Hviler demokratiets historie på en gradvis atskillelse av politisk makt fra pengemakt? Lenge var det bare de rikeste som fikk stemme og stille til valg. Kampen for universell stemmerett og godtgjørelse for å sitte i parlamentet viser at det har tatt lang tid å løse opp dette monopolet. Sikkert og visst finnes det fortsatt incestuøse forbindelser mellom penger og politikk, slik den stadig tilbakevendende korrupsjonen (se Andreu Manresas artikkel) og klientelismen viser. Men rettsvesenet kjemper mot dem (se se Francesca Lancinis artikkel), til fordel for en fornyelse av elitene. I en tid hvor milliardærer seirer i valg, som i Italia, Chile og New York, hvor pressgrupper, i Brussel og andre steder, setter klientenes interesser foran samfunnets (se François Ruffins artikkel), hvor statsledere og ministre konkurrerer om å innføre sparetiltak mens de deler ut penger til banker og andre kontakter, er det fortsatt mulig i en slik tid å styre uten å tjene de rike?
