Leder

Hvor ble det av Revolusjonen?

De siste tretti årene har revolusjonstanken blitt redusert til et spøkelse på historiens kirkegård. Selv i en tid med omfattende økonomisk og økologisk krise, virker det ikke som om tanken på radikal samfunnsomveltning vil bre om seg slik den har gjort så mange ganger siden 1789. Le Monde diplomatique ser nærmere på fortidens, nåtidens og framtidens revolusjonære framskritt, feiltrinn og forhåpninger. Går vi mot en ny revolusjonær tid, eller har historien virkelig fått en ufullendt slutt?

Posted on

To hundre og tjue år etter 1789 er det fremdeles liv i Revolusjonen. Riktignok inviterte François Mitterand under 200-årsjubileet Margaret Thatcher og diktator i daværende Zaïre, Joseph Mobutu, til å bevitne at revolusjonen ble lagt på likstrå. Og siden jubileumsåret også ble det året da Berlinmuren falt, erklærte Francis Fukuyama «historiens slutt», det vil si liberalismens evigvarende verdensherredømme, og at den historiske parentesen som revolusjonen utgjorde ble lukket en gang for alle. Men krisen som kapitalismen nå er inne i, rokker igjen ved grunnvollene i legitimiteten til oligarkiene som sitter med makten. Luften føles lettere for noen, tyngre for andre. Med henvisning til «disse kunstnerne og intellektuelle som roper på opprør», fortviler den konservative avisen Le Figaro: «Det ser ut til at François Furet tok feil: Den franske revolusjonen er ikke over.»

Som så mange andre sparer den omtalte historikeren ikke akkurat på kreftene for å mane bort minnet om revolusjonen og sørge for at den ikke framsto som noen fristelse. I tidligere tider ble revolusjonen forstått som et uttrykk for en historisk nødvendighet (Marx), som en «ny historisk æra» (Goethe), som et heltedikt innledet av soldatene fra revolusjonens år 2, slik Victor Hugo sang: «Og man så dem marsjere stolt med nakne føtter over en verden som lot seg blende». Nå viser man bare fram blodet den har på hendene. Fra Rousseau til Mao skal terroristisk og dydig utopi om likhet, ha tråkket ned individets frihet, en utopi som avlet et kaldt uhyre: den totalitære stat. Siden kom «demokratiet» til sans og samling, og tok freidig og fredelig minnet med seg til markedet. For også demokratiet er etterkommer av revolusjoner, bare av et annet slag. På engelsk eller amerikansk maner var de mer politiske enn sosiale, mer «koffeinfrie».2

På den andre siden av Kanalen hadde man også hugget hodet av en konge. Men siden aristokratiet der ikke hadde ytt samme motstand som i Frankrike, så ikke borgerskapet noe behov for å inngå allianser med folket for å befeste sitt herredømme. I de bemidlede miljøene så en slik modell, uten barbeinte og sans-culotter, mer distingvert og mindre risikabelt ut enn den andre. Lederen for de franske arbeidsgiverne, Laurence Parisot, gikk altså ikke ut over sitt mandat da hun innrømmet overfor en journalist i Financial Times: «Jeg elsker Frankrikes historie, men Revolusjonen liker jeg ikke. Den var en ekstremt voldelig handling som vi ennå lider under. Den tvang hver enkelt av oss til å velge side». Hun la til: «Vi praktiserer ikke demokratiet med like stor suksess som i England.»3
«Å velge side»: Den slags sosial polarisering lager ugreie når vi alle sammen tvert i mot må vise oss solidariske med bedriften vår, med sjefen, med merkevaren – samtidig som vi alle holder oss på våre plasser. For den største feilen med revolusjonen, i øynene til dem som ikke liker den noe særlig, er ikke volden. Vold er et sørgelig banalt fenomen i historien. Nei, den største feilen er noe uendelig mye sjeldnere: Om-veltningen av samfunnsordenen som skjer i en krig mellom rike og proletarer.


I 1988 VAR PRESIDENT George H. Bush på jakt etter et knusende argument for å irettesette sin motstander, den harmløse teknokraten Michael Dukakis: «Han vil dele oss inn i klasser. Det fungerer i Europa, men det er ikke Amerika.» Klasser i Amerika, kan man forestille seg verre beskyldninger! Så ille er det at han som bebor Det hvite hus tjue år seinere, da tilstanden i den amerikanske økonomien ser ut til å kreve offer like ulikt fordelt som godene var før – «Alt det stjålne vi tilbake krever» heter det i Internasjonalen – har funnet det nødvendig å ta brodden av folkets raseri: «En av de viktigs-te lærdommene vi må trekke av denne krisen, er at økonomien vår ikke fungerer hvis vi ikke står sammen. […] Vi har ikke råd til å se en demon i hver eneste investor eller entreprenør som forsøker å skape fortjeneste.»4 Vi hadde jo våre anelser, Barack Obama kommer ikke til å gjøre revolusjon.

«Revolusjonen er først og fremst et brudd. Den som ikke godtar dette bruddet med den etablerte orden, med det kapitalistiske samfunnet, kan ikke være medlem i sosialistpartiet.» Slik snakket François Mitterand i 1971, ti år før han første gang ble valgt til president. Siden har betingelsene for å bli med i sosialistpartiet blitt myket opp og forsmår verken generaldirektøren i Det internasjonale pengefondet (IMF), Dominique Strauss-Kahn, eller generaldirektør for Verdens handelsorganisasjon (WTO), Pascal Lamy. Tanken om en revolusjon har også trukket seg tilbake andre steder, også i de mest radikale organisasjonene. Høyresiden har dermed slått kloen i ordet – som tydeligvis ennå bærer håp i seg – for å gjøre det ensbetydende med sin motsetning, restaurasjonen, med å rive ned det tilkjempede sosiale sikkerhetsnettet, mot «den etablerte orden».

Likevel anklager man de store revolusjonene for voldsbruken. Man opprøres over massakren på sveitsergardistene da det parisiske slottet Tuileriene ble tatt i august 1792, over at den russiske tsarfamilien ble utsatt for det samme i juli 1918 i Jekaterinburg eller over likvideringen av offiserene i Chiang-Kai-Sheks hær etter at de kinesiske kommunistene tok makten i 1949. Men da burde man ikke først ha dekket over hungersnøden under førrevolusjonære regimet som hadde Versailles-ballene og prestenes inndriving av tiende som bakteppe, eller de hundrevis av fredelige demonstranter i Petrograd som ble massakrert en «rød søndag» i januar 1905 av tsar Nikolai 2s soldater, eller de revolusjonære fra Guangzhou og Shanghai som i 1927 ble kastet levende i fyrkjelene på lokomotivene. For ikke å snakke om den daglige volden til den samfunnsordenen som man tidligere ville bekjempe.
Tilfellet der revolusjonære ble brent levende har ikke bare merket de som interesserer seg for Kinas historie, men er kjent av millioner av mennesker som har lest André Malraux’ roman La Condition Humaine (Menneskets Lodd).5 For i flere tiår sluttet de største forfatterne og de største kunstnerne til arbeiderbevegelsen for å feire revolusjonene, morgendagene som synger der framme. Samtidig forminsket de riktignok også ulempene, tragediene, de dystre morgengryene (hemmelig politi, persondyrking, nepotisme, arbeidsleire, henrettelser).

I tretti år har dette vært det eneste det snakkes om. Det anbefales til og med for å lykkes ved universitetet, i pressen og for å skinne for Akademiet. «Den som sier revolusjon, sier voldsutbrudd,» forklarer Max Gallo, medlem av Det franske akademi siden 2007. «Våre samfunn er ekstremt sårbare. Det største ansvaret til den som har tilgang til det offentlige talerør, er å advare folk mot dette utbruddet.»6 Furet på sin side mener at ethvert forsøk på radikal forvandling er totalitært og terroristisk, at «tanken om et annet samfunn er blitt nesten umulig å tenke». Konklusjonen hans er: «Vi er altså dømt til å leve i den verden vi lever i.»7 Man forstår at en slik tilværelse harmonerte godt med forventningene til leserne hans, som vanligvis lever i ly for de store stormene, i en tilværelse med hyggelige middager og diskusjoner.


REVOLUSJONSFOBIEN OG dens motstykke, legitimeringen av konservatismen, finner også andre spredningsveier enn Gallo og Furet. Tenk på hva mediene, inkludert filmen, velger. I tretti år har de villet slå fast at det utenfor det liberale demokratiet ikke finnes annet enn tyranniske regimer som står i hemmelig ledtog med hverandre. Den tysk-sovjetiske pakt har fått så stor plass at den overskygger andre naturstridige allianser som München-avtalene og håndtrykket mellom Adolf Hitler og Neville Chamberlain. Nazisten og den konservative forentes i det minste i hatet mot folkefrontene. Og det var den samme klassefrykten som fikk aristokratene i Ferrare og jernverkseierne i Ruhr til å legge til rette for at Mussolini og Det tredje riket kunne komme til makten.8 Er det fremdeles tillatt å minne om det?

I så fall, går vi videre … Samtidig som en velansett figur som Léon Blum, Frankrikes første sosialistiske statsminister, med glans teoretiserte over sin avvisning av en revolusjon av sovjetisk type, som en av vennene hans omtalte som «blanquisme i tartarsaus», tenkte han også over vanskene med å gjennomføre en samfunnsomveltning med allmenn stemmerett som eneste tryllemiddelet. I 1924 advarte han: «Vi er ikke helt sikre på at representantene og lederne for dagens samfunn, i det øyeblikk de ser sine viktigste prinsipper bli alvorlig truet, ikke selv går ut over det lovlige.» Grenseoverskridelser av denne typen har det faktisk ikke skortet på, fra Francos pronunciamento i 1936 til Pinochets statskupp i 1973, for ikke å glemme da sjahen av Iran styrtet landets statsminister Muhammed Mossadegh i 1953. Sosialistlederen understreket forøvrig at «republikken aldri hadde blitt erklært i Frankrike gjennom en lovlig avstemning i konstitusjonelle former. Den ble innført ved folkets vilje da det satte seg opp mot den eksisterende lov-ligheten.»9

Nå påkalles den allmenne stemmeretten for å diskvalifisere andre former for kollektiv inngripen (som når streikene i offentlig sektor sidestilles med gisseltaking). Og den har blitt alfa og omega for all politisk handling. Spørsmålene Blum stilte, er imidlertid ikke gått ut på dato: «Er den i dag en realitet? Tynges ikke velgerne av sjefen eller eierens innflytelse, under presset fra pengemakten og de store avisene? Er enhver velger fri i den stemmen han avgir, fri i forhold til tankene i sin kultur, fri i forhold til sin persons uavhengighet? Og for å frigjøre den, trengs det ikke nettopp en revolusjon?»10 Det ryktes likevel at urnenes dom har overlistet det samlede presset fra sjefen, pengemakten og pressen i tre europeiske land, Nederland, Frankrike og Irland. Nettopp derfor teller den ikke …

«Vi tapte alle slagene, men vi hadde de fineste sangene.» Bemerkningen skal stamme fra en kjempende spansk republikaner som søkte tilflukt i Frankrike etter Francos seier, og oppsummerer på sitt vis problemet til de konservative og til den underkastelsespedagogikken de aldri gir oss fred fra. Enkelt sagt etterlater revolusjonene et uutslettelig spor i den menneskelige bevissthet, også når de har mislyktes, også når de er blitt brakt i vanry. De inkarnerer dette så sjeldne øyeblikket da skjebnen reiser seg, da folket får overtaket. Her ligger deres universelle gjenklang. For hver på sin måte gir opprørerne på Potemkin, de overlevende etter Den lange marsjen, los barbudos fra Sierra Maestra-fjellene nytt liv til gesten til soldatene fra revolusjonens år 2, den som fikk den britiske historikeren Eric Hobsbawm til å skrive at «den franske revolusjonen viste folkets makt på en måte som ingen regjering noen gang kan tillate seg å glemme – i hvert fall ikke minnet om en improvisert hær av rekrutter uten opplæring, som beseiret de mest erfarne elitesoldatene til den mektige koalisjonen av de europeiske monarkiene.»11


DET DREIER SEG ikke bare om et «minne»: Dagens politiske ordforråd og halvparten av verdens juridiske systemer har sitt opphav i koden revolusjonen innførte. Og tenker man på 1960-årenes «tredjeverdenisme» (se artikkelen til Alain Gresh), kan man spørre om ikke en del av dens popularitet i Europa kom av følelsen av gjenkjennelse og anerkjennelse som den vakte. Opplysningstidens ega-litære, frigjørende revolusjonsideal så faktisk ut til å gjenoppstå i Sør, delvis takket være vietnamesere, algeriere, kinesere og chilenere som hadde gått i skole på det gamle kontinentet.

Imperiet ble for velfødd, tidligere kolonier tok over, revolusjonen fortsatte. Dagens situasjon er annerledes. Frigjøringen av Kina og India, og deres anerkjennelse på den internasjonale arena, vekker nys-gjerrighet og sympati hist og her, men gjenspeiler ikke noe «universelt» håp som kan knyttes til likhet, til de undertryktes rett, til en annen utviklingsmodell, til tanken om å avverge de konservative restaurasjo-nene som springer ut av lærdom og rang.

Om Latin-Amerika vekker større begeistring internasjonalt (se Maurice Lemoines artikkel), skyldes det at den politiske orienteringen der både er demokratisk og sosial. En viss europeisk venstreside har i tjue år rettferdiggjort å gi middelklassens behov forrangen ved å teoretisere over den «revolusjonære parentesen», og dermed avpolitisere de folkelige kategoriene. De styrende i Venezuela og Bolivia, derimot, mobiliserer igjen de sistnevnte ved å vise at slike som dem teller med, at deres historiske skjebne ikke er beseglet, kort sagt at kampen fortsetter.

For uansett hvor mye man ønsker seg en revolusjon, så er de sjeldne. De forutsetter at det på en og samme tid finnes en misfornøyd masse som er klar til handling, en stat som får sin legitimitet og autoritet trukket i tvil av en del av sine vanlige tilhengere (på grunn av sin økonomiske maktesløshet, sin militære skjødesløshet, eller interne splittelser som lammer den og siden får den til å gå i oppløsning). Og ikke minst at det allerede finnes radikale tanker som stiller spørsmål ved samfunnsordenen, og som selv om de i utgangspunktet er i ekstremt mindretall, blir det alle kan hekte seg på når de mister det de har vært tro mot og trodd på.12

Den amerikanske historikeren Victoria Bonnell har studert arbeiderne i Moskva og St. Petersburg like før første verdenskrig. Ettersom det dreier seg om det eneste tilfellet der denne samfunnsgruppen var hovedaktøren i en «vellykket» revolusjon, fortjener konklusjonen hennes å bli gjengitt: «Det som kjennetegner den revolusjonære bevisstheten, er overbevisningen om at ankepunktene ikke kan tilfredsstilles annet enn gjennom en omforming av de eksisterende institusjonene og gjennom å etablere en annen organisering av samfunnet.»13 Det skulle være unødvendig å si at denne bevisstheten ikke oppstår av seg selv uten en politisk mobilisering og en forutgående intellektuell gjæring.

Vanligvis – det er det vi er vitne til i dagens situasjon – er de sosiale bevegelsenes krav først defensive. De vil gjenopprette en samfunnskontrakt som de mener sjefene, jordeierne, bankene og de styrende har forbrutt seg mot. Brødet, arbeidet, studiene, et livsprosjekt: ikke (ennå) en «strålende framtid», men «bildet av en nåtid befridd for sine mest smertelige sider.»14 Det er bare etterpå, når det blir klart at de herskende ikke evner å oppfylle de forpliktelsene som legitimerer makten deres, at spørsmålet noen ganger stilles utenfor aktivistenes rekker «om kongene, kapitalistene, prestene, generalene og byråkratene har en samfunnsmessig nytte.»15 Da kan man snakke om revolusjon. Overgangen fra en etappe til en annen kan skje raskt – to år i 1789, noen måneder i 1917 – eller ikke i det hele tatt.


I SNART 200 år har millioner av politiske engasjerte og fagforeningsaktivister, historikere og sosiologer undersøkt variablene som avgjør saken: Er den ledende klasse splittet og demora-lisert? Dens undertrykkende apparat intakt? Er samfunnskreftene som søker forandring organisert og i stand til å gjøre seg høre? Ingen steder har dette vært studert grundigere enn i USA, der det ofte har dreid seg om å forstå revolusjonene, innrømme hva de hadde brakt med seg, men for bedre å avverge dem.

Disse arbeidenes pålitelighet har vist seg å være uviss. I 1977 var man for eksempel først og fremst opptatt av «uregjerligheten» til de kapitalistiske samfunnene. Og man spurte seg: Hvorfor er Sovjetunionen så stabil? Forklaringene sto i kø: De sovjetiske lederne og befolkningen foretrakk orden og stabilitet, en kollektiv sosialisering støttet opp under regimets verdier, problemene som skulle løses var ikke kumulative og ga dermed partiet spillerom, gode økonomiske resultater bidro til den ønskede stabiliteten, økt levestandard, stormaktstatusen osv.16 Samfunnsviteren Samuel Huntington som allerede den gang var svært berømt, konkluderte slik på denne overfloden av sammenfallende symptomer: «Ingen av utfordringene vi ser for oss i de neste årene, ser ut til å være kvalitativt forskjellig fra de som sovjetsystemet allerede har klart å svare på.»17

Vi vet alle hvordan det gikk …

Oversatt av K. E. V.


Fotnoter:
1 Le Figaro, Paris, 9. april 2009.

2 «Kort fortalt, de følsomme liberalere ønsker er en koffeinfri revolusjon, en revolusjon som ikke lukter av revolusjon», skriver Slavoj Zizek i forordet til Robespierre: Virtue and Terror, Verso, New York, 2007. Kan også lese her: www.lacan.com/zizrobes.htm

3 Financial Times Magazine, London 7?8. oktober 2006.

4 Pressekonferanse 24. mars 2009.

5 André Malraux, La Condition Humaine, Editions Gallimard, 1933. Norsk utgave, Menneskets lodd, overs. Else og Gunnar Høst, 1934, utgitt på nytt, Den norske bokklubben, Oslo, 1994.

6 Le Point, Paris, 25. februar 2009.

7 François Furet, Le Passé d?une illusion, Robert Laffont, 1995, s. 572. Til norsk ved Kjell Olaf Jensen, Den tapte illusjon: et essay om den kommunistiske idé i det 20. århundre, Aschehoug, Oslo, 1996, s. 655.

8 Filmskaperne Vittorio de Sica og Luchino Visconti gikk inn på dette temaet i henholdsvis Il Giardino dei Finzi-Contini (Familien Finzi-Continis hage), 1970, og La caduta degli dei (De fordømte) 1969.

9 Léon Blum, «L?idéal socialiste», La Revue de Paris, mai 1924, sitert i Jean Lacouture, Léon Blum, Seuil, Paris, 1977, s. 201.

10 Léon Blum, se over.

11 Eric J. Hobsbawm, Echoes of the Marseillaise: two centuries look back on the French Revolution, New Brunswick, N.J. : Rutgers University Press, 1990. (I den franske oversettelsen fra 2007 som artikkelforfatteren viser til, står sitatet på s. 123. Overs. anm.)

12 Se Jack A. Goldstone, Revolution and Rebellion in the Early Modern World, University of California Press, 1993. Revolutions: Theoretical, Comparative, and Historical Studies, Wadsworth Publishing, 2002, og Theda Skocpol, States and Social Revolutions: A Comparative Analysis of France, Russia and China, Cambridge University Press, 1979.

13 Victoria Bonnell, The Roots of Rebellion. Workers? Politics and Organizations in St. Petersburg and Moscow, 1900?1914, Berkeley and Los Angeles: University of California Press, 1983, s. 7.

14 Barrington Moore, Injustice. The Social Bases of Obedience and Revolt, Sharpe, White Plains, New York, 1978, s. 209.

15 Se over s 84.

16 Se Seweryn Bialer, Stalin?s Successors. Leadership, stability and change in the Soviet Union, Cambridge University Press, 1977.

17 Samuel Huntington, «Remarks on the Meaning of Stability in the Modern Era», i Seweryn Bialer og Sophia Sluzar (red.) Radicalism in the Contemporary Age, 3- Strategies and Impact of Contemporary Radicalism, Westview press, Bouldeer, CO, 1977, s. 277.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver