Machiavellis glemte ulv

Den franske filosofen Jacques Derrida (1930–2004) holdt mellom 2001 og 2003 en forelesningsrekke kalt «Dyret og suverenen», som tok opp begrepet suverenitet og «politikkens dyrefigurer». Le Monde diplomatique bringer her et ikke tidligere publisert utdrag fra forelesningsrekken. Her drøfter Derrida Machiavellis Fyrsten opp mot samtidens geopolitiske situasjon, med det implisitte spørsmålet: Er Machiavellis verk laget for de mektige, eller er det en slu bruksanvisning for folkets kamp mot tyrannene?

Périès oversettelse av Machiavellis Fyrsten1 stiller med kapittel XVIII «Hvorvidt en fyrste bør holde ord» […] et høyaktuelt spørsmål (det dreier seg ikke bare om overholdelse av våpenhviler, våpenstilstander, fredsavtaler, men også spørsmålet, som alltid er tilstedeværende på grunn av selve strukturen i enhver kontrakt og ed, om suverenen skal overholde av sine forpliktelser overfor kvalifiserte og autoriserte institusjoner eller tredjeparter: for eksempel om USA eller Israel skal respektere FNs resolusjoner eller ikke, og da ikke bare alt det som angår resolusjonene, men også FNs engasjement overfor såkalt internasjonal terrorisme (et begrep selv FN finner problematisk) og konsekvensene organisasjonen har trukket av dagens situasjon, i og med at den har gitt USA autorisasjon til legitimt å forsvare seg selv med alle midler det mener er nødvendig.

Men i dette kapittelet om ordet fyrstene skal holde, dreier spørsmålet seg om «Hvorvidt en fyrste bør holde ‘ord’» eller «Hvorledes fyrster bør holde løfter», virker dette samme spørsmålet […] uatskillelig fra spørsmålet om hva som er «særegent for mennesket». Og disse to spørsmålene, som i virkeligheten synes å være ett og samme spørsmål, blir behandlet på en svært interessant måte. Vi skal her se en ulv gå forbi, men også mer sammensatte dyr.

Spørsmålet om menneskets vesen blir faktisk plassert i kjernen av debatten om lovens kraft, mellom rå makt og lov. Machiavelli innleder dette kapittelet, som går for å være ett av de mest machiavelliske og ikke bare Machiavellis mest machiavelliske, med å vedgå et faktum (jeg vil understreke ordet faktum): De facto mener man at det er prisverdig at en fyrste er tro mot sine løfter. Det er prisverdig at han vedgår dette. Etter det som virker som en innrømmelse (ja, det er godt, det er prisverdig, det er et anerkjent faktum at, i prinsippet, ideelt sett, skal en fyrste holde sitt ord), vender Machiavelli tilbake til dette faktum, som han faktisk aldri har forlatt. […] Få fyrster er pålitelige, få fyrster overholder sine løfter og flesteparten bruker list; de er nesten alltid utspekulerte med sine løfter. Fordi de blir, faktisk, tvunget til det.

Vi har sett, sier han, vi har stadfestet at de mektigste fyrstene, de som hentet seieren hjem, de som vant, at de, ja, de seiret over de som nettopp hadde som regel å holde det de lovet […] «De må dermed vite [Machiavelli henvender seg til Lorenzo de’ Medici som leser] at det finnes to måter å kjempe på: med lovens våpen, og med maktens.»2

Altså, enten med retten, rettferdigheten, trofastheten, respekten for lovene, kontraktene, avtaleforpliktelsene, konvensjonene, institusjonene, med den svorne overbevisning, eller gjennom å forråde det man har forpliktet seg til, å lyve, å ikke overholde løfter, å bruke rå makt («den sterkestes rett …»).

Ut fra dette trekker Machiavelli noen underlige slutninger som vi må analysere nærmere. Å kjempe med lovene (altså å være tro mot forpliktelsene man har gjort, som en oppriktig fyrste som respekterer lovene) er, sier han, særegent for menneskene. Dette er hans ord («særegent for menneskene»), det finnes et slags kantiansk argument i prinsippet hans: å ikke lyve, plikten til ikke å lyve eller å sverge falskt, er det særegne og verdige ved mennesket. […]

DEN ANDRE MÅTEN å kjempe på (kjempe med makt), sier han, er dyrenes. Ikke lenger menneske, men dyr. Rå makt og ikke loven, den sterkestes rett er særegent for dyret. Etter denne andre gangen, anerkjenner Machiavelli en tredje gang argumentet om at den første måten å kjempe på (med loven), faktisk, er utilstrekkelig. Den forblir, faktisk, kraftløs. Man må dermed, faktisk, ty til den andre. Fyrsten må derfor kjempe med begge våpnene, med lov og rå makt. Han må dermed oppføre seg som menneske og dyr. Fyrsten må derfor, jeg siterer, «vite å kunne være såvel dyr som menneske».3 […]

Når det å handle med loven (troskap mot edene man har avlagt, osv,) er kraftløst, ikke fungerer, er svakt, for svakt, må man oppføre seg dyrisk. Den menneskelige fyrsten må oppføre seg som om han var et dyr.

«Det lærer fyrstene på indirekte vis av de gamle forfatterne som forteller at Akilles og mange andre oldtidsfyrster ble oppfostret av kentauren Keiron som hadde oppsyn med deres utdannelse. At de hadde til oppdrager et vesen som var halvt dyr og halvt menneske, vil ikke si annet enn at en fyrste må forstå å bruke begges naturgitte egenskaper.»4

Machiavelli insisterer ikke for mye på den menneskelige delen til denne kentaurfyrsten, suverenen som er oppfostret av kentauren og er dens disippel, på den menneskelige delen til denne fyrsten som både må være menneske og dyr. Han fortrekker heller å understreke at den dyriske delen selv må være en hybrid, en sammensetning, blanding eller poding av to dyr: løven og reven. Ikke kun ett dyr, men to i ett.

«For løven kan ikke verge seg mot feller. Reven kan ikke verge seg mot ulver. Fyrsten må altså være en rev for å kunne ane fellene, og en løve for å kunne skremme ulvene. De som bare holder seg til løven, forstår ikke det.»5 […]

Her er den svorne fienden alltid en ulv. Dyret som må jages, fortrenges, undertrykkes, bekjempes, er ulven. Det dreier seg om å «verge seg mot ulver». Men det som er enda mer interessant og oppsiktsvekkende er, vil jeg understreke, at det dermed gjelder, jeg siterer videre, å skremme vekk ulvene: «Reven kan ikke verge seg mot ulver. Fyrsten må altså være en rev for å kunne ane fellene, og en løve for å kunne skremme ulvene.»6 Om løven i seg selv ikke er tilstrekkelig til å skremme vekk ulvene, må man likevel med hjelp av revens kyndighet, terrorisere terroristene, som [Charles] Pasqua sa i sin tid. Det vil si å bli fryktet som potensielt mer fryktelig, mer redselsfull, mer ondskapsfull, mer utenfor-loven enn ulvene, selve symbolet på villdyrets vold.

UTEN Å OVERDRIVE mengden altfor opplagte eksempler på slike diskurser i samtiden, vil jeg nøye meg med å trekke fram det [Noam] Chomsky bemerker i sin bok om Rogue States: For å svare på truslene fra det man kaller «internasjonal terrorisme» fra røverstater (rogue states – og jeg vil her påpeke at «rogue» også betegner dyr som ikke en gang respekterer skikkene i dyresamfunnet og dermed setter seg på utsiden av gruppen), anbefaler Stratcom (US Strategic Command)7 å skape frykt. Fienden må skremmes, ikke bare med trusselen om atomkrig som det alltid gjelder ha hengende over, selv bakenfor bioterrorismen, men framfor alt ved å gi fienden et bilde av en motstander (altså USA) som er i stand til å gjøre hva som helst, som et dyr, som kan gå av hengslene og miste besinnelsen, som kan slutte å handle rasjonelt, slutte å være et rasjonelt menneske, når vitale interesser står på spill.

Man må ikke framstå for «rasjonell», sier direktivet, når man fastsetter overfor fienden hva man holder mest kjært. Sagt på en annen måte: Man må vise seg blind, gjøre det klart at man kan være blind og dyrisk når man har bestemt seg for å nå et mål, bare for å skremme og gi inntrykk av at man er villig til å gjøre alt, at man kan tippe over når vitale interesser er truet. Man må late som om man er i stand til å bli gal, vanvittig, irrasjonell, altså dyrisk. Det er «skadelig» («it hurts»), sier en av anbefalingene til Stratcom, å tegne et bilde av oss selv som for åpenbart rasjonelle og sindige. «Derimot er det ‘formålstjenlig’ [beneficial] for vår strategi å få visse elementer til å framstå som ‘ute av kontroll’ [out of control].»8 Denne evnen til å late som, denne simulakramakten, er det fyrsten må tilegne seg for å ikle seg egenskapene til løven og reven. Metamorfosen er selv et menneskelig knep, knepet til revemennesket som må late som om det ikke er et knep. Dette er løgnens, fabelens eller simulakrets essens, nemlig å presentere seg som sannheten eller sannferdigheten, å sverge at man er tro, noe som alltid er betingelsen for troløshet. Fyrsten må være rev, ikke bare for å være slu som en rev, men for å kunne late som om han er det han ikke er og ikke er det han er. Altså for å late som han ikke er en rev, mens han i virkeligheten er en rev. Det er på betingelsen av at han er en rev, eller at han kan bli en rev, eller bli som en rev, at fyrsten kan være både menneske og dyr, løve og rev.
Det er kun reven som kan skifte ham på en slik måte, som kan sette seg fore å ligne på en løve. Løven kan det ikke. Reven må være rev nok til å spille løve og å gå så langt som, jeg siterer, «å vite å skjule denne revenaturen». Jeg leser noen linje og dere vil se at Machiavelli har et eksempel i sinne, han holder en slu lovtale for en revefyrste i sin egen samtid:

«En klok hersker kan derfor ikke, og bør heller ikke, holde løfter når det ville være til skade for ham, og de grunnene ikke lenger eksisterer som fikk ham til å avgi sitt løfte. Hvis nå menneskene alle var gode, ville et slikt råd vært godt. Men fordi de er slette og ikke vil holde sine løfter til deg, behøver du heller ikke holde dine løfter til dem. En fyrste vil heller aldri mangle gyldige grunner til å fargelegge et løftebrudd. Det kunne man gi tallrike moderne eksempler på. Man kunne vise hvor mange løfter som er blitt tomme og verdiløse gjennom fyrstenes troløshet. Den som best har forstått å anvende reven i seg, er det gått best. Det er nemlig nødvendig å vite å skjule denne naturen [revens] og være en mester i hykleri og forstillelse. Menneskene er så enfoldige og innretter seg så fullstendig etter øyeblikkets behov, at den som vil bedra, alltid vil finne noen som lar seg bedra.»9 […]

ER DET NYTTIG å trekke fram de mange eksemplene fra vår modernitet – slik Hannah Arendt insisterte på å gjøre – der det er de mektige suverene statene som bøyer og tøyer folkeretten etter deres interesser, foreslår og faktisk lager begrensninger for de svakeste statenes suverenitet, og noen ganger går så langt som å bryte eller ikke overholde den internasjonale folkeretten de selv har vært med på å innstifte, og krenker dermed institusjonene til denne folkeretten, samtidig som de anklager de svakeste statene for ikke å overholde den eller å være røverstater (eller Rogue States på amerikansk, det vil si utenfor-loven-stater, som disse dyrene man kaller «rogue» som ikke bøyer seg for loven i deres eget dyresamfunn)? Disse mektige statene som alltid gir andre og dem selv grunner til å rettferdiggjøre seg selv, men som definitivt ikke har rett, eller, de har de minste sterkestes rett. De turer da selv fram som ubarmhjertige dyr, som villdyr eller fulle av raseri.

Oversatt av R.N.