Oligarkiets triumf

Hviler demokratiets historie på en gradvis atskillelse av politisk makt fra pengemakt? Lenge var det bare de rikeste som fikk stemme og stille til valg. Kampen for universell stemmerett og godtgjørelse for å sitte i parlamentet viser at det har tatt lang tid å løse opp dette monopolet. Sikkert og visst finnes det fortsatt incestuøse forbindelser mellom penger og politikk, slik den stadig tilbakevendende korrupsjonen (se Andreu Manresas artikkel) og klientelismen viser. Men rettsvesenet kjemper mot dem (se se Francesca Lancinis artikkel), til fordel for en fornyelse av elitene. I en tid hvor milliardærer seirer i valg, som i Italia, Chile og New York, hvor pressgrupper, i Brussel og andre steder, setter klientenes interesser foran samfunnets (se François Ruffins artikkel), hvor statsledere og ministre konkurrerer om å innføre sparetiltak mens de deler ut penger til banker og andre kontakter, er det fortsatt mulig i en slik tid å styre uten å tjene de rike?

På lista over stilltiende relasjoner mellom penger og politikk kommer klientelismen hakk i hæl på korrupsjonen. I 1902 var det fortsatt akseptabelt, slik folkevalgte Louis Ollivier forteller: «Under siste valg laget jeg kuponger på fire øre som mine agenter distribuerte til velgerne, tilhengere så vel som motstandere. Kupongene kunne veksles i drikke.»1 I 2009 ble «pengegaver» motivet det franske kontrollorganet Conseil d’Etat trakk fram for å underkjenne gjenvalget av Serge Dassault som ordfører i Parisforstaden Corbeil-Essonnes.

Personlig utveksling av fordeler, tjenester og goder for politisk støtte og stemmer. For flesteparten av statsviterne og de politiske journalistene, som ser på velgerne som rasjonelle aktører som velger sin kandidat ut fra individuelle referanser, er dette bare en rest av førdemokratiske styresett. Den viser tidvis tilbake til de vestlige samfunnenes historie, tidvis til nåtiden i «mindre avanserte» land, slik vi nettopp har hørt det sies om Hellas, og regelmessig om Afrika, den arabiske verden eller Latin-Amerika.

Utover det etnosentriske, sier ikke slike analyser noe om hvordan politikken vanligvis fungerer, det vil si om de mekanismene som lager og viderefører ulike former for politisk lojalitet. Og den sosiale forakten gir ikke etter for den kulturelle forakten, det er kanskje om de lavere samfunnslagene at disse forestillingene er mest utbredt. Skjemaet er enkelt. De fattige bytter stemmen sine mot umiddelbare behov. Utdeling av mat, klær, arbeid eller penger skal ifølge denne oppfatningen være nok til å få en kandidat valgt.

Men hva vet vi konkret om denne typen utvekslinger? På 1950-tallet viste sosiologen Robert King Merton hvordan de «politiske maskinene» virket i innvandrerstrøkene i USA, og de gjensidig avhengige båndene som fantes mellom «sjefen» (politikeren) og hans klienter.2 Javier Auyero har på sin side utført en etnografisk undersøkelse i et slumområde (villa miseria) utenfor Buenos Aires.3 I denne høyborgen til Partido Justicialista (PJ) studerte han hvordan partiets nettverk ble strukturert og reprodusert. Partiet som ble grunnlagt av generalen Juan Domingo Perón har praktisk talt styrt landet kontinuerlig siden 1989 og de fleste regionsguvernørene kommer fra det.


Forskjellen mellom politikken som føres av dagens argentinske president Cristina Fernández de Kirchner, eller hennes mann Néstor Kirchner (2003–2007) og den som ble ført av Carlos Saúl Menem (1989–1999) – alle fra PJ – overskrider enhver klassifisering basert på høyre/venstre-kriterier. Partiets ideologiske linje gjenspeiler maktforholdene mellom dets baroner, som har regional basis.

Ifølge Auyero er slummen organisert i grunnenheter (unidad básica, UB) knyttet til politiske aktivister – som Matilde, tidligere politisk sekretær i PJ i nabobydelen og nå byråd, eller kommuneansatte Cholo. Hver UB sørger for kollektiv transport til møtene og demonstrasjonene. Her deler de ut brød, chorizo, sukker, pulvermelk, ris, øl, og t-skjorter eller luer i partiets farger. Enkelte UB-er har til og med egne musikere. Men deres rolle er langt større enn dette. I lokalene sine arrangerer de konserter eller underholdning for barna, og til tider deler de ut mat og medisiner her. Cholo arbeider også for et matutdelingsprogram, Plan Vida, opprettet av kona til provinsguvernøren. Hver morgen gir han matvarer til delegater fra nabolagene, som deler dem mellom familiene som bor der.

Selv om de ikke alltid er medlemmer, rekrutteres disse delegatene hovedsakelig blant lederne i grunnenhetene (punteros), og svarer «naturligvis» på partiets oppfordringer. Som en av dem sier: «Når det er demonstrasjoner, inviterer Matilde oss. […] Vi får i oppgave å invitere folk som er i Plan Vida, og vi tar med så mange vi kan.» En annen legger til: «Vi kan ikke si nei […] fordi vi er venner.» (s. 126–127). Den politiske utvekslingen forsvinner her bak mellommenneskelige relasjoner. Den fanges i personlige bånd, eller familiebånd, los punteros tilhører samme sosiale miljø som undersåttene. Den eneste forskjellen er at deres engasjement baserer seg på bruk av relasjoner og ressurser som ikke er tilgjengelig for de andre. En sosial kapital som hjelper dem til å løse en rekke konkrete problemer i nabolaget gjennom «personlig politisk megling» (s. 229).


Denne nokså klassiske definisjonen av klientelisme gjenspeiler likevel bare én side av disse mellommennenes makt. De tilbyr også en fortolkningsramme for det sosiale universet, en ideologi. Matilde, Cholo og deres kolleger gjenoppfinner daglig peronismens tradisjoner og handlinger, særlig oppmerksomheten som rettes mot arbeidsklassen. Perón-regjeringene (1946–1952, 1952–1955) bedret levekårene for arbeiderne og fagforeningene har alltid vært en sentral bestanddel i PJ-bevegelsen. Men i dagens kontekst av usikre og utsatte arbeidsplasser for arbeiderne, er det ikke bare deres stolthet som står på spill men også deres verdighet. En verdighet som PJ gir ved å dele ut basisvarer. Overgangen fra politikk til veldedighet er usynlig når den kalles «sosial rettferdighet» og framstår som en naturlig forlengelse: Ønsker ikke «Chiche» Duhalde, kona til den tidligere guvernøren, å gå i de samme sporene som Evita Perón?

Antropologen Marcel Mauss har vist at det viktigste er ikke det man gir, men at man gir.4 Styrken til los punteros, meglerne «mellom strømmen av goder og tjenester fra kommunalmyndighetene og strømmen av støtte og stemmer fra ’klientene’» (s. 111), består nettopp i evnen til å plassere disse gavene i et meningsunivers som setter individene inn i en kollektiv historie. Med andre ord viser de med handlinger politikkens konkrete evne til å endre levekårene, samtidig som de tydelig sier at disse endringene skyldes «den peronistiske ideologien», selv om den i stor grad ombygd.


Systemet stabilitet hviler på styrken i de personlige båndene mellom los punteros og enkelte beboere i nabolaget. Dette forklarer den folkelige støtten til Menem, som ikke desto mindre startet en tvangsliberalisering av landets økonomi. Denne rammet først og fremst de fattigste og ville svekket solidaritetsnettverkene hadde det ikke vært for at de, som Matilde og Cholo, hadde tilgang til offisiell distribusjon av goder og tjenester. Dette er årsaken til det tilsynelatende paradokset: Med en tilstrekkelig innramming forsterkes tidvis støtten hos de fattigste til de som har fremmet en politikk som ikke er særlig gunstig for dem.

Hva kan vi lære av dette argentinske eksempelet? På grunn av avhengighetsbåndene den skaper mellom en politisk sjef og hans «klienter» er det nokså vanskelig å knytte klientelismen til de demokratiske idealene. Likevel ligger det en viss gjensidighet til grunn for denne relasjonen. For å parafrasere Karl Marx, så domineres de peronistiske baronene av deres dominasjon (politikk). For å sikre seg støtte må de forlenge innrammingen med punteros i slumområdene. Dette tvinger dem både til å gi materiell bistand til innbyggerne (matvarer, medisiner) og å sette disse inn PJs symbolske univers (i talene, historien, identiteten).

Er situasjonen bedre i Europa? Stemmegivningen er individuell, men valgoppmøtet når nye høyder i de lavere samfunnslagene, som de største partiene ikke lenger refererer til. Men i disse samfunnslagene er interessen for politikk tett knyttet til grasrotens oversetting av hverdagslig erfaring til politiske prosjekt. Og disse prosjektenes legitimitet på bakken hviler på deres evne til å løse praktiske problemer for gruppene de henvender seg til. En evne som i stor grad avhenger av ressursene de kan mobilisere, og dermed deres mer eller mindre privilegerte tilgang til institusjonene som fordeler ressursene.

Oversatt av R.N.




Fotnoter:
1 Sitert i Alain Garrigou, Le Vote et la Vertu, Comment les Français sont devenues électeurs (Stemmegivningen og Verdigheten–Hvordan franskmennene ble velgere), Presses de la Fondation nationale des sciences politiques, Paris, 1992, s. 139.

2 Robert King Merton, Social Theory and Social Structure, Free Press, New York, 1949 (rev. 1957 og 1968].

3 Javier Auyero, La Política de los pobres. Las prácticas clientelistas del peronismo, Manantial, Buenos Aires, 2001.

4 Marcel Mauss, Sociologie et anthropologie, Presses universitaires de France, Paris, 2004.



(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0