To hindringer i veien mot København

FNs klimakonferanse i København 7. til 18. desember vekker større bekymring enn håp. I opptakten til møtet har verdenssamfunnet havnet i et blindspor der klimaproblemet er redusert til et handelsspørsmål. Samtidig har de to desidert største forurenserne, Kina og USA, vist liten konkret vilje til å få på plass en avtale.

Det vil ikke bli en København-avtale i forlengelsen av Kyoto-protokollen. Det ble man klar over i lys av de siste forberedende møtene1 foran toppmøtet i København 7.–18. desember. Tre hendelser har gitt nådestøttet til håpet om en avtale: det faktum at den amerikanske klimaloven ikke vil bli behandlet tidsnok i Senatet, de tvetydige resultatene av EU-rådets møte om temaet 30. og 31. oktober og erklæringene etter G2-møtet mellom Kina og USA 16. og 17. november. Lederne for planetens to mest forurensende land ble enige om å jobbe for at København-konferansen skal lykkes, med ønske om at den ender med en avtale med «umiddelbar virkning», men de presiserte ikke hvordan de skulle bidra til det.2 En eventuell forpliktende avtale vil utvilsomt tas opp igjen … i 2012.

Denne situasjonen framstår som absurd med tanke på at bevisstheten om en «global miljøkrise» har nådd selv de sløveste sinnene. Aldri før har så mange tatt til orde for å begrense og – på lang sikt – fjerne to store hindringer: kommersialiseringen av planeten og USAs «historiske» utilgjengelighet for enhver internasjonal avtale som begrenser landets frihet og interesser.

DE STYRENDE HAR redusert spørsmålet om menneskehetens framtid til et spørsmål om en «økonomisk effektiv» forvaltning av naturressurser, og da særlig energikilder. De har gitt markedskreftene i oppdrag å lede og evaluere denne forvaltningen – altså en forvaltning av verden basert på konfrontasjoner mellom «markedsinteresser» der de sterkeste vinner. Dette har gjort det umulig å forhandle fram en virkelig global politisk avtale om framtiden til menneskeheten og livet på Jorda.

Energi og markeder står i sentrum for de pågående forhandlingene – i så stor grad at de andre utfordringene virker sekundære eller instrumentelle. Kyoto-protokollen (1997) markerte starten på energisektorens «blodsuging» av klimaforhandlingene og kommersialiseringen av lufta. Her bygger alt på oppdelingen av verden i «retten til kvoter for utslipp av drivhusgasser» som er gitt til hvert land, og dermed av dannelsen av et «kvotemarked».3 Det er ennå ikke blitt bevist at denne typen mekanisme fører til noen reduksjon i de globale utslippene av drivhusgasser.

Menneskehetens framtid og frigjøring fra fossile energikilder er for øyeblikket underlagt «drivhusgass-forhandlerne». Dermed dreier diskusjonene – og særlig uenighetene – seg om størrelse på hvert lands utslippsreduksjoner, på beregningen av utslippenes markedsverdi og kostnadene for «nasjonaløkonomien», de forskjellige industriene og de store «nasjonalgigantene» som er truet av internasjonal konkurranse. Kalkyler gis forrang foran politiske argumenter, eller mer presist: Sistnevnte, som i teorien er stoppet av de offentlige myndighetene, følger av «markedsevalueringene» til de store finans-, handels- og industrigruppene.

Denne -kommersialiseringen av lufta og klimaet har gitt opphav til en rekke nye finansinstrumenter fordelt på to store hatter: På den ene side FNs rammekonvensjon om klimaendring (Klimakonvensjonen) og Kyoto-protokollen, på den andre siden Verdensbanken (se oversikt).

Statene nøyer seg med å legge til rette for markedsføringen av disse instrumentene og sørger for at de fungerer best mulig med å spytte inn offentlige midler, som blandes med midler fra private selskaper i tråd med logikken om offentlig-privat samarbeid. En slik overføring av politisk beslutningsmyndighet reiser alvorlige spørsmål om effektivitet i ressursforvaltningen – for ikke å snakke om etiske, sosiale og demokratiske spørsmål.

Alt – for å begynne med den nylige kollapsen i finansmarkedene – viser at strategien med market first har mislykkes. For å erstatte dette slagordet med life first, og få forhåpninger om at København ender med en global avtale og et handlingsprogram, kreves det to tiltak. Det første består i å endre opphavsretten, spesielt opphavsretten på det levende. Så lenge livet (der jeg også vil inkludere fornybare energikilder for analysens skyld) kan underlegges privat eierskap, vil det ikke bli noen ordentlig global avtale om klimaendringene.

Hvorfor må Kina, India, Brasil og de afrikanske landene, hvis de ønsker å endre deres produksjonsprosess og produkter for å redusere utslippene av drivhusgasser betale landene i Nord som sitter på nærmest alle opphavsrettene på dette feltet? Hvorfor skal de godta å finansiere den «grønne veksten» i Nord? Det dreier seg ikke her om «gratis» overføring av kunnskap og teknologi til hele verden, men om å reformere de eksisterende reglene som forhindrer ethvert virkelig internasjonalt samarbeid. Dette er prisen man må betale for å nå målene om «demping» (av økning i atmosfærens gjennomsnittstemperatur) og «tilpasning» (til den globale oppvarmingen).

Det andre tiltaket går ut på å erstatte finansmaskinen som har blitt etablert rundt «karbonmarkedet» med en «global offentlig finansieringsplan». Så lenge man ikke stopper overføringen av politisk beslutningsmakt til markedet, vil kampen mot klimaendringene være inadekvat, ineffektiv og halvhjertet. Hvis de vestlige lederne vil, kan de omdirigere de enorme ressursene – 8000 milliarder euro – som har blitt stilt til disposisjon for privatkapitalen for å «redde kapitalismen» fra katastrofen den hadde selv har kastet verden uti. Ifølge de siste beregningene vil 66,7 milliarder euro i ti år (altså til sammen 667 milliarder euro) være nok til å nå de middels lange målsetningene i kampen mot oppvarmingen av atmosfæren – tolv ganger mindre enn summene som ble mobilisert for å redde bankene og verdiene til privatkapitalen; to tredjedeler av verdens årlige militærutgifter; knapt det dobbelte av summen som hvert år brukes på reklame (363 milliarder euro i 2007). Alt som trengs er vilje.

MEN «DET SOM trengs» river ned muren som har blitt bygd, framfor alt, av USAs holdning: Landet har fortsatt ikke signert Kyoto-protokollen, i motsetning til 187 andre land. Dette er den andre store hindringen. Selv om den amerikanske regjeringen vil det (noe som ikke er gitt), kan den ikke i København forsvare de fornuftige og rettferdige posisjonene som kan få de andre store landene – EU og BRIK (Brasil, Russland, India, Kina) – til å forhandle fram de nødvendige forpliktelsene for at i det minste Kyoto-protokollen forlenges.

Det er ikke første gang at USA under dekke av sin «overlegne» samfunnsmodell og «rikets sikkerhet» (ofte sidestilt med verdens sikkerhet), med en ensidig imperialistisk politikk setter som premiss at deres politiske beslutninger og livsstil er «non-negotiable». Dermed har USA sørget for å svekke, om ikke utslette, institusjoner og tiltak med en «politisk» regulering bunnet i multilateralt samarbeid. De amerikanske lederne foretrekker soft law, og da spesielt selvregulering og at hvert land tar ansvar for seg selv. Den berømte setningen til George Bush sr («Den amerikanske livsstilen er ikke et forhandlingstema») som ble brukt for å forsvare at USA nektet å delta i FNs første konferanse om miljø og utvikling i Rio i 1992, er klargjørende i denne forstand.

Blokkeringen av København-konferansen inngår i samme logikk. Det faktiske America first er for øyeblikket enda mer blokkerende enn market first. Dette sørger for at svært få land vil forsøke å vri forhandlingene bort fra de utelukkende kommersielle og nasjonale interessene.

Likevel er betingelsene til stede for å overvinne denne blokkeringen. Enkelte vesteuropeiske, latinamerikanske og afrikanske land begynner å vise deres irritasjon. Og deres, for øyeblikket, tynne rekker kan fort vokse i løpet av de neste ukene. Noen progressive politiske miljøer og sivilsamfunnet i disse landene håper på å legge press på visse land for å få dem til å fortsette forhandlingene i retning av at København-avtalen kan bli en forlengelse/erstatning av Kyoto-protokolen selv uten USA. Riktignok kompliseres dette initiativet av den aktuelle interessekonvergens mellom Beijing og Washington. Men man trenger ikke nødvendigvis å stoppe et tog i fart fordi enkelte passasjerer ikke ønsker å gå på. Når amerikanerne er rede, er de velkomne.

Historien viser at hver gang en gruppe land beslutter å følge et kjent spor som er til gode for allmennheten, har de andre landet fulgt etter – også USA. Folkevalgte fra 27 EU-land og medlemmer av Europaparlamentet vil vise historisk ansvar og politisk oppfinnsomhet hvis de presser sine hjemland til å arbeide for en København-avtale, selv uten USA. Obama skapte nylig overskrifter da han annonserte at han ville dra til København for å bidra til at en robust avtale med umiddelbare og konkrete tiltak. De amerikanske kuttene på 17 prosentene innen 2020 som han har lagt på bordet, er langt fra de 25–40 prosentene forskerne anbefaler. Dessuten må en ny klimalovgivning godkjennes av Kongressen, noe som ikke er gitt.

Oversatt av R.N.