Slaget om Wisconsin

Helt uten forvarsel ble plutselig Madison i Wisconsin sentrum for en bølge av sosiale protester i USA. I fire uker ble den rikt dekorerte rotunden i delstatsforsamlingen (Capitol) okkupert av hundrevis av fredelige, men innbitte statsansatte. De fikk selskap av studenter, mens flere titusener andre samlet seg utenfor bygningen. Samtidig ble det holdt flere større protestaksjoner i andre delstatsforsamlinger rundt om i landet – fra Harrisburg (Pennsylvania) til Richmond (Virginia), fra Boise (Idaho) til Montpelier (Vermont) og Columbus (Ohio). I de større byene deltok tusener av mennesker i støttedemonstrasjoner – fra Los Angeles, San Francisco, Denver, Chicago til New York og Boston.

Mange tusener fulgte oppfordringen om å «walk like an Egyptian» og ga uttrykk for sin indignasjon og harme. Kravet de la fram var enkelt og klart: Den republikanske guvernøren Scott Walker måtte trekke tilbake sine forslag som vil svekke fagforeningenes rettigheter i offentlig sektor i Wisconsin. Det forhatte lovforslaget ble til slutt trumfet igjennom en republikanerdominert delstatsforsamling og vil bli en del av lovverket. Flere republikanske guvernører i andre delstater går dessuten med planer om lignende angrep på fagforeningene. Noe hadde likevel endret mening under det månedslange «Slaget om Wisconsin». En uventet konsekvens ble nemlig at i stedet for å bli satt ut av spill, våknet den amerikanske fagbevegelsen fra dvalen.

Konflikten førte nemlig til at et stort antall amerikanere fra arbeiderklassen reiste seg fra tilstanden av immobilitet og avpolitisering de har befunnet seg i de siste 75 år. Det blir ingen enkel sak å skulle stanse bølgen av kollektive protester som nå er utløst. For ved å slå ned på de ansattes rettigheter, rettet guvernør Scott Walker søkelyset nettopp mot hvor viktige de er. Det åpnet øynene på millioner av velgere fra arbeiderklassen («Reagan-demokrater» som de en gang ble kalt). De innså at de i flere tiår hadde blitt manipulert til å stemme mot sine egne interesser.


GUVERNØREN PRESENTERTE LOVFORSLAGET som et tiltak for å redusere budsjettunderskuddet, men det var spesielt myntet på å frata offentlig ansatte grunnleggende faglige rettigheter. Dette ble klart for alle da Wisconsins fagforeninger for offentlig ansatte besluttet å akseptere Walkers krav om lønnsreduksjon, såfremt arbeidstakerne fikk beholde retten til kollektive forhandlinger. Det ble nemlig kategorisk avvist av Walker. «Nå må vi smi mens jernet er varmt,» hoverte han under en telefonsamtale med en medieansatt fagforeningssympatisør som ga seg ut for å være en av Koch-brødrene.

De ultrakonservative partistøttene David og Charles Koch, begge milliardærer, tilhørende en av verdens rikeste familier, har finansiert initiativer for å knuse fagbevegelsen over hele USA. Gjennom konsortiet Koch Industries var de også blant de største bidragsyterne til Walkers valgkampanje i forkant av guvernørvalget. Under telefonsamtalen, som millioner av mennesker kunne høre på fjernsyn, radio og på internett, henviste Walker åpent til sitt politiske idol Ronald Reagan, som innledet sin presidentperiode i 1981 med å sparke 12 000 streikende flygeledere. Tretti år senere startet guvernør Walker sitt angrep med Reagan som inspirasjonskilde, samtidig som han også avdekket sine egne politiske ambisjoner. Det ble fort klart at forhandlinger eller kompromisser med fagbevegelsen ikke kom ikke på tale.

Lovforslaget er laget for å lamme fagforeningene ved å svekke grunnmekanismene for all fagorganisering (krav om at det avholdes årlige valg i hver fagforening, forbud mot å trekke kontingenten direkte fra lønningene, og åpne for at medlemmer kan slutte å betale kontingent uten å miste medlemskapet), og begrense hva foreningene kan forhandle om (det kan forhandles om lønn, samtidig tillates det ikke å øke lønningene mer enn inflasjonen). Kort fortalt, fjerne fagforeningenes eksistensgrunnlag. Alle andre saker skal forbys, og det i et samfunn hvor staten allerede sørger for svært få sosiale goder og hvor derfor kollektive forhandlinger har blitt et av de få midlene som er igjen for iallfall å forbedre de sosiale ytelsene noe. Det er et kjent faktum at der det mangler fagforeninger til å forhandle med arbeidsgiveren, enten det er i privat eller offentlig sektor, har lønnsnivået og arbeidsforholdene en tendens til å stagnere og forverres, og sosiale ytelser blir en mangelvare. Rent konkret innebærer dette at uten fagforeninger å støtte seg til, har uorganiserte og ufaglærte arbeidere små sjanser til å få en anstendig pensjon, ha råd til sykeforsikring for familien, få feriepenger eller fødselspermisjon, ha råd til barnehage eller noen av de andre sosiale godene som innbyggerne i andre industrialisere land tar som en selvfølge.


GRUNNEN til at guvernør Walker og et dusin andre republikanske guvernører nå forsøker å knekke mulighetene til kollektive forhandlinger i offentlig sektor, er at dette er fagbevegelsens siste bastion i det amerikanske samfunnet. I privat sektor har lønninger og arbeidsforhold i flere tiår lidd det ene nederlaget etter det andre. Antall fagorganiserte er nede i 7 prosent (mot 33 prosent på 1950-tallet), som et resultat av bedriftenes mange angrep mot fagforeningene, utflagging og industridød (også som følge av færre investeringer i fagorganiserte fabrikker) – handlinger som gir umiddelbar fortjeneste for aksjonærene.

I offentlig sektor har situasjonen vært litt annerledes. Her har arbeidsgiverne (borgermestere og delstatsguvernører som sitter i et embete i en begrenset tidsperiode) tradisjonelt fisket stemmer hos offentlig ansatte, i bytte mot fagforeningsavtaler som vektlegger langsiktige kostnader (helsetjenester og pensjoner) i stedet for umiddelbare lønnsøkninger som kan skape budsjettunderskudd på kort sikt.

På landsbasis er omlag 36 prosent av de offentlig ansatte omfattet av faglige trygdeordninger. Disse sikrer en brukbar levestandard for millioner av lærere i offentlige skoler, kommunalt ansatte, yrkessjåfører, administrativt ansatte, helsearbeidere, universitetsansatte, domstolsbetjenter, fengselsbetjenter, politifolk og brannmenn. Angrepet på fagforeningene i offentlig sektor har som mål å ødelegge disse levestandardene, og samtidig rive grunnen under en viktig politisk støttespiller for Demokratene. Om det lykkes, vil det amerikanske samfunnet stå igjen uten en fagbevegelse, uten noen organisert motvekt mot arbeidsgivernes makt.

Før dette angrepet ble innledet, var guvernør Walker en lite kjent lokalpolitiker som kom til makten ved valget i november 2010 takket være republikansk støtte fra den ultrakonservative Tea Party-bevegelsen (som vant flere seter rundt om i landet under lokal- og delstatsvalgene).2 Under valgkampen la han vekt på nedskjæringer i statens kostnader, uten å nevne et ord om planene om å sette en stopper for kollektive forhandlinger.

Tre måneder etter at han overtok embetet ga Walker omfattende skattelettelser til næringslivet og senket inntektsskatten til delstatens rikeste. Like etter uttalte han at budsjettsituasjonen i Wisconsin var «svært kritisk». Han understreket at for å løse «krisen» var det nødvendig å kutte i skattefordelene for lavtlønte og å få offentlig ansatte til å betale mer for trygde- og pensjonsordninger (henholdsvis 5,8 og 12 prosent). Ikke nok med det, også deres rett til kollektive forhandlinger skulle avskaffes. Unntatt var naturligvis politiets og brannvesenets organisasjoner, som hadde støttet ham i forkant av valget i november. Som en parallell til framstillingen i Naomi Kleins Sjokkdoktrinen, ble det snart klart at den oppdiktede «budsjettkrisen» tjente ett formål, nemlig å avvikle fagbevegelsen i offentlig sektor, som i Wisconsin teller over 300 000 ansatte.


DET STORSTILTE DRAMAET som ble utløst av lovforslaget og all oppmerksomheten det ble møtt med, holdt nasjonen i ånde i ukevis. Fra folkemengden hørtes slagord som «Kill the Bill» og «Walk like an Egyptian». Dramaet økte ytterligere da 14 demokratiske delstatssenatorer valgte å rømme delstaten idet lovforslaget skulle opp til behandling, for å hindre senatet i å bli beslutningsdyktig, og slippe å bli tvunget til å stemme over forslaget. Så lenge slaget pågikk, oppholdt «Wisconsin 14» seg på den andre siden av grensen, i nabostaten Illinois, utenfor rekkevidde for Wisconsin-politiet som passet på boligene deres i tilfelle de skulle vende tilbake. Den fastlåste situasjonen varte i tre uker, hvorpå Republikanerne valgte å skille det avsnittet av lovforslaget som gjaldt de ansattes faglige rettigheter fra budsjettspørsmålene. Initiativet gjorde det klart for alle at guvernørens egentlige agenda var å knuse fagforeningenes makt, for nå kunne forslaget behandles uten demokratene. Det ble en seier for Walker og hans partifeller, men det kan også slå tilbake på dem.

12. mars, dagen etter at forslaget ble vedtatt, vendte de 14 senatorene tilbake til Madison som helter. De ble møtt av 150 000 fagorganiserte i både privat og offentlig sektor, og deres familier. Bønder fra hele omegnen, anført av femti traktorer, samt tusenvis av studenter fra Wisconsin-universitetet, sluttet seg også til folkemengden. Oppfordringer om generalstreik var på manges lepper, ikke bare blant «fanatiske» trotskister, men helt gjennomsnittlige lokale fagforeningsledere for brannmenn og lærere. Taktikken ble diskutert på riksdekkende TV som et fornuftig og ansvarlig middel.

I mange andre land hadde dette vært daglig kost, men i USA var dette helt unikt. På det mer pragmatiske plan ble det igangsatt en underskriftskampanje for å oppfordre til omvalg av åtte republikanske senatorer, i et forsøk på å endre den politiske sammensetningen av delstatsforsamlingen. Guvernøren kan ikke stille til omvalg før han har sittet ett år i embetet. Mange rundt om i Wisconsin har nok satt ring rundt den datoen på kalenderen.

Republikanerne har kommet med samme krav om omvalg av demokratene som dro over delstatsgrensen, men folkeopinionen er klart på «Wisconsin 14-gjengens» side. Årsaken til det er at mange for første gang har fått øynene opp for hva de kan forvente seg av Republikanerne. Meningsmålinger viser en stadig økning i oppslutningen om fagforeningene. Stadig flere ønsker å beholde retten til kollektive forhandlinger (60-70 prosent), både i Wisconsin og på landsbasis.

Også i delstater som Florida og New Jersey hadde republikanske guvernører kvesset knivene mot fagforeningene i offentlig sektor. De begynte derimot å vike når de så hvordan tingene utviklet seg i Wisconsin. I Indiana fulgte demokrat-senatorer eksemplet til sine kolleger i Wisconsin og rømte over delstatsgrensen til Illinois for å forhindre et beslutningsdyktig antall under behandlingen av den republikanske guvernørens forslag rettet inn mot å svekke fagforeningenes rettigheter med juridiske midler. Antifagforeningslover har også blitt fremmet i Michigan og Idaho, og spørsmålet er oppe til debatt i Ohio. Dette har blitt et nasjonalt korstog.


SELV OM KORTENE NÅ ER STOKKET i arbeiderklassens disfavør, er kampen så langt fra over. Motviljen mot fagforeninger er dypt forankret i amerikanske institusjoner og amerikansk kultur, og de store selskapenes makt legger stadig mer press på det politiske systemet. Dessuten har verken Demokratene eller den største føderale fagforeningen AFL-CIO (American Federation of Labor and Congress of Industrial Organizations) særlig mye erfaring med å støtte kollektive aksjoner som de ikke selv har direkte kontroll over, og som de heller ikke alltid har sett nytten av. De siste tiårene har de heller ikke vist særlig vilje til å gå ut over snevre sosiale rammer. Til tross for alt dette, spredte protestviljen i Wisconsin seg som ild i tørt gress og har åpnet helt nye perspektiver for kampen om sosiale rettigheter i USA. Nå kan ingen lenger ignorere hva som står på spill.

For tretti år siden lot Reagans dristige angrep på fagforeningene til å ha fortrollet det amerikanske folk, og innledet samtidig en lang periode med forvitring av sosiale vilkår. Det er derfor ironisk at nettopp ved å påberope seg arven etter Reagan, har guvernør Walkers opptreden i Wisconsin kanskje endelig stukket hull på fortryllelsen.

Oversatt av M.B.


Fotnoter:
1 Se kapitlet «L?Exception Americaine» (Det amerikanske unntak) i Rick Fantasia og Kim Voss, Des syndicats domestiqués: répression patronales et résistance syndicale aux Etats-Unis (Fagbevegelsen lagt i lenker, maktkampen mellom arbeidsgivere og fagforeninger i USA), Raison d?agir, Paris, 2003. Og Hard Work: Remaking the American Labor Movement (Berkeley, University of California Press, 2004)

2 Se «USAs usynlige venstresider», norske Le Monde diplomatique, desember 2010.