Pensjon – en modell for samfunnsendring

Siden 2008 har man daglig eller nesten daglig kunnet slå fast at arbeidsmarkedet og kapitalmarkedet er til hinder for arbeid og investeringer. Likevel er disse institusjonene gjenstand for en så rotfestet tillit at når de feiler, forsterkes underkastelsen under dem. Individet strever etter å bedre sine muligheter på arbeidsmarkedet, selv om arbeidsgiverne aldri finner bestrebelsene tilstrekkelige. Politikerne pålegger folket de mest smertefulle ofre i forsøk på å tilfredsstille de umettelige finansmarkedene.

Observatøren står forbløffet overfor denne verdslige kulten som hver gang det viser seg hvor skadelig gudene dens er, gir seg til å tilbe dem med dobbel iherdighet. Marked og Arbeid er guddommene i en religion som aldri er blitt åpent anerkjent som det. Bønnene som rettes til dem, er som ekko av journalistenes sjargong: «Europa gjør alt for å berolige markedet»; «Markedet er slett ikke beroliget, og går løs på Portugal»; «For å roe ned markedet, dropper Spania sosiale forbedringer». Visselig har Molok mistet noe av sin glans, men overfor «investorene» foreslår venstresida i beste fall en delvis nasjonalisering av kredittinstitusjonene til trøst for produktivt eierskap (se ordforklaring). Burde man ikke heller avskaffe det?


SYSSELSETTING FÅR et hellig preg som ingen drister seg til å trekke i tvil. Mot løfter om å få beholde jobbene, går franske, tyske og amerikanske lønnsmottakere med på ofre deler av lønna. Partier og fagforeninger krever full sysselsetting. Men uttrykket har to forskjellige betydninger for partene i arbeidslivet: Arbeidsgiverne ser for seg at de da kan herske over arbeidskraft av optimal kvantitet og ditto kvalitet, arbeiderne ser i begrepet en garanti for lønn. Er ikke tiden kommet for å kople fra hverandre lønn og underkastelse i et arbeidsforhold?

Det er ikke lett å unnslippe garnet til en verdslig religion. Men man kan håpe på å kunne sprenge troens lenker (og fatalismen som følger med) ved å støtte seg på en positiv erfaring som skjer i stor skala her og nå: lykken ved å bli betalt for å arbeide samtidig som man er befridd fra arbeidsmarkedet, og ved effektiviteten av en investering befridd fra finansmarkedene. Denne erfaringen er alderspensjonen. Man må se det antikapitalistiske i situasjonen til pensjonister som fortsetter å motta sikker lønn i tiår. Og det antikapitalistiske i finansieringen av pensjonen gjennom en sosial kontingent, det vil si gjennom uttak av merverdi som aksepteres over lang tid uten finansiell akkumulering.

Om man ser nærmere på finansieringen så er pensjonssystemet revolusjonerende. Ordet må ikke her forstås i den metaforiske betydningen som henrykker reklamefolk. I motsetning til utopien, som konstruerer et system som tilsvarer en virkelighet betraktet på en entydig og negativ måte, er en revolusjonær forandring basert på en klar oppfatning av den omveltningen som allerede ligger i en virkelighet som framstår som arbeidets motsetning. Debattene om pensjonene byr på en mulighet til revolusjonært arbeid ved å utbre ideen om å erstatte de to avgjørende institusjonene i kapitalismen – arbeidsmarkedet og retten til produktiv eiendom – med den allerede eksisterende livslønnen til pensjonistene og avgiftssystemet.

La oss begynne med det obligatoriske innbetalingssystemet, som arbeidsgiverne oppfatter som en «sosial byrde». Det er en av de største oppfinnelser i det 20. århundre.2 Hver arbeidsplass gir anledning til å trekke ut en del av merverdien i tillegg til nettolønnen for å finansiere sosiale ytelser. Det er den samfunnsmessige delen av lønnen*. Og den er betydelig: I Frankrike betales 73 euro av 100 euro i nettolønn av arbeidstaker og arbeidsgiver,3 og 10 euro trygdeavgift. Over 45 prosent av den totale lønnen blir på den måten overført til samfunnet for å sikre sosial trygghet. Pensjons- og trygdeinnbetalingene utgjør hovedparten: 40 prosent.

Denne kollektive tilegnelsen av merverdien har flere fordeler. På samme måte som skatten omgjøres til offentlige tjenester, skaper pensjons- og trygdeinnbetalingene ingen finansiell akkumulasjon før de forvandles til sosiale ytelser. Dette står i motsetning til profitten som fyller finansnæringens kasser. Disse, hevder man, er uunnværlige for å kunne investere. Men den kollektive pensjonen beviser det motsatte ved at den med suksess har påtatt seg svære oppgaver i et halvt århundre i de mest utviklede land.


MÅTEN DETTE fungerer på belyser en regel som ofte blir oversett: i økonomien finnes bare nåtiden. Man bruker aldri bare en del av merverdien, til tross for troen på nødvendigheten av å spare til framtidige utgifter. Strengt tatt tilfører en «investor» ingen ting. Verdipapirene hans gir ham rett til merverdien som er i ferd med å bli skapt. Om han investerer én million euro for å få sving på en bedrift, skaffer han disse pengene ved å benytte seg av retten til produktiv eiendom knyttet til verdipapirene hans. Dette gir ham anledning til å tappe én million euro fra pengene som er i sirkulasjon, og som er uttrykk for merverdien som er i ferd med å produseres. Denne tappingen av frukten av kollektivt arbeid burde slett ikke foretas av rike privatpersoner, men av kollektivet selv ut fra retten til arbeid, som ville tjene på å bli tillagt den viktige dimensjonen som investering er.

Etter modell av den sosiale kontingenten, hvorfor ikke skape en økonomisk kontingent som trekker ut for eksempel 25 prosent av merverdien, det som i dag går til profitt? Som sosialisert del av lønn kunne det føyes til nettolønnen og den sosiale kontingenten, og i siste omgang havne i fond som kunne finansiere investeringer uten renter. Ved å legge økt vekt på prinsippet om at pensjonen finansieres gjennom den sosiale kontingenten, ville man på avgjørende vis endre fordelingen av merverdien mellom kapital og arbeid. Som et uttrykk for fellesskap etter mønster av skatten som finansierer fellesbehovene, vil den økonomiske kontingenten styrke en utvidet oppfatning av hva det vil si å være samfunnsborger: vi er skapere, de eneste som produserer rikdom, og dermed de eneste til å bestemme hva som skal produseres.

Her kommer revolusjon nummer to inn i bildet, den som handler om borgerlønn. Det dreier seg om å forlenge det subversive ved pensjonen som vedvarende lønn. Når de krever en pensjon på 75 prosent av nettolønn for en full yrkeskarriere ved fylte 60 år, glemmer motstanderne av pensjonsreformen at den første nettopensjonen etter full opptjening var på 84 prosent av siste nettolønn for lønnstakere født i 1930 som pensjonerte seg mellom 1990 og 1995, like pensjonssystemet ble reformert. På den tida krevde fagforeningen CGT etter full opptjening og pensjonsuttak ved fylte 55 år 75 prosent av bruttolønn, det vil si 97 prosent av nettolønn.4 Tendensen gikk med andre ord mot 100 prosent, og innebar en økning av kontingenten.


PENSJONEN SOM vedvarende lønn, ugjenkallelig fra 60-årsalderen til død, er en ufattelig verdi. Man kan ane rekkevidden av dette i det øyeblikk ansettelse utgjør det viktigste hinderet for arbeid. Hva vil det si å være ansatt? Ikke bare en «arbeidsplass», slik alminnelig folkevett definerer det, men en form for beskjeftigelse som gir lønnsrettigheter (en kvalifikasjon og en lønn) for denne bestemte arbeidsplassen, og ikke for personen som har den. Ettersom individet ikke ses på som bærer av en kvalifikasjon, reduseres den som mister jobben til en arbeidssøker. På den måten blir arbeidet fullstendig overlatt til arbeidsgivere og investorer, som bestemmer jobbene, plasseringen av dem, innholdet i dem og hvem som skal ha dem. Denne situasjonen har inntil nå bare angått privat sektor, fordi offentlige funksjoner framviser en form for rangorden ved at kvalifikasjonen der er knyttet til personen. Dessverre forsøker «reformatorene» å ødelegge dette som de anser for å være noe unormalt.

Pensjon som lønn er en motgift mot ansettelsesforhold. Hva skjer når en lønnsarbeider tar ut pensjonen sin? Hvis han er funksjonær, fortsetter han å bli betalt, fordi det er rangen hans, ikke beskjeftigelsen, som bestemmer rettighetene hans (det er grunnen til at pensjonen til funksjonærer bestemmes ut fra siste lønnsslipp). Kommer han fra privat sektor, får han endelig anerkjennelse for sine kvalifikasjoner. Kvalifikasjonene fra stillingene blir hans egne kvalifikasjoner, slik at lønnen hans er ugjenkallelig. Pensjonisten har ikke lenger behov for å presentere seg på arbeidsmarkedet. Han kan fritt utfolde sine kvalifikasjoner, og hele tida være trygg for at han får lønn. Det forklarer lykkefølelsen til de millioner av pensjonister5 som sier at de «aldri har arbeidet så mye» fordi de har en pensjon som nesten svarer til deres beste lønn, en anerkjent kompetanse og et nettverk av likemenn.


LA OSS PRØVE å få en felles forståelse av ordet arbeid. De pensjonistene som er kasserere for den lokale fotballklubben, kommunale rådgivere, bønder som dyrker økologiske tomater eller som tar seg av barnebarna, utøver ikke «nyttige aktiviteter» – de arbeider. Det vil si at aktiviteten deres har en verdi. Ikke en symbolsk verdi, men en økonomisk verdi som kommer til uttrykk gjennom pensjonen de mottar. Om man bruker «aktivitet» om produksjonen av rikdom (goder og tjenester), den delen av våre aktiviteter som vi kaller «arbeid», det vil si den delen av rikdommen som vi knytter verdi til, det avhenger av maktforholdene i samfunnet. Den kapitalistiske tenkemåten ser helst at bare aktivitet som har til hensikt å øke verdien på kapital (gjennom produksjon av varer), skal anerkjennes som arbeid. Det innebærer at det bare er lønnsarbeid i ansettelsesforhold som er mønsteret for det som kan kalles arbeid. Men konflikten om lønn har frambrakt en annen institusjon som omformer aktivitet til arbeid: den livslange pensjonen.

Det som er bra etter fylte 60 år er enda bedre tidligere. Hvorfor ikke bruke pensjonen som modell, og gi hvert individ, fra det trer inn i et ar-beidsfellesskap til sin død, en kvalifikasjon (i et hierarki fra for eksempel 1 til 4) og en lønn (innenfor en ramme på forslagsvis fra 2000 til 8000 euro i måneden)? Kvalifikasjon og lønn skulle både være definitive (ikke underkastet tilfeldighetene på et arbeidsmarked) og gjenstand for utvikling gjennom system for kompetanseheving og testing av denne. Da ville nettolønnene ikke lenger bli betalt av arbeidsgivere, men av solidariske fond som bygges opp av medlemsinnbetalinger. Det dreier seg bare om en videreføring av en allerede eksisterende mekanisme: Vi har sett at 45 prosent av lønnen vår allerede betales av slike fond.

Denne alminneliggjøringen av medlemsinnbetalinger – eller kontingent, om man vil – (til nettolønn, sosial beskyttelse og investeringer) kunne være startpunktet for en samfunnsendring som ville være både radikal og klart forskjellig fra statsdrift. Den ville ikke omfatte hele merverdiskapingen; en del ville være igjen i bedriftene. Og fondene skulle ikke være statlige, men høre inn under et sosialt demokrati slik det ble prøvd ut etter krigen, med trygdekassene.

Og hva om noen mottakere av borgerlønn ikke kom til å gjøre noe som helst ut av sin kompetanse, i likhet med enkelte pensjonister? I verste fall ville de være mindre farlige eller unyttige enn de som sitter i jobber redusert til «å skape verdier for aksjonærene» med meningsløse oppgaver. I beste fall kunne deres påståtte «gjør ingen ting» finne nye områder for arbeidet.

Oversatt av L.H.T.
BR>
Fotnoter:
1 Le Monde,12. februar 2010, Le Figaro, 27. april 2010 og Le Monde, 14. mai 2010.

2 Se Bernard Friot, L?enjeu du salaire, som vil komme ut i 2011 på forlaget La Dispute, Paris.

3 Dette gjelder for bruttolønn over 1,6 Smic [minstelønn], for dessverre blir lavere lønn redusert på grunn av fritak for arbeidsgiveravgift på inntil 26 prosent av brutto minstelønn.

4 Nicolas Castel, La retraite des syndicats, La Dispute, Paris, 2009.

5 Det dreier seg om en liten minoritet av de 14,5 millioner pensjonistene som fins i Frankrike, de øvrige er knuget av svært lave pensjoner.