Finanskrisen og frihandelsmytene

Den dype krisen vi opplever nå har fått debatten om proteksjonisme til å blusse opp igjen. Et ømtålig tema der frihandelsforsvarerne gjør frihandel til en fetisj og kjemper med nebb og klør mot alt som smaker av proteksjonisme. Deres virkelighetsbeskrivelse fordreier sannheten, bevisst eller på grunn av uvitenhet, og proteksjonismen framstår som et stort tabu. Når de nekter å innrømme at frihandel er årsaken til krisen, viser frihandelstilhengerne at de har forlatt tenkningens univers og trådt inn i magiens verden.

Frihandel har en dobbel depresjonseffekt. Den har en direkte effekt på lønningene, og en indirekte effekt gjennom skatte- og avgiftskonkurransen den legger opp til. I land der bedriftene må konkurrere direkte med produksjon i land med billig arbeidskraft og dårlig arbeidervern, prøver regjeringene å hindre økt arbeidsløshet ved å forsøke å opprettholde lønnsomheten på sitt territorium (en nødvendig forutsetning for at ikke bedriftene skal flytte ut) ved å overføre bedriftenes sosiale forpliktelser over på arbeidstakerne. I tillegg til presset på lønningene kommer altså en mer urettferdig skattlegging og en reduksjon av sosiale ytelser (indirekte lønn). Dette bidrar til at flertallet av husholdningene får lavere inntekt. For å opprettholde kjøpekraften må de sette seg i enda større gjeld – og det i en situasjon der økonomien deres blir stadig mer sårbar.

Hovedårsaken til krisen er derfor ikke bankene – deres utskeielser er bare et symptom – men frihandelen. Virkningene av frihandelen har smeltet sammen med virkningene av en liberalisert finansnæring.

I USA FALT arbeidstakernes andel av nasjonalinntekten til 51,6 prosent i 2006 – det laveste nivået siden 1929 – mot 54,9 prosent i 2000.¹ I perioden 2000–2007 økte medianreallønna² bare med 0,1 prosent, og gjennomsnittshusholdningens inntekt sank årlig med 0,3 prosent i reelle tall. Nedgangen var enda større for de fattigste husholdningene. I samme periode opplevde den fattigste femtedelen av husholdningene et inntektsfall på 0,7 prosent i året. Og siden 2000 har timelønna i USA ikke økt i takt med produktiviteten.³

Frihandel tvinger regjeringer til å overføre finansieringen av sosiale ytelser i bedriftene over på arbeidstakerne. Fra 2000 til 2007 økte utgiftene til helseforsikring og utdanning kraftig i USA (henholdsvis med 68 prosent og 46 prosent).⁴ Samtidig økte andelen innbyggere uten forsikring fra 13,9 til 15,6 prosent.⁵ Selv den amerikanske økonomen Paul Krugman, som lenge holdt fast på at «globaliseringen har ikke skylda», har måttet innrømme at lønnsdeflasjonen som er importert via frihandel, har spilt en viktig rolle i denne prosessen.⁶ Det er derfor ikke overraskende at gjeldsbyrden til amerikanske husholdninger har eksplodert. Den tilsvarte 63 prosent av USAs bruttonasjonalprodukt i 1998 og 100 prosent i 2007.
Fenomenet finnes også i Europa, der det i eurosonen kombineres med politikken til Den europeiske sentralbanken (ESB), som gjør sitt for å styrke de importerte depresjonsframkallende kreftene. Noen EU-land har fulgt den amerikanske modellen, deriblant Spania, Irland og Storbritannia, land som opplever en relativ og i noen tilfeller absolutt fattiggjøring av befolkningen.⁷ I Storbritannia har den importerte lønnsdeflasjonen ført til en eksplosiv økning i husholdningenes gjeld. I 2007 var den større enn bruttonasjonalproduktet. Dette har skapt et insolvensfenomen som kan sammenliknes med det man ser i USA.

Selv i land som står relativt langt fra USA, er lønnsdeflasjonen påtakelig. Tyskland har ført en politikk med massiv utflytting av underleverandører. Etter at EU utvidet seg til Øst- og Sentral-Europa, har man gått fra «Made in Germany» til «Made by Germa-ny». Samtidig har den tyske regjeringen sørget for at husholdningene betaler en del (via merverdiavgift) av kostnadene som tidligere var bedriftenes ansvar. Denne strategien har ført til et stort handelsoverskudd, på bekostning av Tysklands europartnere – som Tyskland reeksporterer lønnsdeflasjon til. Prisen å betale er svak vekst på grunn av lav etterspørsel innenlands, til tross for en urovekkende økning i husholdningenes gjeld (68 prosent av BNP).
I Frankrike har regjeringene de siste årene forsøkt å svare på globaliseringen med såkalte «strukturreformer». Disse reformene – som har handlet om å utvide arbeidstiden og svekke sosiale ytelser – har bare forsterket effekten av den importerte lønnsdefla-sjonen. Som Credoc (forskningssenter for levekårsstudier) konstaterer: «Situasjonen til ’middelklassen’ likner mer på situasjonen til lavinntektsklassen enn høyinntektsklassen.»⁸

Det mest spektakulære utslaget av denne politikken er utflytting av virksomhet til land med lave lønnskostnader og svake arbeiderrettigheter og miljøreguleringer. Men det viktigste utslaget av denne politikken er presset på arbeidstakere og fagbevegelse for å få dem til å avstå sosiale rettigheter og lønnsøkning.

Bedriftsledelsene bruker trusselen om utflytting til å rokke ved tidligere inngåtte avtaler og eksisterende reguleringer. Dette har store konsekvenser for arbeidstakernes helse, og den økte forekomsten av sykdommer som skyldes stress på arbeidsplassen, er et resultat av dette presset.⁹ Hvis disse sykdommene koster helsevesenet tilsvarende 3 prosent av BNP, som globale epidemiologiske undersøkelser anslår,¹⁰ er det en klar forbindelse mellom lønnsdeflasjon og belastningen på trygdesystemet i de store europeiske landene. Men flere regjeringer, for eksempel den nåværende franske regjeringen, har brukt denne belastningen på trygdesystemet som påskudd for å angripe sosiale rettigheter, og på den måten flytte kostnadene over på arbeidstakerne.

«Strukturreformene» bidrar altså direkte eller indirekte til at et flertall av husholdningene får betalingsproblemer. De står midt i boliggjeldskrisen vi har sett i USA, Storbritannia og Spania. Også i andre land fører krisen til at familiene blir stadig mer sårbare økonomisk, og at spørsmålet om «kjøpekraft» blir mer aktuelt. Selv i Frankrike, der bankene har vært relativt forsiktige, har husholdningenes gjeld, som var stabil fram til 2000, økt fra 34 prosent av BNP til hele 47,6 prosent i 2007. Fenomenet «fattige arbeidere», som det siste tiåret har vokst fram på begge sider av Rhinen, er en direkte konsekvens av denne politikken.

ÅRSAKEN TIL LØNNSDEFLASJONEN ligger i den aggressive politikken landene i Sørøst-Asia har ført innen internasjonal handel siden 1998–2000 – gjennom frihandelen som Verdens handelsorganisasjon (WTO) har vært pådriver for. Men denne politikken bunner først og fremst i reaksjonen på sjokket etter finanskrisen i 1997–1999. Det er tilfellet med Kina, som på grunn av feil og inkompetanse i Det internasjonale pengefondet (IMF) måtte ta støyten for store deler av Asia-krisen ved å la nabolandene bygge opp handels- og finansoverskudd på Kinas bekostning.

For å beskytte seg mot en mulig ny krise har Kina og nabolandene satset på å bygge opp store valutareserver. De er blitt presset til å føre en aggressiv politikk innen internasjonal handel, gjennom sterke devalueringer, konkurransemessig deflasjon og begrensing av det interne forbruket. Disse tiltakene har bidratt til å senke arbeidstakernes andel av verdiskapingen i industrilandene. Tiltakene har også vist seg å være ekstremt effektive, vekstlandene i Sørøst-Asia har akkumulert enorme valutareserver (for Kinas del 1884 milliarder dollar).¹¹

Den kinesiske økonomien har de siste tretti årene raskt kommet på høyden teknologisk. Samtidig har kostnadene for arbeidskraft, både direkte og indirekte, stått på stedet hvil. Den økte kvaliteten på eksportvarene fra Kina er på lang sikt en trussel mot alle industriarbeidsplasser. Likhetsindeksen som sammenlikner et lands eksport med OECD-landenes eksport, endrer seg stadig i Kinas favør, men også for andre vekstland.¹² Dette slår hull på myten om en internasjonal spesialisering der disse landene konsentrerer seg om enkle produkter, mens de utviklede landene fortsatt tar seg av de sofistikerte produktene.
Den importerte lønnsdeflasjonen har også kommet til EU i forbindelse med utvidelsene og strategiene til de «nye» medlemslandene. Land som Tsjekkia, Slovakia, Romania, og i mindre grad Ungarn og Polen, har bevisst spilt på skatte- og avgifts-dumping, fordelaktige vekslingskurser, reduserte sosiale avgifter og dispensasjon fra miljøkrav for å tiltrekke seg investeringer gjennom utflytting. Investorene interesserer seg åpenbart ikke for markedene i disse relativt små landene, men ønsker å bruke dem som en plattform for å eksportere varer tilbake til landene i «det gamle» EU.¹³

De blir hevdet at denne lønnsdeflasjonen er prisen man må betale for at andre land utvikler seg, men dette stemmer ikke. Frihandelen som WTO har innført, har hatt en merkbart negativ effekt på de fattigste landene. De første resultatene som ble publisert i 2003, utbasunerte riktignok en gevinst i størrelsesorden 800 milliarder dollar – men alle revideringer har knust disse estimatene.¹⁴ Modellene man har brukt, er i realiteten designet for å maksimere de positive effektene av handelsliberalisering. De tar ikke med i regnestykket at inntekter går tapt når tollavgifter forsvinner, og disse inntektene er langt fra ubetydelige.¹⁵ Vi kan tilføye at Verdensbanken og WTO regner Kina blant de såkalt «fattige» landene, noe som er svært diskutabelt. Hvis man fjerner Kina fra beregnings-grunnlaget, blir resultatet negativt, uansett hvilken metode man bruker.¹⁶
Inntektsfallet til arbeidere i de utviklede landene innebærer ikke at arbeidere i vekstlandene tjener mer, men til at en bitteliten elite blir enda rikere. Denne elitens formue har bokstavelig talt eksplodert de siste ti årene. I USA beslagla 0,1 prosent av de rikeste 7,5 prosent av nasjonalinntekten i 2005, mot 5 prosent i 1995 og 2,9 prosent i 1985. Nivået i 2005 tilsvarte nivået i 1929 (7,6 prosent). De samme årsakene gir de samme virkningene. På kort sikt kan man oppleve økt vekst i landene som mottar investeringer i form av utflyttet virksomhet. Men de sager av greina de sitter på, ved hjelp av store europeiske og amerikanske selskaper. På den måten har den relative og selv den absolutte fattiggjøringen av arbeiderne i de utviklede landene skapt krisen vi opplever i dag, med en brutal nedgang i kjøpekraften, som igjen rammer eksportlandene. I spillet om frihandel, utflytting av virksomhet og lønnsdeflasjon, er det altså ingen vinnere – bortsett fra de som har innkassert profitten og har plassert den på trygge steder.

DET FINNES EN MYTE til, som brukes i forsøkene på å sverte proteksjonismen: Tiltakene som ble iverksatt etter krisen i 1929, skal ha forverret den ved å få den internasjonale handelen til å bryte sammen.¹⁷ I virkeligheten var de avgjørende faktorene ustabilitet i valutasystemet, økte transportkostnader og dårligere internasjonal likviditet. Frihandelstilhengerne glemmer alltid å nevne at John Maynard Keynes, som på begynnelsen av 1920-tallet var en svoren tilhenger av frihandel, «konverterte» til proteksjonisme i 1933.¹⁸ Keynes holdt fast ved dette helt til sin død i 1946. I sine tanker om en omorganisering av valutasystemet og det internasjonale handelssystemet la han stor vekt på proteksjonisme, samtidig som han fordømte autarki (selvforsyning).

Proteksjonistiske tiltak blir stadig mer aktuelt også i dag, fordi de innebærer at man kan tilpasse sin handel med omverdenen, i motsetning til autarki, der målet er å stenge omverdenen ute. Proteksjonisme er til og med en forutsetning for en politikk som kan gi lønnsøkning slik at husholdningene kommer i balanse og etterspørselen øker. Å forestille seg at man kan øke lønningene uten å røre frihandelen, er enten hykleri eller idioti. Dessuten er det bare proteksjonisme som kan stoppe spiralen for minst mulig skatt og minst mulig velferd, som nå er i sving i Europa.

Man kan innvende at innføring av proteksjonisme ikke automatisk vil få selskapene til å endre atferd. Arbeidsgiverne kan prøve å beholde overtaket sitt selv om de vil være bedre beskyttet mot konkurranse utenfra – men de kan ikke lenger bruke den som påskudd. I dag fører presset fra lavkostlandene til at man i de største industrilandene ikke har annet valg enn lønnsdeflasjon (direkte og indirekte, ved at kostnader overføres på arbeidstakerne) eller utflytting og arbeidsløshet. Når arbeidsgiverne ikke lenger kan bruke dette argumentet, kan arbeidstakerne igjen vinne fram med krav om en bedre fordeling av verdiskapingen. Proteksjonisme er ikke et vidundermiddel – noe slikt finnes ikke i økonomien – men en nødvendig forutsetning.

Målet med proteksjonisme må være klart og tydelig. Det dreier seg ikke om å øke profittene enda mer, men å beholde og utvide sosiale rettigheter og miljøreguleringer. Det handler ikke om å straffe landene som tilbyr billig arbeidskraft, men om å presse de som har en produktivitet tilsvarende vårt nivå, men som ikke vil føre en sosialpolitikk og miljøpolitikk på samme nivå. Kort sagt handler det om å hindre at den globale handelen trekker hele verden nedover.

Dagens EU er et mangelfull rammeverk for en gjeninnføring av proteksjonisme. Det er viktig å gjeninnføre felleseuropeiske tollsatser, men det europeiske økonomiske området i dag er så uensartet at det åpner for dumpingpolitikk både når det gjelder skatter og avgifter, velferd og miljø. I tillegg til felleseuropeiske tollsatser kan det derfor være aktuelt å gjeninnføre systemet for innbetaling av valutakompensasjon¹⁹ som ble praktisert på 60-tallet. Hensikten med en slik midlertidig skatt må være å kompensere for forskjeller i vekslingskurser, men også for forskjeller i sosiale normer og miljøstandarder mellom i landene i eurosonen og de andre EU-medlemmene. En slik endring vil skape konflikt innad i EU. Og selv om slike samordnede tiltak er den beste løsningen på lang sikt, er det bare en trussel om ensidige tiltak fra Frankrikes side som kan tvinge fram en debatt om dette – som vil ende med at det innføres et system der man innad i EU kan respektere strukturelle ulikheter mellom medlemslandene.
Beløpene som kommer fra de felleseuropeiske tollsatsene, bør deles mellom et europeisk sosialt fond og målrettet bistand til de landene utenfor EU som vil inngå avtaler om å bygge opp sosial beskyttelse og miljøreguleringer. Kompensasjonsbeløpene bør gå til et stort fond for sosial og miljømessig konvergens²⁰ til fordel for landene i EU, som dermed oppmuntres til å bevege seg i denne retningen. Alternativet til proteksjonisme og kompensasjonsbeløp er enkelt: Vi kan la omverdenen påtvinge oss valg når det gjelder sosiale spørsmål og miljø, eller vi kan legge press på omverdenen.

FRIHANDEL INNEBÆRER en slutt på valgfrihet når det gjelder sosiale og økonomiske systemer. Det viser de gjentatte nederlagene i forsøkene på å skape et «sosialt Europa» – sosialistenes og miljøvernernes store visjon – eller rett og slett få til en harmonisering av skatter og avgifter. Hvis man ikke innfører tiltak som rammer strategier for sosial, skattemessig og miljømessig dumping, er det loven om «minst mulig» som vinner fram.

Kombinasjonen av frihandel og det strenge valutasystemet knyttet til euroen gjør det nødvendig med illegal innvandring, sett fra entreprenørenes ståsted. Illegale innvandrere har ingen sosiale rettigheter, og illegal innvandring blir dermed ensbetydende med en faktisk devaluering og nedbygging av sosiale rettigheter på grunn av presset fra importert konkurranse.

Uansett hva regjeringene sier, er en gjeninnføring av proteksjonisme uunngåelig. Og langt ifra å være en negativ faktor, kan den bidra til å en gjenoppbygging av det indre markedet på et stabilt grunnlag, med en sterk forbedring av den økonomiske situasjonen både til husholdningene og bedriftene. Proteksjonisme vil derfor være et viktig element i en varig løsning på krisen, og bør så raskt som mulig bli et sentralt tema i den offentlige debatten. Og her bør den verken være en fetisj eller et tabu.

Oversatt av G.E.

Fotnoter:
1 Tall fra US Department of Commerce. Se Aviva Aaron-Dine og Isaac Shapiro, «Share of National Income Going to Wages and Salaries at Record Low in 2006», Center on Budget and Policies Priorities, Washington DC, 29. mars 2007.

2 Join Economic Comittee (JEC), Senatet i USA, Washington, 26. august 2008.

3 Bureau of the Census, US Department of Commerce.

4 US Congress, «Joint Economic Committee Memo», Washington, juni 2008.

5 US Congress, Joint Economic Committee, 26. august 2008.

6 Paul Krugman, «Trade and Inequality, revisited», Vox, 15. juni 2007 (voxeu.org).

7 Mike Brewer, Alissa Goodman, Jonathan Shaw og Luke Sibieta, Poverty and Inequality in Britain 2006, Institute for Fiscal Studies, London, 2005.

8 Régis Bigot, «Hauts revenus, bas revenus et « classes moyennes «. Une approche de l'évolution des conditions de vie en France depuis 25 ans» (Høye inntekter, lave inntekter og ?middelklassen?. En tilnærming til utviklingen av levekårene i Frankrike de siste 25 årene), Colloque du Centre d'Analyse Stratégique, Paris, 10. desember 2007.

9 Se Direction de l'animation de la recherche et des études sociales (Dares), «Efforts, risques et charge mentale au travail. Résultats des enquêtes Conditions de travail 1984, 1991, et 1998» (Anstrengelser, risiko og mental belastning på arbeidsplassen. Resultater av arbeidsmiljøudersøkelser fra 1984, 1991 og 1998), Les Dossiers de la DARES, hors-série/99, La Documentation française, Paris, 2000; Patrick Legeron, Le Stress au travail (Stress på jobben), Odile Jacob, Paris, 2001.

10 Tall for Sverige og Sveits, se Isabelle Niedhammer (et. al.), «Psychosocial factors at work and subsequent depressive symptoms in the Gazel cohort», Scandinavian Journal of Environmental Health, vol. 24, nr. 3, Helsinki, 1998. Tall for Frankrike, se Sophie Bejean, Hélène Sultan-Taieb og Christian Trontin, «Conditions de travail et coût du stress: une évaluation économique» (Arbeidsforhold og prisen for stress: en økonomisk vurdering), Revue française des affaires sociales, nr. 2, Paris, 2004.

11 Valutareserver per 31. august 2008, ifølge IMF. Japan står for 1200 milliarder dollar, mens eurosonen har 555 milliarder euro.

12 Likhetsindeksen for eksport sammenliknet med OECD har i Kinas tilfelle økt fra 0,05 i 1972 til 0,21 i 2005; for Korea fra 0,011 til 0,33; for Mexico fra 0,18 til 0,33; for Brasil fra 0,15 til 0,20. Se Peter K. Schott, «The relative sophistication of Chinese exports», Economic Policy, nr. 55, London, januar 2008.

13 I Russland har investeringene først og fremst vært rettet mot det indre markedet; landet har beskyttet seg med høye tollsatser.

14 Frank Ackerman, «The Shrinking Gains from Trade: A Critical Assessment of DOHA Round Projections», Global Development and Environment Institute, Working Paper nr. 05-01, Tufts University, Medford (Massachusetts), oktober 2005.

15 D.K. Brown, A.V. Deardorff og R.M. Stern, «Computational Analysis of Multilateral Trade Liberalization in the Uruguay Round and Doha Development Round», RSIE Discussion paper, nr. 489, University of Michigan, Ann Arbor, 2002.

16 «Libre-échange, croissance et développement. Quelques mythes de l'économie vulgaire» (Frihandel, vekst og utvikling. Noen vulgærøkonomiske myter) i Revue du Mauss nr. 30, høsten 2007, La Découverte, Paris

17 Charles P. Kindleberger, «Commercial Policiy Between the Wars», i Peter Mathias og Sidney Pollard, The Cambridge Economic History of Europe, vol. 8, Cambridge University Press, 1989.

18 John Maynard Keynes, «National Self-Sufficiency», Yale Review, vol. 22, nr. 4, New Haven (Connecticut), 1933.

19 På 60-tallet ble det innført skatter eller subsidier på europeisk nivå for å skape konvergens mellom prisene i de ulike landene.

20 Se Bernard Cassen, «Inventer ensemble un «protectionnisme altruiste»» (Sammen skape en ?altruistisk proteksjonisme?), franske Le Monde diplomatique, februar 2000.

(…)