gjort millioner av brukere over hele verden avhengige av kokainklorid, eller med andre ord, kokain. En anklage som fikk FN til å forby salg av kokablader utenfor produksjonslandenes grenser.


«For å utvinne kokain av kokablader trenger man 41 kjemiske produkter som selskaper i Nord har patent på!»

Emilio Caero


Forskere tilknyttet nettverket Transnational Institute, som har spesialisert seg på å utføre analyser av politikken som føres mot narkotiske stoffer på globalt plan, mener at kokabladet har vært gjenstand for en dobbel misforståelse: sammenblanding av bladets effekter med kokainens og sidestilling av det med kokain, etter mønster av fysisk avhengighet av opiater. «Man kan hevde at man slår ned på kokaen fordi den brukes til framstilling av kokain. Men hva skal man da si om de ulike artene av efedrabusken? Ingen av dem er nevnt i internasjonale konvensjoner, selv om efedrin utgjør råstoffet i det enorme amfetaminmarkedet. Eller om skallet av sassafrasnøtten, som brukes til å framstille safrol, råstoffet i ecstasy?»
«Det stemmer at kokain kan utvinnes av kokablader,» innrømmer bonden Emilio Caero. «Men for å få til det, trenger man 41 kjemiske produkter som selskaper i landene i Nord har patent på!» For ekspertene ved Transnational Institute er det internasjonale forbudet som legger bånd på salget av kokablader «resultatet av en urettferdig politikk som er basert på feilaktige vitenskapelige data som utelukkende er et uttrykk for kulturelle fordommer. Den vitner om institusjonell dogmatisme.»


SIDEN MIDTEN AV 70-tallet har flere studier vist at kokabladet ikke under noen omstendighet kan påvirke nervesystemet. Den lille mengden kokain i et kokablad som blir frigjort under tygging blir fullstendig hydrolysert av fordøyelsessystemet. Og ikke nok med det. Kokabuskens positive sider har flere ganger blitt bekreftet av vitenskapelige analyser. Forskere ved Harvard-universitetet kunne følgelig i 1975 påvise at kokabladet har like stor ernæringsmessig verdi som flere fødevarer, som for eksempel quinoa, jordnøtter, hvete og mais. «Når det gjelder ernæring, ser vi ingen store forskjeller mellom bruk av kokaplanten og direkte inntak av matvarer,» slår rapportens forfatterne fast. Siden det har et høyt innhold av mineralsalter, fiber og vitaminer, og lavt kaloriinnhold, kan bladet ifølge dem være et av verdens beste næringsmidler. Dr Ciro Hurtado Fuentes, som er direktør ved det peruanske Institutt for andinsk matkultur, anbefaler derfor at det tas i bruk som mel. Det ville ifølge ham kunne få bukt med sultproblemet som fremdeles angår 52,4 millioner mennesker på det amerikanske subkontinent. Utover bladets ernæringsmessige verdi har man også påvist dets terapeutiske og farmasøytiske egenskaper. En analyse av tre av alkaloidene det inneholder (kokain, lisleinamilkokain og translinalmilkokain), utført av det franske forskerorganet Orstom og bolivianske laboratorier, har påvist at kokablad ikke bare hjelper en til «å tilpasse seg høyere luftlag» ved å stimulere oksygeninntaket og hindre koagulering av blodet, men også ved å regulere glukosestoffskiftet.

Slike karakteristikker antyder en hel rekke gode bruksområder, fra behandling av sukkersyke til forebygging av Parkinsons sykdom, i tillegg til bruk som substitutt for kokain og crack. En grundig studie av de fjorten alkaloidene som fins i kokabladet kunne dermed vise seg å være svært nyttig for legevitenskapen. Men forskningsfeltet er blokkert av det internasjonale forbudet som rammer kokabusken. Kokabladet blir ansett som en psykoaktiv plante i naturlig tilstand, er derfor fremdeles offer for den opprinnelige sammenblandingen med «hvit snø».
I hastig trukne konklusjoner hevdet kommisjonen at tygging av kokablader førte til feilernæring.

La oss gå litt tilbake i tiden. På forespørsel av Perus FN-utsending foretok en kommisjon en lynvisitt til Peru og Bolivia i 1949 for å «undersøke virkningene av tygging av kokablader og mulighetene for å begrense produksjonen og kontrollere distribusjonen». Med dette utgangspunkt skulle rapportskriverne naturlig nok komme til å vektlegge bladets negative virkninger, både for den enkelte forbruker og for produksjonslandet som helhet. I hastig trukne konklusjoner hevdet kommisjonen at tygging av kokablader førte til feilernæring og «uheldige virkninger både av intellektuell og mental karakter» hos befolkningen i Andesregionen.

Selv om den også blir holdt ansvarlig for fattigdommen på subkontinentet siden den minsker befolkningens arbeidsevne, omtales likevel acullico (tygging av kokablader) som en «vane». Men i 1952 endrer ekspertkomiteen for narkotikaavhengighet tilknyttet Verdens helseorganisasjon (WHO) skyts. Den konkluderer med at acullico «har alle kjennetegn på misbruk». Misbruk blir her definert som «en form for kokainavhengighet».


For «det internasjonale samfunn» ble effektene av kokabladet herved direkte forbundet med virkningene av kokainklorid. Det skulle ikke mer til for at det ble den perfekte skyteskive. I 1961 var saken et faktum. Etter påtrykk fra USA – landet med verdens høyeste forbruk av kokain – plasserte FNs alminnelige narkotikakonvensjon kokabladet i kategori 1 av de «psykotropiske planter», det vil si i stand til å gi narkotisk effekt i naturlig tilstand. Dette innbærer et kontrollsystem som ifølge forskerne ved Transnational Institute «langt overgår det som anvendes på mange psykoaktive planter, hvorav flere i langt større grad er troendes til å endre bevisstheten, som for eksempel kava-kava (Piper methysticum), kratom (Mitragyna speciosa) og ulike hallusinasjonsframkallende stoffer.»

Kokabladet, som allerede var bannlyst av alle internasjonale organer, ble nå forbudt å dyrke, foredle og å selge. Kun den tradisjonelle bruken ble tillatt i de landene hvor det fantes bevis på bruk fra gammelt av, nærmere bestemt Bolivia og Peru. To aktører unnslapp imidlertid denne forordningen og ble underlig nok beskyttet: den amerikanske legemiddelindustrien (for å kunne framstille kokain til medisinsk bruk) og Coca-Cola.

Idet planten fra Andesregionen ble forbundet med kokain, brukerne med stoffmisbrukere, og produsentene etter hvert ble sidestilt med narkotikaterrorister, erklærte «det internasjonale samfunn» åpen krig. I produsentlandene ble det satt i verk tiltak for å fjerne planten med makt. Og mens kokainsalg ga milliardinntekter, slik salg av bedøvende midler eller leskedrikker basert på kokaekstrakt hadde gjort det tidligere, havnet fortsatt rikdommen på utenlandske hender. Mens de store taperne under denne politikken var småprodusentene i Andesregionen.

Resultatene av undersøkelser utført ved uavhengige laboratorier ble ignorert. Flere anmodninger om å revurdere kokabladets status framlagt av den bolivianske og peruanske regjering nådde ikke fram. Som eneste evaluering som er utført per i dag, var rapporten fra 1950 fremdeles FNs viktigste holdepunkt!
USA truet med å trekke sin økonomiske støtte hvis konklusjonene i rapporten ble vedtatt
På 90-tallet fødtes det riktignok et håp idet WHO lanserte et ambisiøst prosjekt i samarbeid med FNs forskningsinstitutt for kriminalitet og folkerett (UNICRI) kalt «Kokain WHO/UNICRI». Med undersøkelser som strakk seg over fire år og med bidrag fra 45 internasjonale forskere fra 19 utvalgte land på alle fem kontinenter, er dette den største studien som noensinne er blitt utført på dette området.
Rapporten understreket de positive helseeffektene ved den tradisjonelle bruken av kokabladet og anbefalte igangsetting av ny forskning på vekstens terapeutiske egenskaper. Og skapte dermed skandale under Helseorganisasjonens 48. generalforsamling i Genève i 1995. USAs representant ved WHO, Neil A. Boyer, anklagde forfatterne for «å tale kokainens sak ved å hevde at inntak av kokabladet ikke gir noen synlige skadevirkninger, verken for den fysiske eller den mentale helse.» Og USA truet med å trekke sin økonomiske støtte hvis konklusjonene i rapporten ble offisielt vedtatt. Rapporten ble omgående skrinlagt.


For landene i Andesregionen skulle denne klassifiseringen få dramatiske konsekvenser. 90-tallet ble preget av en stadig mer repressiv politikk for å utradere kokaplanten. I 1998 ble FNs generalforsamling kalt sammen for å trappe opp «krigen mot narkotiske stoffer». Etter påtrykk fra Washington ble «Verdighetsplanen» for Bolivia godkjent. Under slagordet «null koka», som general Hugo Banzer forsvarte, førte planen til at kokaplanten ble rykket opp med makt uten at det ble gitt noen kompensasjon. Samme år godkjente den amerikanske kongressen «prosjektet for eliminering av narkotika på den vestlige halvkule», som i tillegg til helikoptrene og de ulike militære øvelsesprogrammene nedfelt i «Colombia-planen» omfattet 23 millioner dollar beregnet på å gjøre ugressmidlene som ble brukt i landet mer effektive for å få bukt med kokaplanten. Nye mikroherbicider ble testet ut, til tross for miljø- og helserisikoen. Det er her viktig ikke å glemme at både i Bolivia og i Peru, som senere også i Colombia, fungerte illegal kokadyrking beregnet på narkotikasmugling som en overlevelsesstrategi i en periode med samfunnsendringer. I Peru har fjerning med makt ytterlig forverret sosiale konflikter, gitt næring til undergravende vold (særlig i regi av «Den lysende sti» ), skadet lokal økonomi og ødelagt skoger på grunn av spredning av kokadyrkingen.

I samme periode i Bolivia ble sammenstøtene i Bolivia nå en del av hverdagen. I Chapare-provinsen skilte man ikke mellom kokainsmuglere og bønder. Mellom 1998 og 2002 ble det notert 33 drepte, 567 skadde og 693 arresterte i cocalerosenes leir, 27 drepte og 135 skadde i hærens rekker. «Kawsachun coca, wanuchun yanquis!» ble krigsropet blant de små kokadyrkerne. «Leve kokaen, ut med yankeene!»
«Demokratiet hos oss lignet overhodet ikke på demokrati, det var et totalitært styre som dekket seg bak et demokratisk skalkeskjul,» minnes Nieves Mamani. «Vi ble massakrert, torturert, satt i fengsel. De ville svekke oss og splitte oss, mens de egentlig oppnådde det motsatte.» Uten å få noen innvirkning på kokainmarkedet på verdensbasis, framskyndet heller kampen mot narkosmugling som internasjonale organisasjoner oppfordret til, oppbyggingen av den mektigste fagforeningsorganisasjonen i landet, nemlig de seks cocaleros-foreningene i regionen Tropico de Cochabamba. I 2005 førte organisasjonen sin leder Evo Morales fram til presidentvervet. Valgt med 53,7 prosent av stemmene for å gi den opprinnelige befolkningen verdigheten tilbake, ble han Bolivias og verdens første president med bakgrunn som cocalero (kokaplantedyrker). På hans skuldre hviler den tunge oppgaven med å få FN til å revurdere statusen til det grønne bladet fra Andesfjellene.


PROSJEKTET «KOKAIN WHO/UNICRI» lever ennå i folks bevissthet. Men å få overbevist de amerikanske styresmaktene om gyldigheten av den bolivianske tenkemåten blir ikke enkelt. De gjentatte varselropene fra USAs ambassadør i La Paz, Philip Goldberg, antyder hvordan den nye bolivianske politikken for kokaplanten vil bli møtt i Washington. Stasjonssjef ved Bolivias ambassade i Venezuela, Jorge Alvarado, ser en enkel forklaring: «Ved å opprettholde krav om reduksjon av kokadyrking og påstå at vår regjering bidrar til narkotikaproduksjon, kan den amerikanske regjering fortsette å gripe politisk inn i våre indre anliggender.» Nok til å videreføre, og med implisitt støtte fra WHO og «det internasjonale samfunn», en feiloppfatning som i et halvt århundre har krenket rettighetene til den opprinnelige befolkningen i Abya Yala.
Oversatt av M.B.