Nord-Amerika

Lærdom fra Haiti og India

I likhet med Haiti har den indiske delstaten Orissa opplevd mange naturkatastrofer. Erfaringene herfra med å satse på å styrke befolkningens økonomi og organisering, kaster et nytt lys på debatten om hjelpearbeidet og gjenoppbyggingen i Haiti.

Posted on

Bhubanesvar, hovedstaden i delstaten Orissa i Nordøst-India, 24 januar 2010. På den store årlige nasjonale håndverksutstillingen presser parene seg fram fra stand til stand for å beundre eller kjøpe stoffer og sarier produsert på subkontinentet. Ved inngangen til det kjempestore salgsområdet holder to menn opp et banner. En tredje deler ut løpesedler. «The people of Haiti needs your help» kan man lese under logoen til Ananda Marga Universal Relief Team (Amurt).

Hvordan har medfølelsen overfor dramaet i Haiti nådd fram til kysten av Bengalbukta, til et så fjerntliggende og annerledes land? Disse to områdene har minste én ting til felles: De er spesielt utsatte for naturkatastrofer. Orissa har opplevd flere kraftige sykloner de siste tiårene, i likhet med Haiti i 2008. Den første, 28. oktober 1971, rammet seks millioner mennesker og krevde 6000 ofre. Den andre, 29. oktober 1999, kostet mer enn
10 000 mennesker livet.

Til tross for 16 000 dødsofre etter tsunamien i 2004 avslo de indiske myndighetene all hjelp fra omverdenen, også besøk fra FNs generalsekretær Kofi Annan. Allerede i 1999 hadde Leger uten grenser ført harde forhandlinger for å få lande et fly med 30 tonn forsyninger på flyplassen i Bhubaneswar. New Delhis begrunnelse var at flyplassen ikke hadde tillatelse til å ta imot internasjonale flygninger. Etter landing brukte mannskapene noen dager på logistikk, en forsinkelse som de lokale mediene ble svært oppbrakt over. Humanitære organisasjoner har ikke særlig godt rykte i dette landet.

Etter jordskjelvet i Haiti 12. januar, reiste den internasjonale humanitære innsatsen en rekke spørsmål om den haitiske regjeringens handlingslammelse. Om USAs hegemoni og følelsen av å ha tilsidesatt den haitiske staten. Om de utenlandske (først og fremst amerikanske) soldatene, som iblant fjernet fokuset fra effektivt redningsarbeid. Om enkelte NGO-ers tilknytning til militæret. Også de nokså ekspeditte kirurgiske teknikkene vakte oppmerksomhet.


SELV OM DE er forskjellige, ligner jordskjelvet i Haiti på tsunamien i India ved selve størrelse på naturkatastrofen, dens massive ødeleggelser og forbindelsene mellom «innenfor»og «utenfor». Det internasjonale ekkoet flodbølgen i Asia skapte, ble forsterket av det store antallet utenlandske turister som ble rammet. Den store oppmerksomheten mot jordskjelvet på den lille øya i Karibia fikk, skyldtes det både betydelige nærværet av bistandsorganisasjoner og FN-medarbeidere og de store haitiske utvandrersamfunnene i Nord-Amerika og Europa. Og for Frankrikes del innvirket også de kulturelle og historiske båndene og nærheten til De franske antillene.

Åtte dager etter skjelvet hadde befolkningen i USA samlet inn 132 millioner euro. Noen dager senere fikk en TV-aksjon ledet av George Clooney inn 41 millioner euro. Selv Det internasjonale pengefondet (IMF) besluttet å bidra med 81 millioner euro. Og andre vestlige land lå ikke etter når det gjaldt omfanget av private donasjoner. Gavmildheten var imidlertid like stor som kortvarig – den varte omtrent like lenge som mediedekningen, som etterhvert begrenset seg til noen beklagelige saker om forsøk på å smugle barn ut av landet.

Det finnes altså penger. En sum på i alt 14 milliarder euro har vært nevnt. Men etter den humanitære intervensjonen, som stilltiende er blitt godtatt i effektivitetens og hastverkets navn, vil vi se en annen innblanding – denne gang politisk og økonomisk – og utøvelsen av ubestridt amerikansk dominans under gjenoppbyggingen? Vil de internasjonale hjelporganisasjonene være i stand til overskride modellen de har sin opprinnelse i, en vestlig modell der finansiering, organisering og alle de operasjonelle detaljene baserer seg på kunnskap i giverlandene.

På helseområdet legger denne modellen særlig vekt på evnen til å gi hurtig hjelp og pgjenoppbyggingen av ødelagte sanitæranlegg, snarere enn å styrke lokalsamfunnene i et land (Haiti) hvor 78 prosent av befolkningen lever på mindre enn to dollar dagen. I bunn og grunn gjelder det samme for gjenoppbyggingen generelt, med en ovenfra og ned-holdning der man håper at de innsprøytede milliardene vil sive ned til de aller fattigste. Men siden 2004 har den økonomisk bistanden og den massive innsatsen til FNs innsatsgruppe for stabilisering i Haiti (Minustah) ikke ført til merkbare endringer for det store flertallet av befolkningen.

Uttalelsene fra ledelsen i den indiske organisasjonen Voluntary Health Association of India (VHAI) er klargjørende: «Kriser rammer folkegrupper på forskjellig måte, avhengig av deres økonomiske og sosiale stilling. Dessverre blir svært få hjelpeoperasjoner planlagt og organisert for å tilfredsstille de spesifikke behovene til folkene som rammer. Fordi de ikke regelmessig og systematisk rådfører seg med dem det gjelder, er bistandsorganisasjonene sjelden tvunget til å stå til regnskap for de som de leverer umiddelbar bistand og gjenoppbyggingsprosjekter til.»

Etter å ha begravd de døde, pleiet de sårede og organisert oppryddingen i Haiti, vil de internasjonale organisasjonene måtte trekke lærdom av det som er skjedd for hjelpearbeidets verdier – effektivitet, upartiskhet, uavhengighet. Framtidige strategiske valg henviser dem til et presserende spørsmål: Er de virkelig åpne for humanitære aktører med andre modeller og andre svar?

I seg selv har det rådende humanitære skjemaet begrenset troverdighet. Den internasjonale utvikling i de siste tiårene har gjort det utdatert, det må tilpasses dagens virkelighet. Uten å havne i en overdreven og farlig kulturalisme må det «avvestliggjøre seg» for å gjøre slutt på monopolet. Det må fjerne seg fra de vestlige stormaktsinteressene. I enkelte omstendigheter virker det som en maskert speider for disse interessene. Det må altså igjen og igjen slå fast sin «ikke-statlige» karakter. Dette innebærer verken en fornektelse eller en forkledning, men en frivillig og mangfoldig blanding av personer og kunnskap fra lokalbefolkningen og de internasjonale solidaritetsorganisasjonene. Dette innebærer å søke partnere og allierte – menneskelige, økonomiske og tekniske ressurser – der hvor de finnes: I land som India, Sør-Afrika og Brasil.


I JAGATSINGHPUR, et av de stedene som ble hardest rammet av syklonen i 1999, overlot man ansvaret for gjenoppbyggingen til indiske organisasjoner. Da den kritiske fasen var over (hvor myndighetene viste seg alvorlig utilstrekkelige), konsentrerte disse organisasjonene arbeidet sitt langs to hovedlinjer: forebygging og styrking av stedlige ressurser.

I forebyggingen ble det lagt særlig vekt på å sørger for at landsbysamfunnene var bedre forberedt og organisert ved å få innbyggerne til å følge med på værvarslene og sørge for å ha reserver av drikkevann og matvarer i hjemmene. Familienes offentlige og juridiske papirer ble plassert på trygge steder. Det ble utdelt førstehjelpsutstyr. Videre ble det regelmessig laget oversikter over barn og gravide kvinner som skulle ha førsteprioritet ved evakuering. Det ble laget distriktsvise planer for å kunne samle landsbybefolkningen sikrede bygninger – disse ble bygd etter 1999.

Familienes ressurser ble styrket gjennom mikrokreditt og etablering av småbedrifter eller kooperativer for håndverksproduksjon. Strategiene som ble utviklet, inkluderte også markedsføringsarbeid. Det dreier seg altså her om en modell fellesskap og av sosio-økonomiske faktorer betraktes som grunnleggende viktig for evnen til å reagere og til å skape nytt liv i landsbyer som rammes av voldsomme og tilbakevendende naturkatastrofer.

For VHAI «er en effektiv medvirking fra lokalsamfunnets side en forutsetning for ethvert program. Det er likevel sjelden det settes i gang bistandsarbeid med mål om selvforsynthet. Scenariene for å svare på en katastrofe involverer vanligvis humanitære organisasjoner som strømmer til stedet med hjelpeforsyninger. Det er ofte et kappløp mot tiden, som først og fremst er opptatt av egne prioriteter og organisatoriske begrensninger. I de fleste tilfeller blir lokal kompetanse og ressurser ignorert og erstattet av tjenester brakt inn utenfra.»


Å hevde at den fremste form for solidaritet ligger i hjelp fra nærmiljøet – fra familie, naboer og lokale ledere – innebærer de facto å arbeide i tre retninger: å bryte offerlogikken hos den rammede befolkningen og anerkjenne deres grunnleggende viktige rolle; å bekrefte rettsstatens stilling og posisjonere seg som ikke-statlig, ikke som anti-statlig, organisasjon; og å søke nye allianser og arbeidsmåter som ikke lukker arbeidet inne i et skjema som gir et stadig mer negativt inntrykk i fjerntliggende land som India på grunn av sammenblandingen av humanitære og militære operasjoner formidlet av mediene på alle kontinenter.

Vil de internasjonale NGO-ene klare å tilpasse seg de nye realiteter i verden? Vil de overbevises om at modellen må utvides? Svaret de gir på disse spørsmålene, vil bli bestemmende for det humanitære arbeidets framtidige dynamikk og langsiktige effektivitet. Egentlig er det ett og samme spørsmål som reiser seg i Haiti og andre steder: Posisjonerer de ikke-statlige organisasjonene seg i den overbevisning at det er viktig under alle omstendigheter å handle for å gi et land tilbake til dets befolkning?

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver